Riksrett – og resten av verden

Carl Bildt er tidligere svensk statsminister og utenriksminister.

SYNSPUNKT. Den amerikanske presidenten Donald Trump skal angivelig ha forsøkt å overtale Ukrainas regjering til å iverksette etterforskning av en av hans største motstandere i det demokratiske partiet, tidligere visepresident Joe Biden og hans sønn.

Fra før av har USA opplevd to andre riksrettsprosesser. Den første begynte med et innbrudd hos Det demokratiske partis nasjonale komité i 1972, som opptok det amerikanske politiske systemet i to år, før det hele endte med president Richard Nixons avgang i august 1974. Den andre dreide seg om etterforskningen av president Bill Clinton, som ble stilt for riksrett av Representantenes hus i 1998, men saken ble avvist av Senatet i februar 1999.

Årsakene til de to tidligere krisene hadde røtter av nasjonal karakter. Nixon ble anklaget for å misbruke sin stilling med hensyn til innenrikspolitiske mål, og deretter for å forhindre etterforskningen. Clinton ble anklaget for mened og andre forhold relatert til sitt privatliv.

Saken mot Trump er imidlertid helt annerledes: amerikansk utenrikspolitikk står i sentrum.

Relasjonen mellom USA og Ukraina er langt ifra et perifert problem. USAs Ukraina-politikk springer ut av forpliktelser overfor europeisk og internasjonal sikkerhet. Å styrke Ukrainas evne til å forsvare sin uavhengighet og suverenitet har – i hvert fall etter Russlands anneksjon av Krim-halvøya og invaderingen av Øst-Ukraina i 2014 – stått høyt på den utenrikspolitiske agendaen hos både USA og EU.

Derfor kan denne krisen, i motsetning til de to tidligere riksrettsprosessene, forkludre amerikansk utenrikspolitikk.

Henry Kissinger, utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver for Nixon, holdt båten flytende under Watergate-skandalen, og sørget for at både Vietnamkrigen og russiske relasjoner fortsatt stod høyt på agendaen. Amerikansk diplomati led heller ikke under Clinton-dramaet, som for så vidt sammenfalt med opptakten til Kosovokrigen.

Det samme kan åpenbart ikke sies om dagens riksrettsprosess. Saksgangen har allerede skapt store splittelser mellom utenrikstjenestent, som prøver å opprettholde den vedtatte politikken overfor Ukraina, og Det hvite hus, som har forfulgt helt andre mål. Hvorvidt Utenriksdepartementet og deres apparat fortsatt er i stand til å utføre sitt arbeid, er nå et åpent spørsmål. Det hvite hus preges på sin side av mangel på «voksne i rommet». Under ledelse av utenriksminister Mike Pompeo, som selv er mistenkt i skandalen, har et allerede svekket utenriksdepartement blitt en kaotisk slagmark.

Samtidig kan Trumps egne handlinger gjøre situasjonen langt verre – også for resten av verden. Da Clinton ble stilt for riksrett forpliktet Det hvite hus seg til å opprettholde «business as usual», og de unngikk å delta i den daglige partifeiden om prosessen. Trump har allerede valgt motsatt tilnærming, ikke minst ved å angripe (på Twitter) den tidligere amerikanske ambassadøren i Ukraina mens hun vitnet foran komiteen.

Trump har åpenbart tenkt til å henge seg opp i hver eneste detalj. Men hvert minutt han bruker på Twitter og Fox News, er tid som forgjengerne hans ville brukt på presserende politiske saker. Her har for så vidt Trump-dramaet visse likheter med Watergateskandalen, som åpenbart ble en distraksjon for Nixon. Men gitt at Trump i enda mindre grad lar seg begrense av (eller klar over) de konstitusjonelle prinsippene han er anklaget for å ha brutt, vil hans forsøk på avsporing trolig bli enda mer skamløse.

Det er opp til Senatet å avgjøre hvorvidt Trumps atferd tilsier at han bør fratas presidentembetet.

Men uansett hva som skjer, så utspiller USAs politiske krise seg på et tidspunkt med økende global ustabilitet.

I tillegg til et revansjesugent Russland, viser et stadig mer selvsikkert Kina muskler i både Asia og på verdensscenen.

Samtidig har Midtøsten entret en ny fase, preget av så alvorlig ustabilitet, at selv et lite dytt kan utløse en ny krise. Nord-Korea vurderer stadig nye trekk og utfører nye tester av langdistanseraketter. Handelskonflikten mellom USA og Kina er fortsatt spent, og det foregår masseprotester i alle verdens hjørner, fra Santiago og Quito til Beirut og Hong Kong.

I dagens sammenkoblede verden kan enhver krise overalt i verden ende opp på pulten til den amerikanske presidenten, og responsen som følger (eller ikke) kan få globale virkninger.

Den franske presidenten Emmanuel Macron skapte nylig overskrifter da han advarte mot en forestående «hjernedød» i NATO. Hvis denne dystre prognosen om transatlantiske relasjoners tilstand var sann tidligere denne måneden, er den enda mer relevant i dag, med tanke på at riksrettsdramaet er i ferd med å nå et bristepunkt.

Gjennom tidligere riksrettsprosesser forble USA en strategisk aktør på verdensscenen. Men Trumps Amerika har allerede vist seg å være en kilde til global urolighet. Nå gjenstår det å se hvorvidt den seneste skandalen fører til en strategisk oppblåsing, eller kun en strategisk «time-out». Verden har imidlertid ikke råd til verken det ene eller andre scenarioet.