Psykt vanskelig å leve tett på

Sandra Lillebø skildrer i sin debutroman «Tingenes tilstand» et barn som vokser opp med en psykisk syk mor. Barnet må være den voksne, den som tar ansvar, ordner med maten, stiller opp og dekker for moren, som lever med en udiagnostisert schizofreni. Slik skal ingen få merke at ikke alt er som det skal hjemme hos dem. I voksen alder forstår hun at hun må bryte med moren.

Hun er ikke den eneste som tar opp psykisk sykdom skjønnlitterært nå. Synne Sun Løes er ute med romanen «Sinnapsykologen», og for noen år siden kom Gro Dahle med boka «Akvarium», som behandler det samme emnet, men med barnlige lesere i fouks.

– Hva tror du er grunnen til at det later til å være lettere å ta opp psykisk sykdom offentlig nå?

– Generelt er det mer åpenhet omkring psykisk helse og vanskelige forhold for barn i hjemmet nå – sånt som har vært helt lukket for mange generasjoner før oss. Skjønt, den formen for psykiske lidelser man gjerne snakker om, er det man på fagspråket kaller for «lettere psykiske lidelser» – for eksempel angst og depresjon. Dette er sykdommer som kan være alvorlige nok, men som ikke er så fremmede for folk i måten de manifesterer seg på. Redsel og sorg, det å være lei seg, er følelser de fleste kan kjenne seg igjen i. Jeg sier ikke at det å være deprimert er å være lei seg. Men det er noen karakteristikker ved de lidelsene som gjør det lettere å forholde seg til dem. Mens sykdommer som for eksempel psykoselidelser, der pasientene lider av sterke vrangforestillinger, nok er vanskeligere å ta inn over seg for de fleste. Etter at jeg ga ut «Tingens tilstand», ble jeg likevel overrasket over hvor tabubelagt tematikken fortsatt er. Jeg var forberedt på at familien min ville mene at jeg sprengte et tabu, men ikke noe særlig utover det, sier Lillebø.

Egne erfaringer

– Når du nevner tanken på din egen familie, indikerer det at dette er selvopplevde erfaringer?

– Jeg har skrevet med utgangspunkt i mine egne erfaringer, men «Tingenes tilstand» er en roman. Da jeg bestemte meg for å gi den ut, var det viktigste for meg at den skulle fungere litterært. Jeg-personen i boka er ikke meg.

– Var det vanskelig for deg å skrive om et emne som står deg nært?

– Ja, det har tatt mange år å bestemme seg for å gjøre det. Ikke at jeg har hatt et bevisst ønske om å skrive det så lenge, men tankene på det man har opplevd ligger jo der, slik alle grunnleggende erfaringer ligger i sinnet. Du tar dem med og bearbeider dem hver eneste dag. Så det opparbeidet seg et stort indre trykk etter hvert, for at jeg skulle skrive det. Men tanken om at det kunne bli ei bok, holdt jeg på avstand så lenge jeg kunne. For meg var det i utgangspunktet en erfaring jeg trengte å skrive av meg.

– En indre opprydning?

– Ja. Bare få det ut. Det går fint an å skrive ting man ikke gir ut. Det skjer hele tida.

Slik skildrer Lillebø barnets krevende oppgave:

«Jeg forstår at jeg må beskytte henne, og blir besatt av regler, av prosedyrer, av moral. Jeg må kjenne alle kodene, må mestre alle konvensjoner. Jeg later som jeg er en voksen som må late som jeg er et barn. Barnet jeg er, er en maske, og de voksne lar seg fortrylle av den, av modenheten den bærer. «Se på deg», sier de, og jeg smiler til meg selv i speilet, ser hvordan jeg skinner. Det er jeg som overholder budsjettene, som tørker smuler av benken, legger på duker og setter markblomster i vaser. Det er enkelt. Barn er konservative vesener: Det er jeg som sørger for at tradisjonene overholdes, og på julaften spiller jeg nisse selv».

Foreldres definisjonsmakt

– Dette med et barn som vokser opp med en psykisk syk mor… i boka di tar det tid før barnet skjønner hva det er som foregår. Hvordan er det mulig? Det er jo så skrudde ting som skjer.

– Det handler rett og slett om at barn blir formet av foreldrene sine og av deres språk. Det foreldrene beskriver som normalt, er sannheten for barnet, uansett hva den «sannheten» er. Du vokser opp, moren din sier at gulvteppet er grått, da er gulvteppet grått. Hvis du vokser opp og moren din sier at det ligger noen oppi skogen og spionerer på oss, så gjør det det. Som barn er man så avhengig av å stole på foreldrene sine, at barnet tar alt de sier og gjør for god fisk. Men etter hvert som barnet blir større og får mer kontakt med andre familier, får det en følelse av at her er det noe som ikke stemmer.

– Men selv etter at barnet begynner å møte slike motstemmer vil erfaringen hjemmefra rule ganske lenge, ser det ut til?

– Så lenge det ikke er noen som kan hjelpe barnet til å sette ord på hva det er som skjer, kan ikke barnet forstå. I boka beskriver jeg en person som ikke forstår det før hun er voksen, faktisk over 30 år.

– Tror du det er realistisk?

– Ja, det vet jeg.

– Hva tenker du at folk som er i randsonen rundt familier hvor sånt foregår kan gjøre for å bidra til at barnet får det bedre?

– Som for alle som har tunge oppgaver i livet, er avlastning et viktig tiltak. Ofte er det foreldre som trenger avlastning med barna sine, men i slike situasjoner som de jeg skriver om her, er det barn som trenger avlastning med foreldrene sine. De trenger andre personer som vil være sammen med de voksne. Psykisk syke personer er ofte vanskelige å være sammen med. Samtalen glir ikke av seg selv, det skjer mye rart, man forstår ikke helt... Kommunikasjon er vanskelig. Dermed blir det krevende å opprettholde relasjoner. Det er et stort stort arbeid å være sammen med disse menneskene. Men det arbeidet gjør barna deres hele tiden. Så det viktigste man kan gjøre for å hjelpe er å gi barna avlastning, så de får anledning til å være barn, være i sin egen tankeverden.

– Hva med å koble inn barnevernet så de kan komme bort fra foreldrene?

– I noen tilfeller bør barnevernet kobles inn, men jeg tror nok sannsynligheten er stor for at barnet ville ha motsatt seg det. Barnet ville ikke forstått hvorfor.

– Fordi den syke forelderen faktisk kanskje er den beste forelderen for det barnet?

– Jeg tror ikke man kan si noe generelt om det. Barnevernet gjør en utrolig viktig jobb, og det er nok mange barn som hadde hatt behov for mer hjelp. Men den viktigste hjelpen disse barna kan få, er at foreldrene deres får hjelp og støtte. For alvorlig syke mennesker er ofte isolerte og isolasjonen gjør dem enda sykere. Det blir en ond sirkel. De får ofte problemer med økonomi og hele livssituasjonen. Jeg vil ikke gjøre dette til en politisk, enkel sak, for det handler også mye om hvordan vi alle er sammen med hverandre i nabolag og ulike sosiale sammenhenger. Det handler om å tåle mennesker som rett og slett er ordentlig rare og ubehagelige å være sammen med. Men det er viktig at hverdagsmennesket tar den belastningen. At du setter deg ned med den rare pappaen på foreldremøtet, eller på 17. mai-arrangementet. At du ikke overlater alt arbeidet til barna deres. For det er det man gjør når man trekker seg unna.

Utmattende og ødeleggende

– Dette er interessant, men roman jeg-et bedyrer at hun ikke skriver dette fordi psykiske lidelser er interessante. De er derimot utmattende og ødeleggende, skriver hun. Det er litt av en utblåsing.

– Her ligger det litt agg mot kunstens kjæling for alt som er oppsiktsvekkende, sykt og skrudd. Det er ikke gøy å vokse opp i noe som er sykt og skrudd. Det er ikke interessant. Man blir bare ødelagt av det. Folk må gjerne kjæle med det, for all del, men for den som står i slike ting, kan det virke ganske provoserende.

– Du skriver at barn av en psykisk syk mor er å være et barn som må være «en voksen som spiller at hun er barn». Hva mener du med det?

– Den innsikten kom relativt sent til meg. Jeg hadde visst lenge at jeg-et i romanen var den voksne i familien, men det jeg ikke hadde forstått, var hvor krevende det hadde vært for henne å spille barnet. Å spille barnet er mer krevende enn å spille den voksne.

– Hva hadde skjedd hvis hun ikke hadde spilt barnet?

– Da hadde alle skjønt at i den familien er det noe galt. Og da utleverer man foreldrene sine, da utleverer man sannheten om verden og da raser jo alt sammen! Det er en stor byrde. Man kan se hos traumatiserte barn: De later som de leker. Og det gjør de fordi det beroliger foreldrene. De er ikke til stede i leken, men etterligner lek. Prøver å gi et skinn av normalitet. Og dette skal de gjøre samtidig som de passer på den voksne. De gjør det faktisk for å passe på den voksne.

Aldri for sent

– Du skriver: «Jeg visste det ikke da, men det var en stor anstrengelse». Hvordan klarer man å stå i en så stor anstrengelse uten å skjønne at det er dét det er?

– Ja, hadde jeg bare visst det! Det henger vel sammen med dette at man legger skylden på seg selv, ser rundt seg og ser at alle andre er så spontant glad i foreldrene sine. Den setningen er det et tenårings-jeg som kommer fram til. Hun har flyttet på hybel og sitter og skal lage fotoalbum. Hun har sett venninnene sine lime inn bilder av mødrene sine og laget border rundt. Jeg-et prøver å etterligne dette, men skjønner at hun ikke helt får det til, uten at hun skjønner hvorfor.

– All den omsorgen man ikke får som barn, kan det tomrommet noen gang etterfylles?

Sandra Lillebø sukker tungt og tenker seg lenge om, mens blikket vandrer ut av vinduet. Så sier hun:

– Nei, det kan det ikke. Nei, man vil alltid leve med bevisstheten om at det er et hull der. Men det går an å kompensere litt. Det går an å få omsorg i voksen alder, som kan være lindrende.

– Så skaden man får som barn går ikke på bekostning av evnen til å motta omsorg som voksen?

– For noen gjør det nok det. I hvert fall er det vanskelig for mange. Skjønt evnen til å motta omsorg er jo også noe grunnleggende i menneskelivet. Man må tro på at den overlever.

– Barn har en eventyrlig tilpasningsevne, og noe varer forhåpentlig ved. Det er vel aldri for sent for noen av oss?

– Det er jo ikke det. Det tror jeg. Noe av det mest interessante med å bli eldre, er at jeg blir mer interessert i dem som er enda eldre enn meg. Og så oppdager jeg at de også er mennesker, sånn som meg. Når man er barn og ungdom, tenker man på de voksne som en helt annen sjanger, hahaha! Også eldre mennesker kan ha behov for å bli trøstet, beroliget. Det er nok et behov som ikke går over. Man får antakelig aldri fylt opp nok, men trenger stadig påfyll.

Vrangforestillinger smitter og arves

I romanen reflekterer Lillebø også over dette med at vrangforestillinger smitter. Hvordan romanens jeg opplever at morens vrangforestillinger også tar bolig i henne selv.

– Kan du forklare litt mer om det?

– Det vanskelige med vrangforestillinger og konspirasjonsteorier er at de ofte har en kjerne av sannhet i seg, men at denne blir trukket ut i det absurde. Den lille kjernen av sannhet gjør det likevel vanskelig å avvise dem helt. På den måten kan vrangforestillinger smitte. Det er lett å tenke seg at dette kan gjelde i forholdet mellom barn og voksne, men også mellom voksne som lever tett, kan det skje. Se for deg to ektefeller som lever et isolert forhold og ikke har så mange rundt seg. Den ene har sterke vrangforestillinger om et eller annet, da kan man lett se for seg at den andre begynner å tenke at kan det kanskje være noe i dette. Man vil jo også strekke seg i retning av hverandre.

– Hva tenker du om faren for at psykisk sykdom kan gå i arv? Hva gjør det med den personen som vokser opp i et slikt hjem?

– Jeg skriver om dette i romanen. Moren er psykisk syk med noe som sansynligvis er en udiagnostisert schizofreni. Hun har selv vokst opp med en mor som ble diagnostisert som schizofren. Så for hennes del er de erfaringene og det stigmaet som det har medført kanskje noe av det som gjør at hun ikke tør å oppsøke hjelp. Jeg-et i romanen går jo også rundt med en stor redsel for å bli syk.

– Vet jeg-et at denne bestemoren var diagnostisert, eller var dette en familiehemmelighet?

– Det var ingen hemmelighet, for alle visste at hun var syk og mange visste hvilken diagnose hun hadde. Men dette ble det aldri snakket om. Det har jeg skrevet med utgangspunkt i egne erfaringer, for jeg hadde en mormor som var diagnostisert med schizofreni og var inn og ut av behandlingsinstitusjon på 50- og 60-tallet. Vi var der ofte i feriene.

– Hvordan opplevde du kontakten med henne?

– Hun var veldig fraværende – snakket lite, mest med seg selv. Og hun var ekstremt opptatt av at alt skulle være ordentlig i hjemmet. Hun var en flink og pertentlig husmor. Når vi fikk kveldsmat hjemme hos henne, fikk vi brødskiver med sånne oppsnittede agurkskiver som sto opp. Og hun tok ut smør med skje, så det fikk krøll på seg. Alt hadde et skinn av normalitet, men likevel var det ingenting som var helt normalt.

Finne språket

– Har du lest andre romaner som handler om dette med å bo sammen med en psykisk syk person?

– Det er ikke en type litteratur som jeg har vært interessert i. Det høres ekstremt arrogant ut, men det er trolig fordi jeg har villet formulere det selv. For meg har det vært viktig å finne et språk som passer til verden slik jeg ser det.

– Hvordan har du lett etter det språket?

– Jeg har lært utrolig mye ved å lese helt andre ting. Jeg var nylig i Grimstad på Ibsen og Hamsun-dagene og der var Steinar Opstad, poeten. Han snakket om at han måtte innom poesien for å finne hverdagsspråket. Dét kjenner jeg meg igjen i. For å finne fram til innsikten om den konkrete og banale hverdagen, er det mye å hente i poesi eller litteratur som handler om helt andre ting. Jeg har i mange år vært opptatt av den franske forfatteren Annie Ernaux. Hun skriver selvbiografisk litteratur om mange ting som jeg interesserer meg for, som for eksempel kjønnsroller og klassetilhørighet. Hun har en måte å integrere tenkning og poesi i språket på som jeg setter høyt. Men hun har jo helt andre erfaringer enn meg. Dette er en kvinne som er født i 1940, som vokste opp i etterkrigstida og var gift tobarnsmor i 1968 – 10 år før jeg ble født. Grunnen til at jeg har interessert meg så sterkt for bøkene hennes, er at dette er en litteratur som angår meg personlig. Hun skriver om noe helt annet enn min situasjon, men likevel er det et språk som jeg kjenner meg igjen i.

– Det er interessant. Kanskje det bare er definisjonen på god litteratur?

– Det kan hende at det er så enkelt. Rett og slett. Men jeg er uansett blitt veldig glad for at folk som har lignende erfaringer som meg har villet lese boka mi. Når man snakker om selvbiografisk litteratur eller bøker som er skrevet med utgangspunkt i egne erfaringer, har det vært trukket fram at det kan være vanskelig for personer som føler at de er framstilt feil. Men det samme kan man si om bøker som omhandler bestemte temaer. Selv om jeg beskriver en oppvekst med en psykisk syk forelder, er det slett ikke gitt at alle som har den erfaringen vil oppleve at det har vært slik jeg skildrer det. Å akseptere at jeg går inn og setter ord på den erfaringen, er raust av leserne.

Bære vår menneskelighet

Sandra Lillebø setter i romanen ord på hvor viktig det er at vi hjelper hverandre til å bære vår menneskelighet. Det er en utfordring i seg selv, men ekstra stor når det kommer til å orke å bære de sykestes menneskelighet. Det er en umulig oppgave for en enkelt, mener hun. Man må være mange som deler på den oppgaven. Derfor er også hennes viktigste råd til folk som ser et barn med en forelder som sliter: Bli en venn med den forelderen.

– Er det bedre enn å invitere barnet på hyttetur så det får seg en pause?

– Det kan være fint med hyttetur også. Men grunnen til at jeg legger vekt på at man skal avhjelpe barna med å ta seg av foreldrene deres, er at for psykisk syke er sosial kontakt den beste medisin. Da mottar man små korreksjoner, lærer seg å justere seg etter andre, og det er en god måte å nå inn til de vrangforestillingene som har festet seg på.