Rettmessig juss, tvil og tro i NAV-saken

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Rettsvitenskapen er langt fra noen eksakt vitenskap. I likhet med samfunnsvitenskapen preges også rettsvitenskapen av stor usikkerhet, både om hva som er rettmessig, rett og riktig, og om metoder for å finne kausale sammenhenger – for eksempel om årsaker og virkninger av en rettsregel.

NAV-saken har igjen utfordret rettsvitenskapens logikk, resonnementer og begrepsforståelse. De juridisk lærde strides mer enn noen gang, om rett forståelse og anvendelse av ord, begrep, prinsipp, og enkeltbestemmelser - i EU/EØS forordninger, direktiv og nasjonalt lovverk.

Debatten så langt om feil og skyld i NAV-saken har stort sett gått mellom professorer og andre skarpskodde jurister. Det har med andre ord blitt vanskelig for andre, nær sagt: for folk uten doktorgrad i rettsvitenskap, å bli akseptert som meningsberettiget.

Skal man forstå hva NAV-saken dreier seg om, må man rimeligvis ha et visst begrep om hvor komplekst og vanskelig forståelig de juridiske problemstillinger i saken egentlig er.

Vanskelighetene skyldes ikke minst at det verserer en rekke juridiske prinsipper som i varierende grad er relevante, og av betydning, i bedømmelsen av hva som er rett eller ikke rett jus.

Subsidiaritetsprinsippet kan for eksempel er ett av de mange viktige, men ikke alltid like forståelige prinsipp.

Subsidiaritetsprinsippets relevans må i mange rettslige sammenhenger vurdere forholdet mellom nasjonal rett og EU rett. Også når domstolen (EMD) tilstår staten en «såkalt strukturell skjønnsmargin». Ved en slik tilståelse av skjønns-bruk må EMD utvise en «særlig tilbakeholdenhet med å overprøve det nasjonale avgjørelsesorganets konkrete vurdering.»

Av frykt for ikke å ha forstått betydningen og implikasjonene av subsidiaritetsprinsippet fullt ut i relasjon til NAV-saken, føltes det betryggende, i tillegg å kunne støtte seg til Store norske leksikon som definerer subsidiaritet mer «folkelig» som en prosess, om «hvordan beslutningsmyndighet fordeles mellom ulike enheter og hva som er de best egnede beslutningsnivå for politiske saksområder.»

Både politikere, skarpskodde jurister, samfunnsvitere og folk flest skal vite at subsidiaritetsprinsippet, eller nærhetsprinsippet, i EU sammenheng skal forstås som prinsippet om at beslutninger skal tas på et så lavt nivå som mulig, og at EU – bortsett fra der EU har enekompetanse og – «utelukkende handler når det vil være mer effektivt enn å handle på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå.»

For mange vanlige borgere i vår velutviklede rettsstat beveger nok jussen i NAV-saken seg på grensen til det forståelige.

Trøsten for folk flest må være at så mange velkvalifiserte jurister og profesjonelle rettsandvendere også synes å ha hatt store problem med å tolke både juridiske prinsipp, forordninger, lover og regler feil.

Og med den antatte, og dramatiske følge at nærmere 50 personer kanskje er uriktig dømt for trygdesvindel.

En ny omdreining med juridisk usikkerhet

Tidligere høyesterettsdommer Karl Arne Utgård mener få, eller ingen er urettmessig dømt. Oppsiktsvekkende nok. Men, hva om Utgård har rett? Og hvilken «rett» er det da snakk om?

Det bør Gjenopptakelseskommisjonen kunne si noe autoritativt om. Eller granskningsutvalget som arbeider jevnt og trutt for å finne ut av, hvem som har rett eller urett.

Utgård støttes tilsynelatende også av Tarjei Bekkedal, (professor ved senter for Europarett ved Universitetet i Oslo,) som setter spørsmål ved, om ikke regjeringen har gått vel hardt ut og erklært saken for en trygdeskandale.

En domstolsavgjørelse er det nærmeste man på det tidspunkt kommer en rettmessig avgjørelse. Og så får man eventuelt bli enig om norske domstoler og/eller Efta-domstolen skal avgjøre sakenes videre gang, - herunder hva som er «riktig jus».

Rettsbyråkratiserende virkninger av usikker juss

Desto større usikkerhet om riktig jus, desto mer behov har ulike myndigheter for å kontrollere, og på selvstendig grunnlag, sjekke ut om andre har brukt riktig jus.

Ny Riksadvokat har i sitt mål- og prioriteringsskriv for 2020 blant annet skrevet at: «Feil av typen som skjedde i Nav-skandalen, «må for enhver pris unngås» (…) og «på alle rettsområder – i enda større grad en tidligere må det foretas en selvstendig vurdering av sakens rettslige sider».

Hva skjer så med tillitsforholdet myndigheter mellom? Og hva med rolle og ansvarsdelingen mellom ulike myndigheter? Og hva, hvis alle skal kontrollere alles forståelse av «riktig jus», uten å kunne legge til grunn, at noe av en annen myndighets fakta og premiss i saken er basert på «riktig jus»?

Nå sier riktignok Riksadvokaten i sitt 2020-skriv at dette «ikke innebærer at ulike kontrolletater ikke har påtalemyndighetens fulle tillit, men at det kun er en understreking av påtalemyndighetens selvstendige rolle og ansvar ved sine påtaleavgjørelser».

Det er å håpe at Riksadvokatens forsikringer viser seg funksjonelle. La det likevel være lov med en avsluttende bemerkning: Rett rolleforståelse og ansvarsforståelse hos et myndighetsorgan, bør vel også innebærer at det ene organ stoler på det andre myndighetsorgan? Stoler på, i betydningen av at det kan utføre sin del av jobben – rett, og på et selvstendig grunnlag?

Hvis «alle» involverte myndighetsorgan i et komplekst juridisk saksforløp skal måtte starte en sak med blanke juridisk ark, vil utviklingen fort kunne gå i retning av at det ene myndighetsorgan kontrollerer det andre, som igjen kontrollerer om det tredje har anvendt «riktig jus».

Kanskje mener noen at rettssikkerheten øker ved en slik form for grundighet, men samtidig er det stor fare for at tillitsrelasjonene myndigheter mellom fort svekkes, og at veksten i de de statlige og kommunale rettsbyråkratier dermed løper løpsk.