Rehabilitering satt på vent

KOMMENTAR. I papirutgaven av Dagens Perspektiv som kommer i postkassene i dag, og som gikk i trykken i går formiddag, åpner «Navn i uken-kommentaren» med følgende to setninger: «I morgen blir Trond Giske etter alle solemerker valgt til leder av Trøndelag Arbeiderparti. Dermed er rehabiliteringen av Giske kommet et langt stykke på vei».

I løpet av ettermiddagen torsdag endret «Giske-saken» seg dramatisk. Flere unge kvinner sto fram med historier om ukultur, fyll og veldig uønskede seksuelle tilnærmelser på arrangementer i Trøndelag Aps regi. Så ble det i VG offentliggjort et opprop signert av 92 Ap-politikere som oppfordrer fylkeslaget i Trøndelag til å velge en annen leder enn Trond Giske.

AUF i Trøndelag trakk sin støtte til innstillingen av Trond Giske som ny fylkesleder og den sentrale partiledelsen mottok et nytt varsel.

Det ble ekstra-ekstraordinært krisemøte i den trønderske valgkomiteen, der resultatet ble at den opprinnelige innstillingen med Giske på topp ble vraket. Nå har komiteen gitt seg selv frist til i ettermiddag for å komme opp med en ny innstilling – den skal i alle fall være klar før fylkesårsmøtet.

Trond Giske selv har kommentert gårsdagens utvikling på sin egen Facebook-side. Der aviser han det nye varslet, refser mediene, men har forståelse hvis valgkomiteen skulle ende opp med en ny løsning, uten ham.

Hva skjedde egentlig?

Det er lett å tenke at «mannen har fått seg en smekk, nå må han vel få lov til å reise seg igjen».

Det er der mange – særling de etter hvert så berømte «menn som pusher 50» – tenker feil. Vi skjønner ikke den betydningen #metoo har hatt for kvinner. Vi skjønner ikke hvor viktig Giske-saken er.

#metoo har gitt kvinner en anledning til å ta et oppgjør med egosentriske verdensmester-mannfolk og deres dårlig skjulte sexisme. De fleste menn som har levd en stund har nok visst hvor grensen for reinspikka overgrep går, men forskjellen på klein, men uskyldig flørt og ekkelt ubehag – den grensen har nok mange ikke helt skjønt hvor går.

Vi bør vite bedre nå.

Og de burde visst bedre i Trøndelag Arbeiderparti også. Ja, da, den formelle siden av Giske-saken er (var) opp og avgjort. Men ikke den emosjonelle.

Reaksjonene på den enstemmige innstillingen av Trond Giske som ny fylkesleder er nok sterkere enn valgkomiteens leder Arild Grande (42) hadde sett for seg.

Det blir litt som med Nikolai Tangen – de ville ha ham, koste hva det koste vil. Forskjellen er at det som hefter ved Giske ikke kan legges dødt ved å endre en formulering i ansettelsesavtalen.

Partiledelsen i Oslo har vært kneblet etter at selve varslersaken ble konkludert. Det skulle tatt seg ut om Jonas Gahr Støre hadde blandet seg inn i nominasjonsprosessen i et fylkeslag.

Men for Arbeiderpartiet som helhet, kan dette bli veldig vondt. Giske-saken blåser ikke bort med det første, det har gårsdagen vist. Saken vil forfølge partiet, og ikke minst Giske selv, gjennom hele den kommende valgkampen. Det er kommet utmeldinger, flere annonsert på sosiale medier. Muligens er det bare et blaff i dramatikkens øye, men det er et faktum at svært flinke kvinnelige politikere som Jette Christensen og Marianne Martinsen har forlatt politikken. Giske-saken – eller behandlingen av den i partiet – framstår som én av årsakene til at de sa takk for seg. Mange velgere sier også «nok nå, aldri mer Ap».

Det spørs om ikke Jonas Gahr Støre nå angrer på sitt «tøffe» utspill i Tromsø tidligere denne uken, om at «enten er du med oss, eller mot oss» – det framsto allerede før torsdag som et desperat forsøk på tvinge gemyttene i ro. Men Støre feilberegnet sitt interne publikum.

Giske-saken handler om mye mer enn «for eller imot», slik tøffe motsetninger om politikk ofte gjør. Dette dreier seg om følelser, moral, og om evnen til å ta gammeldags ukultur på alvor. Det er det valgkomiteen i Trøndelag glatt har oversett, og det er derfor Støres Bush-aktige tøffe-utspill kan gjøre vondt verre i deler av partiorganisasjonen og ikke minst blant store velgergrupper.

Et festlig munnhell som går om AUF-ere, er plutselig blitt skummet reelt: De er medlemmer i AUF, men stemmer SV.

Denne smørja har partiledelsen selv mye av skylda for å ha satt partiet i. «Prosessen» mot Giske trakk i veldig langdrag, og man lot det danne seg et bilde av at saken egentlig dreide seg om en politisk maktkamp – mellom Giske-fløyen og Tajik-fløyen, mellom Oslo og periferien. Det hadde sannsynligvis aldri skjedd i Høyre. Når partifolk har dummet seg ut der de siste årene, har ledelsen tatt raske og tydelige grep, og vært mer opptatt av å kvittere ut en vanskelig sak enn å «få alt på bordet».

Nå er uansett maktkamper en del av politikken. At begrepet «makt» blir et skjellsord for politikere ... Politikk handler i sin reneste form om makt. Derfor er det ikke så merkelig at også Giske-saken har blitt brukt i maktkampsammenheng. Fra både Giske-fløyen og «de der nede i Oslo». Og de som beskylder andre for «maktkampspill» – er ikke de en del av det samme spillet?

Men det kan være et nyttig PR-grep å trekke «maktspill-kortet». Da kan man få oppmerksomheten vekk fra en saks realiteter.

Trond Giske selv har hele tiden vært uenig i noen av konklusjonene Ap har trukket om hans brudd på partiets retningslinjer. Han strekker seg til «uakseptabel oppførsel» når han skal gjøre sine innrømmelser, men går i svart hvis noen nevner ordet «seksuell trakassering». Han har brukt tiden i «politisk karantene» godt, og reist rundt og bygget støtte. Han ser ut til å hele tiden hatt som utgangspunkt å så raskt som mulig komme tilbake til viktige posisjoner i partiet.

Og selv om politikere gjerne snakker om å «bygge lag», så er det vel her politikk skiller seg fra lagspill. Når maktens posisjoner glimter i det fjerne, så kommer egeninteressene først og «laget» fort i annen rekke.

Uansett hva man måtte mene om Giskes eskapader med unge Ap-kvinner gjennom årene, så er det én ting en mann på 50+ som er oppvokst med Brundtland, Bratteli og Vålerenga ikke helt kan forstå: Hvorfor tar han ikke en for laget?

Kanskje fordi det i Ap er flere «lag» som spiller på samme bane?