Rettferdighet – uttrykt gjennom politikk, men også i følelser

Øystein Blymke er statsviter.

SYNSPUNKT. Svært få av oss kan ha unngått å høre påstanden om at den sittende regjerings politikk fører til økt urettferdighet og større forskjeller. Spør man så hva grunnene kan være, til all urettferdighet her i samfunnet, svarer opposisjonen nærmest unisont med, at det bevilges for lite til dem som trenger det mest, og at det gis for mye skattelette til dem som har mest, og trenger det minst.

Spørsmålet om manglende rettferdighet, sosialt og økonomisk, blir med andre ord fort et spørsmål om budsjett og skatt. Kanskje burde våre politikere et øyeblikk se hen til filosofen Martha C. Nussbaum som i disse dager mottar Holberg-prisen for sin forskning og sin formidlingsevne innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.

Prisvinneren er en amerikansk filosof som stadig utfordrer «våre fordommer, for eksempel om rettferdighetens grenser, og forholdet mellom følelser og fornuft». Dette skriver den norske politiske filosofen Andreas Føllesdal om Nussbaum i en kronikk i Aftenposten 7. juni.

Selvfølgelig har det betydning for våre oppfatninger om rettferdighet, at noen blir rikere enn andre, eller at de sosiale forskjellene øker. Men, det er ikke til å komme fra at rettferdighetsforståelsen blant folk flest, vel så mye har å gjøre med følelser og fornuft, med egennytten, med egne ambisjoner og forventninger.

Politikerne prater høylytt om hvordan økte sosialbudsjett og økte skatter til dem som har mest vil skape større rettferdighet. De samme politikerne blir imidlertid lett svar skyldig når man konkret spør hvordan man skal kunne endre de mer grunnleggende årsaker til opplevd urettferdighet og forskjeller? For eksempel, hvilken rolle spiller arv, miljø, vår læringsevne, vår kunnskap, våre ambisjoner, og vår iboende ærgjerrighet – når rettferdighet er tema?

I den politiske filosofis verden er spørsmålet om en mer rettferdig fordeling av godene langt mer enn et budsjettspørsmål om hvem som bevilger mest til dem som trenger det mest. Det er også et etisk sinnelags-spørsmål om folks fornuft, rettsfølelse og rettferdighetsforståelse. En politisk filosof regner dessuten med at folks refleksjonsevne rundt begrepet «rettferdighet» stikker noe dypere enn til å gjøre seg opp tanker om statsbudsjettets størrelse og formueskattens virkninger.

Riktig forstått kan vel den amerikanske Holberg-prisvinneren forstås dit hen at menneskets sterke følelsesmessige – ofte situasjonsbestemte – reaksjoner for rett eller galt, rettferdig eller urettferdig, også kan være drivkraften for et sterkt politisk engasjement. Hvis en slik betraktning er rett, vil politiske ledere, med evne til å vekke rettferdighetsfølelsen i folk, kunne få betydelig større gjennomslagskraft hos velgerne, enn søvndyssende og repeterende løfter, om «økte budsjett og mer målrettede arbeidsmarkedstiltak».

Et enkelt, følelsesladet innslag på TV-skjermen derimot, om «myndighetene som har sviktet enkeltmennesket» vekker reaksjoner og setter følelsene i sving.

For eksempel når en eldre tyveri- og voldsutsatt mann må vente 2 timer på at politiet skal nå fram til åstedet, eller en eldre kvinne som «mot sin vilje» må flytte fra sin omsorgsbolig.

Man må ikke være politisk filosof for å forstå at vi mennesker utvikler mye av vår politiske rettferdighetsforståelse gjennom følelser og sunn fornuft, i skjønn forening. Blant jurister kalles dette «rettsfølelsen». Selvfølgelig må følelsene for rett og galt kombineres med livslang læring, arv og miljø, og med de posisjoner vi inntar i livets mange faser, men dog.

I den hjemlige valgkampen har løfter om «økt rettferdighet og mindre forskjeller» nærmest blitt et munnhell for mange partier, uansett om debatten har dreid seg om sosialpolitikk, næringspolitikk, eller distriktspolitikk. Noen merkbar interesse for å diskutere mulige årsaker til at velgerne er i drift, også over ideologiske grenser, og om følelser og sunn fornuft kan spille inn, finnes ikke.

Man skulle tro det skapte nysgjerrighet hos en partileder som kan registrere nye velgere, kapret eller mistet fra et parti han sterkt misliker, men som velgerne tydeligvis denne måneden liker eller misliker. Kan det hende at velgeren har latt seg rive med av at nylig forekommende TV-innslag, om utsiktene for lavere dieselpriser, eller løfter om å beholde grendeskolen?

Følelsene kan nok ta overhånd, og da må ideologien finne seg i å bli parkert.

Hvis Nussbaum og andre fremtredende politiske filosofer skal nå fram til folk flest med sine krevende intellektuelle tanker om rettferdighet i politikk og dagligliv, vil det være helt avgjørende at våre fremste partiledere også forholder seg til slik politisk-filosofisk tenkning. Men, selv om både Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Erna Solberg sikkert forstår Nussbaum minst like godt som undertegnede, vil det det åpenbart være forbundet med en viss politisk risiko å formidle hennes – og andre politiske filosofers tanker om rettferdighet – i et tre minutters innlegg i NRK eller TV2.

Kanskje er det likevel å undervurdere velgerne, å begrense den pågående politiske debatten om rettferdighet og likhet, til en debatt om statsbudsjettets og skattenes størrelse? Velgerne er vel som folk flest, de styres av følelser, og mer eller mindre av sunn fornuft. Dagens ytringsbilde – den politiske debatt i våre sosiale medier ikke minst – vekker følelser, og stiller nye krav til politikernes politiske formidlingsevne.

Tar jeg ikke helt feil er dette også noe av det temaet som Nussbaum har valgt for Holberg-symposiumet i disse dager.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,

skriv til

synspunkt@dagensperspektiv.no.

Les alle innlegg her.