Provokatøren

– ER DU FRILANSER? Elin Ørjasæter åpner intervjuet med å stille spørsmålene, setter seg til rette i kontorstolen og kikker granskende opp bak brillene.

– Hvordan liker du det? Arbeidsliv er et felt redaktøren og førstelektoren ved Høyskolen Kristiania er over gjennomsnittet interessert i. Hun finner alltid yrker hun er nysgjerrig på. Når hun er på IKEA ser hun forbi møblene, igjennom reolene, for å studere organisasjonsstrukturen, på Karl Johan kan hun komme selgere i forkjøpet, kaprer dem før de kaprer henne, spør og graver til de blir nervøse: Hvordan er bonusen satt sammen? Er det hensiktsmessig? Hvordan funker det?

DET ER HELLER ikke overraskende at hun nå spør, det er blant annet frilansere hun har skrevet om i sin nyeste bok, selvstendig næringsdrivende, eller maskerte arbeidstakere som hun kaller det, som preger flere bransjer, blant annet helse og omsorg:

– De er maskerte som selvstendig næringsdrivende og leies inn som konsulenter. I realiteten gjør de den samme jobben som vanlige faste arbeidstakere, men uten godene. I bransjer der det er høyt sykefravær og der kostnadene av faste ansatte er høye, vil det tyte fram sånne løsninger, forklarer førstelektoren og tar på seg lærerblikket.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

I boka, som hun har skrevet sammen med tidligere FAFO-forsker, nå rådgiver i Fellesforbundet, Line Eldring, presenterer hun en ny type samfunn: prekariatet. Et urovekkende ord, som brukes om samfunn der folk lever uten økonomisk forutsigbarhet og trygghet, – i en prekær situasjon.

Det er et slikt samfunn sosialdemokraten i henne frykter blir fremtiden, også her i landet: At faste ansettelser blir erstattet av korttidskontrakter og nulltimerskontrakter, og at tilkallingsvikarer, frilansere og selvstendig næringsdrivende blir den nye arbeidskraften, at vi får en ny samfunnsklasse av løsarbeidere.

– Ja, for hva skjer da?

– Dette er dommedagsprofeti, – unge mennesker vil aldri få fast jobb.

DEN STRIE SAMFUNNSDEBATTANTEN er ikke kjent for å pakke inn budskapene. Ørjasæter har i årevis tvitret, blogget og kommentert for så å gå fra studio til studio for å forsvare ytringene sine. Hun har også våknet opp i angst og angret. Men hun går aldri i kjelleren fordi kritikken mot henne hagler.

– Du får rutine på at folk er forbanna på deg, når du har levd i det offentlige så lenge som jeg har, sier hun pragmatisk.

Lista over temaer hun offentlig har ment noe om inneholder alt fra geitehold til plastisk kirurgi. Men når hun snakker om arbeidsliv går det færre skudd fra hofta, hun har hovedfag i økonomisk geografi og underviser i personalledelse, dette er tross alt hennes fagfelt.

Kildehenvisningene kommer som heseblesende parenteser. Nå viser hun til boka «Économie du bien commun» av nobelprisvinner Jean Tirole, og til utviklingen i mange andre vestlige land.

– Det vi ser i Europa er at den økende bruken av korttidskontrakter har ført til økt fattigdom. I Frankrike er 90 prosent av nye stillinger midlertidige. Mange unge mennesker med høyere utdannelse får ikke jobb. Prekariatet er ikke en fase i livet, det er permanent. Du vil gå fra oppdrag til oppdrag, innimellom på trygd, igjennom et helt arbeidsliv. Også her, i enkelte bransjer, ser vi slike faresignaler. Derfor maler vi fanden på veggen i denne boka, for å hindre at vi ender i et løsarbeidersamfunn.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

ØRJASÆTER ER REDD utviklingen uthuler sosialdemokratiet. Hun representerer høyresiden, men i arbeidspolitikken står hun fremdeles med beina godt plantet til venstre.

Kritikeren som sparker i øst og vest har også vaklet mellom venstre og høyre. Elin Ørjasæter ble oppdratt til å mene, helt fra hun gikk på Bryn barneskole i Bærum, hvor hun var ensom sosialist, gikk med «Nei til EU»-merke på jakka, og refset alle medelever som ikke engasjerte seg i politikk.

I fjor stemte hun for første gang Fremskrittspartiet ved stortingsvalget. Innvandring ble den avgjørende enkeltsaken. Å skifte side har vært sårt, selv for en som har levert faste bidrag av provoserende utspill og ukorrekte meninger i det offentlige ordskiftet de siste ti årene.

– Jeg har ingen venner som stemmer det samme som meg.

Det har ført til ubehagelige diskusjoner under vennemiddager, og det har ført til at venner har vendt henne ryggen.

– De fleste på venstresiden tenker at alle sitter og er enige med dem, at å snakke ned Frp er et like nøytralt samtaletema som været, sier Ørjasæter.

I FEBRUAR STARTET Ørjasæter nisjenettstedet arbeidsnytt.no med Høyskolen Kristiania som utgiver. Det vil bli noen provoserende artikler der også, lover hun.

I en av hennes første artikler i Arbeidsnytt slo hun fast at kvinners høye sykefravær blant annet skyldes at kvinner har dårligere psykisk helse enn menn.

– Dette er basert på forskning: Kvinner har høyere nevrotisisme enn menn. Dessuten er det dokumentert at kvinner går oftere til legen, derfor blir de også oftere sykmeldt.

Ørjasæter byr gjerne på eksempler fra eget liv:

– Jeg har selv hatt mange sykmeldinger på grunn av depressiv reaksjon. Som handlet om at jeg var utslitt av meg selv, jeg strakk strikken for langt. Et klassisk eksempel.

ER DET NOE hun angrer på, så er det at hun ikke jobbet deltid i småbarnsfasen. Nå jobber hun seg i hjel igjen, sier hun, men denne gangen går det bedre, ungene er store. I oppstartfasen av Arbeidsnytt har det nærmest vært døgnkontinuerlig arbeid. Nettstedet har fått en pangstart, hun er overveldet over trafikken. Ørjasæter er ansvarlig redaktør, og innholdet er det hun selv og redaksjonssjef Kristin Molvik Botnmark, også ansatt ved høyskolen, som står for.

– Og et knippe løsarbeidere?

Ørjasæter møter seg selv i døra.

– Hehe, ja, vi er i sandkassen foreløpig, men på sikt drømmer jeg selvsagt om å kunne ansette en journalist i fast stilling.