Rekordlav rentebane: Sveitserne kan ta seg betalt for et lån med forfall i 2066

Statsrentene verden over, og spesielt europa, har falt markert siden resultatet av Brexit-avstemningen var klart for to uker siden i dag.

Det får eksperter til å spørre seg hvor langt ned det «usynlige gulvet» for statsrenter egentlig er.

– Listen er lang over bunnrekorder for statsrentene. (...) Det er en stund siden man forkastet teorien om at null er et gulv for rentene, men at det fortsatt finnes et gulv et lite stykke under null er vel rimelig å anta. Siste tids rentefall får en nesten til å tvile på at det usynlige rentegulvet eksisterer. Men bare nesten, skriver økonom i DNB Markets, Jeanette Strøm Fjære i sin morgenrapport fredag.

Trygge havner

Blant tallene hun referer til er den tiårige statsrenten i Storbritannia, som har falt med 60 basispunkter de siste to ukene. Selv om dette under «normale» omstendigheter ikke er veldig dramatisk, er rentenivået nå på 0,77 prosent, noe som nesten tilsvarer en halvering på kort tid.

Statsrentene har også stupt i en rekke andre land.

Den amerikanske tiårsrenten er ned 38 basispunkter til 1,36 prosent, mens den tyske har falt til minus 0,17 prosent.

Den mest spektakulære er likevel den sveitsiske statsrenten, som anslås å være negativ i hele 50 år ut på rentekurven. Hvis denne rentebanen følges kan sveitserne altså ta seg betalt for et lån med forfall i 2066.

Økt etterspørsel etter trygge havner for investorene på grunn av usikkerhet i etterkant av Brexit-avstemningen nevnes som en av hovedgrunnene for det omfattende fallet i statsrentene den siste tiden.

– Investorer ønsker ikke å ta på seg risiko fordi de frykter eventuelle negative konsekvenser avstemningen vil ha for den britiske og europeiske økonomien. Da øker etterspørselen etter trygge investeringer som statspapirer, og statsrentene presses nedover, sier Fjære, men legger til:

– Statsrentene har imidlertid også falt på dager med mer «risk-on» stemning i markedet, hvor det har vært etterspørsel etter mer risikable eiendeler som for eksempel aksjer. Forklaringen kan være at rentefallet også skyldes forventninger om ytterligere pengepolitiske lettelser, enten i form av rentekutt eller andre tiltak som kjøp av statspapirer.

Stillstand

Før Brexit-avstemningen ble det rapportert at de store sentralbankene var i «vent og se»-modus. Det er de tydeligvis ikke ferdig med. Markedet forventer uendret eller lavere styringsrenter hos så å si alle de store sentralbankene.

Rentemarkedet priset per 8. juli inn 56 prosent sannsynlighet for at Bank of England setter ned renten til 0,25 prosent torsdag 14. juli.

I resten av de store sentralbankene tror markedet mest på uendret rente på førstkommende rentemøte, påpeker Fjære, selv om det er priset inn en viss sannsynlighet for ytterligere rentekutt.

Det er også priset inn 26 prosent sannsynlighet for at den europeiske sentralbanken kommer med et rentekutt på 10 basispunkter til -0,50 prosent 21. juli.

– Det som kanskje er mer oppsiktsvekkende er at markedet ikke lenger tror at den neste renteendringen fra den amerikanske sentralbanken blir en heving. Nå priser markedet faktisk inn en liten (2,4 prosent, ifølge Reuters) sannsynlighet for et rentekutt på møtet i juli, selv om uendret rente er det som anses som klart mest sannsynlig, skriver Fjære.

DNB Markets forventer også er ytterligere lettelser i pengepolitikken, men tror Bank of England venter med rentekuttet til august, og at ECB vil kutte sin rente i september.

– Selv om styringsrentene allerede er negative eller svært lave i mange land, virker markedet nå åpent for at styringsrentene kan bli enda lavere. Ett eller annet sted finnes det trolig et rentegulv, der fristelsen til å ta innskudd ut som kontanter med nullrente blir for stor. Men sentralbankene kan også kjøpe statspapirer, eller andre verdipapirer, for å presse lengre renter ytterligere ned. Og kanskje trekker sentralbankene nye, uprøvde tiltak opp av hatten. Det virker i alle fall som markedet har tro på at sentralbankene har mer å gi, og at de er villige til å bruke verktøyene de har til rådighet til å gjøre pengepolitikken enda mer ekspansiv. Tross eventuelle negative bivirkninger, skriver Fjære.