Putin forsøkte å lage sin egen "EØS avtale"

Stein Reegård er tidligere sjeføkonom i LO.

SYNSPUNKT: Mange tenker nok på at grusomhetene som nå utspilles kan få store konsekvenser gjennom endring av både EU, EØS og NATO. Krigen berører allerede fordi Ukraina og to andre land i Putins nabolag har «EØS-inspirerte» avtaler med EU.

Mer ukjent er det kanskje at Putin selv hadde under etablering en slags kopi av EU s Indre marked med noen andre «nærstående» land. Putin var pådriver, og trolig en dominerende aktør i et EØS-liknende prosjekt da det rundt 2010 ble etablert et utenriksøkonomisk samarbeid, der etter hvert fire andre land inngikk i tillegg til Russland: Hviterussland Kazakhstan, Armenia og Kyrgysistan. I alt fem land med folketall omtrent som en tredel av EØS. Men fordi produktiviteten (verdiskapingen regnet per hode) er så mye lavere i disse landene enn i Vesteuropa, var den samlede økonomien betydelig mindre; kanskje en tidel av EØS-området.

Mønster av EU

Selv om mange av «Sovjetlandene» slapp ut av Russlands grep var det lenge et utenriksøkonomisk samvirke som hadde mye med makt og politikk å gjøre i tillegg til det økonomiske. Men også mindre demokratiske land erkjenner at nasjonsgrenser ikke er en optimal grense for økonomisk virksomhet. Det som kreves, særlig for at små land skal bli rike, er arbeidsdeling og deling av kunnskap, investeringer og teknologi. Fordi naturgitte og andre forutsetninger er ulike mellom land, er det billigere for de impliserte land og mer effektivt å spesialisere. Det vil si produsere mer enn til eget bruk av noen varer og importere andre. Produktivitet, lønnsevne og inntektsnivå øker raskere når det skapes arbeidsplasser basert på handel med forutsigbare eksportmuligheter.

Det økonomiske samarbeidet, som fra 2015 ble tydeligere etablert under russisk ledelse startet med varer og valuta, deretter mer åpne finansmarkeder for banker og kapital, deretter ambisjoner om et mer felles indre marked. Det er gjenkjennelig med det som i EØS noe overdrevet kalles «fri flyt». Men mer åpen bevegelse også av tjenester og arbeidskraft blir det når slike arrangementer gjennomføres. Mekanismene er også til å kjenne igjen fra EØS-området: Man avtaler ambisjoner om nedbygging av toll og andre handeshindre, gjennom harmonisering av regler for varers egenskaper og produksjonsprosesser. Man lager regler for tvisteløsning og annen koordinering og dertil egnede institusjoner. Det kalles gjerne overnasjonale løsninger. Og det som etableres mellom mindre grupper av land bygges ofte på bredere, globale avtaler gjennom WTO (verdens handelsorganisasjon) der nesten alle verdens land er medlemmer.

Og så finner man visst lett på navn, som på norsk fremstår noe overdrevne. Den Euroasiatiske Økonomiske Union (EEU) i dette tilfellet. Man startet som tollunion og bygger på med «enhetsmarked» («single economic space» i EU-sjargong); og ønsker slik sett ikke være snauere enn EU. Man etablerte en «Kommisjon» til å koordinere arbeidet; tyngst lokalisert i Russland. Mens domstolen; et motstykke til EU-domstolen, skulle plasseres i Hviterusslands hovedstad, Minsk.

I praksis var det nok langt fram også før krigen til at det kunne likne særlig mye på EU. Sistnevnte har et stort forsprang på en svært lang marsj som går i rykk og napp ettersom økonomi og samfunn endres.. Det dreier seg enklest om handel med varer (jordbruk og industri), investeringer og lettere bevegelse av folk, f eks gjennom lettelser i visumplikt. Og det går tyngre når økonomiene blir mer spesialisert, kunnskaps- og tjenestepreget.

Bare i Norge har det siden EU-EØS sin påbegynnelse blitt 1 ½ million FLERE jobber i tjenestenæringene, mens det har blitt ½ million FÆRRE i vareproduksjon som landbruk og industri. Og når helse og utdanning blir økonomiens største sektorer og skal innpasses i overnasjonalt regelverk, oppstår spenninger og uklarheter fordi offentlig sektor er mye mindre institusjonelt standardisert mellom land enn det industriell virksomhet er.

Også regional konkurrent til EU

EU er et velkjent institusjonelt eksempel på grensekryssende samarbeid som griper om seg, enten man ser økonomi eller samarbeid i seg selv som hovedformålet. Det er også velkjent at EU utviklet seg østover etter Murens fall. Og det stoppet ikke ved grensen til Russland. Man har utviklet «partnerskap» og forsøkt med mer omfattende handelsavtaler både i retning sør mot Afrika. Og i retning Asia, er det altså Georgia og Moldova som sammen med Ukraina er de foreløpig mest håndfaste utgaver av EØS-liknende forhold. Konkurranseflaten mellom EU og EEU illustreres mest tydelig gjennom forholdet til Armenia som har vært medlem på begge kanter, mens Azerbaijan ligger litt imellom.

Litt nærmere oss i geografi, har vi land på Balkan som mer og mindre formelt kandiderer for medlemskap i EU. For å antyde et forenklet helhetsbilde av det mer økonomisk integrerte Europa, kan vi gjøre en grov karakteristikk og rangering av økonomisk åpenhet overfor enkeltlands egen omverden. På en slik liste kan vi ha Euro-landene øverst, som de dypest integrerte. De etterfølges av de EU-land som står på utsiden av denne felles rente – og valutapolitikk. I nedre del av listen har vi Tyrkia i tollunion med EU, dernest de land som «venter» på medlemskap. Og så de land lengst øst som foreløpig har «EØS-light»-liknende avtaler med EU slik Ukraina har. Eller de inngår i EEU, dominert av Russland.

Som tendens kan vi si at Storbritannia, etter Brexit og med den nye TAC-avtalen, skifter fra å være på nivå to i økonomisk integrasjon til nivå fem. Det vil si lavere enn EØS, men også lavere enn den avtalen, som løpende er under forhandling, mellom EU og Sveits.

GRAD AV INTEGRASJON

1. EU 19 (Euroland)
2. EU 8 (Ikke Euroland)
3. EØS (EU 27 + Island, Lichtenstein og Norge)
4. Sveits
5. Storbritannia
6. Tyrkia
7. Kandidatland ellers til EU
8. EU øst-samarbeid og Euroasiatisk union (EEU)