Pratmakernes tidsalder

22. juli kommisjonens konklusjon og dom over det vet vi alle. Innenfor det som gjelder mest i Norge, sikre trygghet og sikkerhet for befolkningen, ble det bare prat i mange år. Det rammet hardt og direkte. Trass årelange strømmer av advarsler, og faglige vurderinger, som ble gitt for å unngå situasjonen.

Det akademiserte og tidvis virkelighetsfjerne pratet, var nok godt egnet til å fylle tiden i Stortingskorridorer, regjeringskontorer, lange utredninger og debattprogrammer. Mindre egnet som styringsverktøy for å sikre virkelighetsnært lederskap og trygg samfunnsutvikling i landet.

Nå er det stort fokus mot at vi alle kan lære noe av 22. juli. Mange er det nok, som allerede har lært at man ikke skal stole på fagre ord og retorisk korrekte uttalelser, som kommer fra politikere. Mye er sprøyt!

Fagre ord og vendinger som er ment å skulle ha en kosmetisk fargelegging av politikernes manglende kunnskaper innen mange felter, for å forvirre, innynde og forføre velgere slik at de kan sikre sin egen posisjon og status. Og ikke minst som vi har sett i siste år – sikre seg selv god tilgang til statskassens midler. Og dermed muligheten til å gi mer eller mindre tilfeldige påskjønnelser til venner og bekjente. Nå sist med forholdet i statens eiendomsselskap Entra Eiendom. Der næringsministerens venn knapt var innenfor dørene i selskapet, før han igjen var på tur ut med en sluttpakke på 2,4 millioner i kontanter. Nesten uten å ha rukket å være i jobben. Jo – man bør ha en venn i regjeringen. Det er god butikk.

Vi skal videre. Som befolkning og nasjon. Hvilken retning vi tar avgjør folket. Der ligger makten og innflytelsen. Og der ligger kunnskapen om samfunnet, og styringen. Folket avgjør hvem de vil la seg lede av.

Kanskje er tiden moden for å stille nye krav og skape nye forventninger til våre politiske ledere.

Krav om at vi forventer ledere som er ærlige. Og pålitelige. Og som tar seg tid til å opparbeide kunnskap og kompetanse i forkant, og underveis mens det ledes. Slik at de kan ligge i forkant av utviklingen.

Og ikke slik som politikerne skisserer som standard nå – at politikere kan fremstå virkelighetsfjerne og likegyldige i forhold til sentral samfunnsutvikling. For så når krisen inntrer, dels som en konsekvens av deres egen likegyldighet - love bot og bedring. For så å komme på banen og love at nå skal de virkelig lære av egne feil.

Det er mye å lære av feil. Det begrunner også gode evalueringer både innen bedrifter og samfunnsutvikling. I noen situasjoner er imidlertid ikke konsekvensen av evalueringene, at de som sitter med ansvaret, skal få muligheten til å prøve å lære innen samme rolle.

Noen ganger er konsekvensen av evalueringen, at de som satt med ansvaret, må lære, at ikke alle feil, gir fornyet tillit i samme oppgave, rolle og med samme funksjoner. Eller grunnlag for å lære hvordan man skal håndtere samme situasjon fremover. Noen ganger, vil læringen ligge i, at man forstår at man ikke har det som kreves for å lede bedriften eller samfunnet, med den utvikingen og i den situasjonen som råder.

Sikkerhetsmessig er Norge fremdeles et forholdsvis trygt land. Lite indikerer imidlertid at den sikkerhetstrusselen som var før 22. juli, og som ble forsterket med 22. juli, er forstått av politikerne i dag.

Om befolkingen i Norge er bekvem med dette får vi se. Siste uker har debatten om manglende beredskapsplaner i skolesektoren tilknyttet skolemassakre vært tema. Dette er forhold og situasjoner, som har vært kjent i mer enn 10 år, som en del av samfunn som det er naturlig å sammenligne seg med. Planene burde vært på plass for mange år siden.

Som spiss i Barcelona FC har Messi en målteft uten like. Hvor godt han ville bidratt til seier for klubben, i rollen som manager eller forsvarer, er en annen sak.

Hvor stor grad av likegyldighet, slurv, kunnskapløshet, og kammeraderi norske borgere vil godta fra norske politikere, vil tiden vise. Ved kommunevalget for ett år siden, var valgdeltakelsen vel 60 %. Ingen flatterende størrelse i forhold til demokratitankene.

Det er valgår – pratmakernes år!