Rettssikkerheten med eller uten domstolsreform

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet.

SYNSPUNKT. Domstolsreformen er i spill. Nok en gang strides regjering og opposisjon om hvor mange tingretter vårt land bør ha, for at folks rettssikkerhet skal være godt nok ivaretatt, også i årene som kommer. Regjeringen mener det ikke er faglig forsvarlig å beholde dagens desentraliserte domstolstruktur. Derfor foreslå de en viss sentralisering med bred støtte både fra domstolkommisjonen og fra domstolsadministrasjonen (DA). Opposisjonen derimot taler nå regjering og kommisjonen midt imot og foreslår at antall tingretter og struktur for øvrig stort sett forblir som det er.

I Dagens perspektiv 2005 får vi vite at også regjeringens modifiserte forslag antakelig går en dyster skjebne i møte: «Opposisjonen vil blokkere domstolsreform» heter det i DP-artikkelens overskrift. Et flertall i Stortinget, med Arbeiderpartiet og Frp i spissen, mener nå – allerede før regjeringen har fått fremmet sitt forslag for Stortinget, at vi ikke trenger noen strukturreform i det hele tatt.

Man kan oppnå vel så mye rettssikkerhet, og vel så raske og kvalitativt gode tingrettsavgjørelser uten sentralisering av noe slag, hevder opposisjonen. God nok rettssikkerhet kan oppnås uten strukturreformer. Opposisjonen mener det er mer enn nok av rettslig og organisatorisk handlingsrom for endring gjennom å bruke domstolslovens § 19.

Rettsikkerhetsgarantier

Tilsynelatende – og utrolig nok - har altså, hverken NOU kommisjonens eller regjeringens dyktige utredningseksperter, sett den mulighet opposisjonen nå ser, til å oppnå de samme rettssikkerhetsgarantier og den samme kvalitets-økning i saksbehandlingen som kommisjonen legger opp til, «bare» ved å bruke domstolsloven «mer kreativt».

Kanskje har redselen i deler av opposisjonen vært så sterk for å bli trukket med på enda et sentraliserings-forslag fra regjeringens side, at det tryggeste er å sette foten ned. Det er jo for opposisjonen utenkelig, selv med et omfattende fakta- og kunnskapsgrunnlag på bordet, å jenke en tomme på forestillingen om at all sentralisering er en uting, politisk sett. Det være seg regjeringens forslag til politireform, sjukehuslokalisering eller som nå; sentralisering av rettsstrukturen. Slike sentraliseringsreformer må stoppes – nær sagt, koste hva det koste vil.

Opposisjonen mener altså at man med en mer smart og kreativ bruk av et par lovbestemmelser i domstolsloven skal kunne effektivisere og forbedre domstolenes ytelser, og samtidig kunne beholde nåværende desentrale struktur.

Hvis opposisjonens forslag om en mer «kreativ bruk av domstolsloven» gir gode nok løsninger for folk flest og for domstolene selv, hvor har i så fall domstolkommisjonen, Domstolsadministrasjonen og departementet befunnet seg de seneste tre årene? Helt ute av stand til å se «gode nok» løsninger, bare ved å lese domstolsloven på den rette, kreative måte? I så fall, beklemmende.

Makta rår
Tiden vi gjennomlever har tydeligvis forsterket tilbøyeligheten Stortinget har til å sende lovforslag og andre forslag tilbake til regjeringen med håp og forventninger om at regjeringen «tar Stortingets (opposisjonens) signaler til følge». Dvs. at den kommer tilbake med et nytt lov- reformforslag, smartere og mye mer kreativt og på alle andre måter, minst like «godt» som deres eget forslag som den dessverre har brukt tre år på å utrede.

«Makta rår» heter det. Ja, i denne domstols-reformsaken som i flere andre saker, må nok regjeringen være forberedt på å få resolutte stoppordre fra et og annet stortingsflertall, ikke minst i saker som etterlater den svakeste eim av sentralisering. Da vil makta (stortingsflertallet) på en vennlig men bestemt måte be regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med et alternativt forslag. I dette tilfellet: Et forslag til domstolstruktur, minst like rettssikkert, og minst like effektivt virkende som de foreliggende forslag, men uten å røre ved nåværende, trygge og nære desentrale tingretten.

Sentraliseringsfaren trumfer det meste
Faren for en svekket dommerkompetanse i rettskretsene, faren for ytterligere forsinkelser i saksavviklingen, og faren for forsinkelser i innføring av lyd- og bildeteknologien, overskygges tydeligvis av sentraliseringsfaren. Den faren synes nærmest på alle politikk-områder å kunne bli den mest truende, uansett hva regjeringen kommer med, av kunnskapsbasert dokumentasjon. Skulle et reformforslag i dagens politiske situasjon våge å konkludere med at en sentralisering både kan være nødvendig og ha åpenbare fordeler, vil forslaget sannsynligvis måtte friste sin tilværelse lenge i en departemental skuff.

Budsjettrammer og effektivisering
Gode og solide finansdepartement-argumenter om viktigheten av å holde seg til avtalte budsjettrammer, og følge utredningsinstruksen, gir ikke så mye kreditt lenger. Argument som bare for noen år siden var styrende for enhver sak til behandling i Stortinget, har etter hvert, på flere områder blitt underordnet andre politisk hensyn – enn de pekuniære. Faren for sentralisering er et av de hensyn som trumfer «alt». Ved å trekke sentraliserings-kortet, med tilhørende faresignaler, vil man ofte kunne unngå avslørende diskusjoner om hvilke kostnads-genererende budsjett-konsekvenser man vil kunne oppleve å se, hvis man lar nåværende strukturer bestå.

Den mangelfulle diskusjon om et sentraliserings-forslagets premiss, realiteter og konsekvenser, oppleves også når opposisjonen, i tilfellet domstolsreform, begrenser seg til å si at «man ikke ser behovet for større rettskretser enn i dag». Ja vel, men hvilket «behov» siktes det til? Burde ikke i det minste et slikt utsagn blitt møtt med mot-spørsmål, eller helst et krav om hvem «man» er, og om det er folks rettssikkerhetsbehov, nærhetsbehov, eller et usikkert trygghetsbehov man sikter til? Og uansett; få det opp til diskusjon.

At folk flest helst vil ha tingretten der den alltid har vært, er et forståelig standpunkt. Det kan forsvares ut fra behovet for nærhet, eller med at ‘en dommerfullmektig til å avgjøre saken er nok rettssikkerhet for meg. I slike sammenhenger kommer man fort inn på den konflikten det alltid vil være mellom hvilket informasjonsgrunnlag man skal kunne kreve for at et politisk eller faglig standpunkt skal kunne sies å være fakta- og kunnskapsbasert.

I strømmen av politiske innspill og utspill om domstolsreformen kan det avslutningsvis være klokt å minne om hva den bredt sammensatte Domstolkommisjonen (NOU: 2019 nr.17) håpet skulle bli politikernes omforente fakta- kunnskaps- og diskusjonsgrunnlag. Deres klare konklusjon var at en mer effektiv og kvalitetssikker domstolstruktur vanskelig kan oppnås med mindre man gjennomfører en strukturendring av tingrettene – dvs.- en mer sentralisert domstolstruktur. Kommisjonen sier blant annet: «Innenfor dagens struktur er det lite rom for å foreta effektivisering uten at det vil gå ut over domstolenes kjerneoppgaver»

Høringsfristen for regjeringens reformforslag er 4 juni.