Presset på Høyre

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Det var fest på Stortinget i starten av denne uken.

Opposisjonspartiene børstet støv av en rekke gamle forslag i håp om at Fremskrittspartiet ville støtte dem.

De pekte på Frps partiprogram og minnet om at partiet i forrige uke sa at det var programmet som skulle være styrende for partiets politikk.

Dermed lå det til rette for en rekke nederlag for regjeringen. Festen varte til torsdag formiddag da den nyvalgte parlamentariske lederen, Siv Jensen, avviste alle forslagene med en begrunnelse om at hun ikke ville være med på politisk spill.

Om det kommer til å bli Fremskrittspartiets linje i Stortinget i tiden fremover, vet vi ennå ikke.

Det er sterke krefter i partiet som godt kan tenke seg å støtte både det ene og det andre forslaget fra den rødgrønne opposisjonen. Frp vil også bli tvunget til å gjøre det i noen saker for å vise at det var et poeng i å gå ut av regjering.

På en eller annen måte må Frp balansere sitt ønske om å holde Erna Solberg ved makten opp mot behovet for å fremstå som det aller tydeligste opposisjonspartiet.

Det kommer til å gå litt tid før vi kan si noe om hvor balansepunktet blir liggende.

Opposisjonspartiene vil også bruke noen uker på å prøve seg frem.

De kan legge seg på en linje der de ikke åpner for noe samarbeid med den nye mindretallsregjeringen. På den måten vil de kunne presse Frp til å støtte den regjeringen partiet selv gikk ut av for å få være fri.

Et eller flere opposisjonspartier kan også komme til at det viktigste nå er at det ikke blir alt for mye krangling på Stortinget i tiden frem til neste valg, og da vil de gi Erna Solbergs regjering den støtten den trenger i saker der de er enige.

Lurt å vente

Enkelt sagt: Det er lurt å vente en stund før man kommer med særlig mange forutsigelser om samarbeidsklimaet på Stortinget. Bortsett fra på ett punkt: Vi kan være helt sikre på at Fremskrittspartiet i en del viktige saker kommer til å kritisere dagens regjering fra et høyre-ståsted.

Partiet Høyre vil i tiden fremover måtte forsvare seg på to flanker – både mot de blå og mot de rødgrønne. Det kan bli en stri jobb.

Ikke minst gjelder dette i oljepolitikken. Det gikk ikke mange timene før Frp grep begjærlig fatt i resolusjonen fra årsmøtet i Oslo Høyre forrige helg der det både tas til orde for å verne Lofoten, Vesterålen og Senja og å trekke grensen for oljeaktivitet i Barentshavet sørover.

Den nye olje- og energiministeren, Tina Bru, forsikret at Høyres og regjeringens politikk ikke endres av et årsmøtevedtak i et fylkesparti, men det gjorde lite inntrykk på Frps debattanter. De fikk et bevis på at Høyre er på glid i oljepolitikken.

Om det er riktig, vet vi ikke ennå. Fylkespartiene er sterkt uenige – noe som gjør at Tina Bru og Erna Solberg i en god stund ennå kan vise til uenigheten og legge til at regjeringens og Høyres politikk ligger fast.

Iskanten og Granavolden

Kanskje varer ikke det lenger enn til påske.

Da skal de tre gjenværende regjeringspartiene behandle den antatt største stridssaken dem i mellom – om oljeaktivitet i Barentshavet.

Det er regjeringsplattformen fra Granavolden som fortsatt gjelder for de tre partiene og der står det at den nordlige grensen for oljeaktivitet i Barentshavet skal fastsettes etter råd fra et såkalt faglig forum.

Der er både olje- og miljøinteresser representert, og Aftenposten fortalte denne uken at Oljedirektoratet er den eneste aktøren i det faglige forumet som er i mot å flytte denne grensen sørover.

Når KrF og Venstre både kan vise til Granavolden og til vedtak i flere av Høyres fylkeslag, er det grunn til å tro at Erna Solberg ikke kan gjøre annet enn å gi etter, og at aktivitetsgrensen faktisk blir trukket sørover.

Det viktige for henne blir antagelig å sikre at grensesettingen skjer på en slik måte at man ikke må trekke tilbake noen letetillatelser.

Høyre og regjeringen har utvetydig sagt at oljenæringen skal ha forutsigbare rammer.

Fremskrittspartiet vil si at forutsigbarheten for næringen vil forsvinne uansett. Partiet vil argumentere med at alt kan skje i årene fremover når vi nå vet at KrF og Venstre har sterke støttespillere internt i det største regjeringspartiet.

De vil tegne et bilde av et Høyre som ikke klarer å stå i mot presset fra Greta Thunberg-tilhengerne.

Mange Høyre-velgere vil være enige med Frp. De vet at de ikke klarer å endre norske oljepolitikk ved å stemme på et Fremskrittsparti som har frasagt seg regjeringsmakt, men de synes spørsmålet om fortsatt oljevirksomhet er så viktig at de vil stemme Frp likevel. Med et ønske om å få sagt fra.

To eller ett sykehus?

Den andre saken som dukket opp denne uken var mindre mediebelyst, men kanskje vel så viktig.

Fremskrittspartiets helsepolitiske talsperson, Åshild Bruun-Gundersen, var umiddelbart på banen mandag da helseminister Bent Høie offentliggjorde regjeringens beslutning om at det skal være to sykehus på Helgeland.

Hun pekte på at Høie dermed ikke fulgte den politikken han har fulgt i Finnmark og Møre og Romsdal. Der har regjeringen sagt at det bare kan være ett sykehus fordi man trenger et visst befolkningsgrunnlag for å sikre faglig robuste tjenester.

Regjeringen har ikke villet kompromisse bort fagligheten.

På Helgeland bor det færre folk enn i Møre og Romsdal, og reiseavstandene er mindre enn de er i Finnmark. Likevel fikk regionen beholde to sykehus.

Årsaken er åpenbart distriktspolitisk. Høyre og regjeringen tok ikke sjansen på å fatte enda en beslutning som kunne nære distritksopprørerne.

Hadde Frp vært i regjering, ville det ikke ha vært noen sterke krefter i politikken som pekte på det som kan fremstilles som et knefall for bunadsgeriljaen. Den rødgrønne opposisjonen er jo enda mer opptatt av distriktspolitikk enn Høyre.

Fra nå av vet Høyre at det å kompromisse med egen politikk for å få god nok faglighet i rettsvesenet og i velferdsstaten umiddelbart vil bli påtalt av Frp.

Partiet vet også at det svært mange av Høyres velgere og tillitsvalgte som mener det er en stor feil å la seg presse av aksjoner og demonstrasjoner. Fremskrittspartiet kommer til å påpeke det, og det er det som er det viktige.

At det fristilte Frp antagelig vil være enda mer mottagelig for folkelig press, spiller liten rolle. Høyres troverdighet som moderne og forutsigbart styringsparti vil bli svekket.