Rettighets-retretten

Statsviter og samfunnsdebattant Janne Haaland Matlary traff etter manges mening spikeren på hodet da hun denne uken skrev i Dagens Næringsliv at FN og Folkeretten brukes som gudssubstitutter i den norske debatten. Hun hadde mange gode eksempler på hvordan aktører i samfunnsdebatten forsøker å vinne debattene ved å si at FN og/eller

Folkeretten pålegger oss det ene eller andre. Hun fortalte også at statsviterne kaller dette for et «to-nivå-spill» der en nasjonal aktør bruker en internasjonal aktør for å gi kraft til sine argumenter. I EU-landene ser man ofte at regjeringen begrunner upopulære tiltak med at EU krever det.

Haaland Matlarys påpekninger er både viktige og relevante, men det er samtidig noe foruroligende i at det for tiden virker som om hun får liten motstand. Det er bare de mest ihuga menneskerettighetsorganisasjonene som står opp for et rettighetsregime som er viktigere enn noen gang.

Årsaken er ganske sikkert flyktningekrisen. Den har ført til at Flyktningekonvensjonen fra 1951 er kommet i vanry. Statsledere sier åpent at den ble laget for en annen tid – underforstått at den ikke bør tas alvorlig lenger. Eksperter peker på at det er fortolkningen av den som har vært for rigid. Hanne Sophie Greve, som blant annet har vært medlem av den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, er en av dem som har påpekt sprik mellom praksis og ordlyd i oppfølgingen av konvensjonen. Som et eksempel har mange vestlige land i praksis latt konvensjonens krav på asyl bli omgjort til et krav om å få bosette seg etter en viss tid.

I spørsmålet om bosetting av asylsøkere er det egentlig andre menneskerettigheter som slår inn – blant annet kravet på familieliv og barns selvstendige rett til å få det som er best for han eller henne. Koblingen av flyktningrett og generelle menneskerettigheter kan veldig fort føre til at også respekten for menneskerettigheter blir svekket. Barnas rettigheter er et eksempel. Hvis det sprer seg en oppfatning i samfunnet av at barnekonvensjonen blir brukt som en brekkstang for økt innvandring, kan det føre til at den samme konvensjonen blir mindre førende på andre politikkområder – som for eksempel barnevern og familiepolitikk.

Den nye folkevandringen fører ikke bare til press på enkeltindividets rettigheter. Den bidrar også til at respekten for internasjonal rettsorden synker. Schengen- og Dublinavtalene om grensekontroll og mottak av flyktninger er i praksis suspendert av mange EU-land. Den tyske kommentatoren Rainer Hank i Frankfurter Algemeine Zeitung skrev i romjulen en artikkel som ble gjengitt i Klassekampen der han pekte på ganske dystre følger av at EU-landene ikke følger sine egne regler.

Han beskrev 2015 som «rettsbruddets år» – noe han også begrunnet med EUs opptreden under Hellas sin eurokrise. Det er påfallende hvordan europeiske politikere har gitt blaffen i mange av de bestemmelsene i Maastricht-avtalen som skulle garantere at EUs økonomiske union beholdt en sterk valuta. En av de absolutte reglene i Maastricht-traktaten var for eksempel at landenes gjeld ikke skulle overstige 60 prosent av BNP. Av 19 land er det nå bare de fem minste som tilfredsstiller dette kravet.

EU-landenes pragmatiske forhold til egne rettslige bindinger frustrerer tyskeren Hank. Han er oppvokst i et land som bittert har lært at politisk pragmatisme kan ende i despoti og krig. Hitler fikk aldri flertallet av folket bak seg i valg, men han kom til sine første posisjoner ved hjelp av demokratiske politikere som gjorde det som så lurest ut i øyeblikket.

Det er nødvendig å minne om Europas blodige historie når man skal skrive om betydningen av rettighetsvernet – enten det gjelder for enkeltmennesket eller mellom land. Lærdommen av 2. verdenskrig var at folkesuvereniteten kan være farlig. En politisk leder har ikke rett til å gjøre grusomme ting, selv om et stort flertall av folket støtter ham. Den politiske makten må bindes av universelt gjeldende rett.

I dagens situasjon er det ikke vanskelig å se at lærdommen fra den gangen fortsatt har gyldighet. Det er all grunn til å tro at Vladimir Putin har solid støtte i befolkningen når han slår ned på opposisjonelle, homofile og andre som ifølge myndighetene kan destabilisere og demoralisere landet. Sannsynligvis hadde han også sterk folkelig støtte da han brøt folkeretten og tok tilbake Krim.

Når vestlige land kritiserer Putin, viser de gjerne til folkeretten og internasjonale menneskerettigheter. Like ofte svarer han og andre russiske politikere med at vi i vesten selv tilpasser reglene når det passer oss. Et eksempel fra denne uken er at det ble kjent at Frankrike har soldater inne i Libya – i følge folkeretten kan man ikke sende soldater inn i et annet land med mindre man blir invitert til å gjøre det.

I Syria kommer vesten antagelig til å bli presset til å la president Bashar al-Assad bli sittende selv om de mener at han har krenket menneskerettighetene på det groveste og forbrutt seg mot sitt eget folk. Fred og stabilitet trumfer rettigheter.

I Syria kan det hende at det er riktig å være pragmatisk. En konsekvent kamp for en internasjonal rettsorden og individets rett på beskyttelse fra krig og nød innebærer ikke at man alltid må velge rett foran makt. De to hensyn må balanseres, og det er mulig å argumentere for at både enkeltmenneskene og nasjonene i Midt-Østen på lang sikt får sine rettigheter best sikret ved at Assad blir sittende.

Det alvorlige er om det oppstår en situasjon der det ikke sees som viktig å balansere makt mot rett. Hvis vi er på vei mot et offentlig klima der debatten utelukkende går om hva som til enhver tid er mest hensiktsmessig, øker risikoen for at krig og undertrykkelse kan fremstå som «riktige» løsninger.