Rett vei for kommuner

En av fire ordførere tror det ender med at de slår seg sammen med en eller flere kommuner, skriver Nationen i dag. Hvis dette blir resultatet av regjeringens reform i denne omgang, må de si seg fornøyd. Det er rundt halvparten av landets ordførere som ikke ønsker å slå seg sammen med en annen kommune eller de sier de ikke tror det vil skje. Regjeringen og Stortinget kan ikke bruke pisken mot alle disse. Den slags tvang fra sentralmakten vil ikke fungere.

Det storting og regjering kan, er å bruke et akseptabelt økonomisk press mot de kommunene som vil være små uten at det er noen saklig grunn til det. Jan Tore Sanner vil straffe kommuner mellom 10 og 20 000 innbyggere. De protesterer i samlet flokk mot å få redusert tilskudd fordi de ikke vil gjøre som regjeringen ønsker. Jan Tore Sanner bør gå i dialog med disse kommunene. Det økonomiske presset bør ikke være så sterkt at konsekvensene blir for store, men nok til at de forstår at det vil ha merkbare konsekvenser å fortsette som i dag.

Ikke hugget i stein

Hvordan fordelingen av støtte mellom kommunene skal være, er ikke hugget i stein. Kommunene må tåle at regjeringen legger om støtteordningene slik at de premierer de som velger å slå seg sammen og oppnå stordriftsfordeler.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner vil ikke utsette fristen for kommunene til å bestemme seg. Det er forståelig. «Jeg tror bedre tid ville ført til at mange utsatte de vanskelige samtalene», sier Sanner til Nationen. Det har han rett i. Er det noe politikere vet alt om, er det at vanskelige valg er lett å utsette. Samtidig er det neppe tvil om at flere kommuner trenger lenger tid. Demokratiet er nå en gang slik at beslutningskvernen maler langsomt i vanskelige saker. Derfor er det uforsvarlig av en del kommuner å vedta en sammenslåing i løpet av de neste månedene. Det vil være urimelig om kommuner som er i en prosess, men som sier de trenger lenger tid, skal straffes økonomisk på lik linje med kommuner som har bestemt seg for at de ikke vil slå seg sammen.

Det er greit at Sanner vil holde på framdriftsplanen, men han må ikke skape inntrykk av at det er det siste toget som går når han blåser i fløyta. Det går alltid et tog.

Det er viktig å beholde frivilligheten i prosessen. All erfaring tilsier at det blir problemer i fusjonsprosesser der det er for mye tvang inne i bildet og der tempo er for høyt.

Det er gitt en retning for kommunene. Flere vil slå seg sammen i årene som kommer. Men noen vil ikke. De kan ha gode grunner for det. Det finnes kommuner som basert på en lang tradisjon og en sterk kultur i praksiser gode arbeidsenheter. Det er ikke slik at innbyggerne nødvendigvis vil få et bedre tjenestetilbud om de slår seg sammen med nabokommunen. Man mister noe når man gir slipp på sitt selvstyre og innordner seg i en større sammenheng. Noen kan tape for mye på å oppgi sin selvstendighet selv om de er små. De beste til å vurdere det, er kommunene selv.

Ingen krise

Det er ingen krise om en rekke kommuner sier de vil fortsette som nå. De må være rede til å betale en pris for å være liten. Om det er verd å betale prisen, får kommunen selv finne ut av.

Senterpartiet taler de små kommunenes sak. De tror ikke på den sentralistiske styringstekningen som ligger bak kommunereformen. Vi trenger alternative perspektiver for hvordan samfunnsstyringen skal skje og forvaltningen fungere. Det er en fare for at kommunesammenslåinger kan føre til økt styring og mindre nærhet og deltagelse.

Det mest merkverdige standpunktet har Arbeiderpartiet inntatt. De mener vi har for mange kommuner og at det er på tide flere slår seg sammen. Men de har valgt å sette seg på tribunen og drive et politisk spill basert på påstander om at partiet er mot tvang. Ap bør komme seg ut på banen og bidra så godt de kan til at det de mener skjer i praksis. Spillet de har drevet så langt, har de ikke vunnet på.