Olemic Thommessen
Riv, ruskende galt å skylde på Thommessen
I saken om garasjen og stortingspresidenten er det ingen som har gått bananas og funnet på at de skulle bruke mye mer penger enn det som stod i budsjettet, skriver Ap-politiker Ragne Victoria Kolaas Stauri.
Ragne Victoria Kolaas Stauri representerer Oppland Arbeiderparti. Dette innlegget ble først publisert på hennes Facebook-side.
SYNSPUNKT Selv om finværet er kommet og grillsesongen har startet, har du kanskje fått med deg noen skriverier om en dyr garasje og Stortinget. Noe om et mistillitsforslag. 700 millioner i budsjettsprekk. Nærmere to milliarder i totalkostnad - for å parkere stortingsrepresentantenes biler. For å si det som Carpe Diem: «Er det dette skattepenga mine går til?»
Her må det rettes pekefingre. Og denne gangen peker de mot stortingspresident Olemic Thommessen. Tirsdag (20.06.2017) er det han som skal på grillen i Stortinget.
Her er hvorfor det er riv, ruskende galt:
Vi har sett det før. Noe kommer opp, det blir dyrt, det blir pinlig. Media lukter sensasjon. Det må plasseres skyld. De medskyldige ser sitt snitt til å snike seg unna rampelyset. Den kjedelige versjonen – at det her er mange ledd som må granskes – kan ikke oppsummeres med enkle slagord som «Stortingspresidenten må gå!» Så i stedet for å sette seg ordentlig inn i materien, velger både media og politikere å rette skyts mot én person i noe som sterkt begynner å minne om heksejakt.
Så hva handler egentlig denne saken om? Kort fortalt: Stortinget trengte nye kontorlokaler, nytt postmottak og ny utkjørsel fra garasjen. Hvordan gjør man det? Jo, man bygger et nytt hus inne i nabohuset - graver seg ned noen etasjer under jorden og bygger ny tunnel til garasjen. Sånt er dyrt. Og vanskelig å kostnadsberegne. Og så viste det seg at det ble dyrere enn antatt. Noen hundre millioner dyrere faktisk. Dyr garasje liksom.
«Budsjettet har sprukket», er en formulering som har blitt brukt flittig de siste dagene. Nei. Når et budsjett sprekker er det noen som bruker mer penger enn budsjettet tillater. Dette er ikke en budsjettsprekk. Det er en feilbudsjettering. Det er to forskjellige ting. Og forskjellen er viktig.
For å forenkle litt: Du skal lage kake og skriver handleliste med hva du trenger. Du går på butikken, men når du kommer hjem og skal blande ingredienser, skjønner du at du har glemt å skrive egg på lista. Derfor må du ut igjen og kjøpe egg. Kakebudsjettet har ikke sprukket, kaka koster det den koster. Men kassalappen viste for lite i utgangspunktet fordi en viktig ingrediens var utelatt. Hvis du på butikken derimot hadde latt deg friste til å kjøpe kakestrøssel som pynt, men ikke hadde strøssel på handlelista i utgangspunktet, da hadde du brukt mer penger enn planlagt - budsjettet hadde sprukket.
I saken om garasjen og stortingspresidenten er det ingen som har gått bananas og funnet på at de skulle bruke mye mer penger enn det som stod i budsjettet. Noen hadde glemt å skrive alle ingrediensene på lista, og den manglende hovedingrediensen i denne kaken er fasaden i Prinsens gate 26. En gammel verneverdig husfasade skulle beholdes, alt innenfor skulle bygges på nytt. Svært byggteknisk krevende altså. Og dermed dyrt. Men det er ikke en budsjettsprekk. Det koster det det koster. Det var bare ikke beregnet korrekt i utgangspunktet.
Rikspressen kunne her om dagen melde at SV, med SP på slep, stiller mistillitsforslag mot presidentskapet. Det er de jo for så vidt i sin fulle rett til - Stortinget vedtar jo hva de vil. Men her overses uinteressante detaljer som at det ikke finnes hjemmel i Norges lover for det. Mistillit er noe Stortinget etter Grunnloven kan vedta mot en statsråd hvis statsapparatet har gjort feil. Stortingspresidenten har ikke en slik stilling. Men hvem bryr seg om formaliteter som lovverk når en lukter blod?
Det lukter i hvert fall symbolpolitikk lang vei. Dagens presidentskapet består nemlig av to medlemmer fra Høyre, to fra Arbeiderpartiet, ett fra FrP og ett fra KrF. SVs Bård Vegard Solhjell eller SPs Per Olaf Lundteigen har neppe trodd at AP ville være med på å stemme ned sine to representanter i presidentskapet, om en slik avstemming i det hele tatt hadde vært mulig å gjennomføre - hvilket den altså ikke er etter gjeldende lovverk. I tillegg er det sikkert praktisk for SV å lede oppmerksomheten mot nåværende presidentskap, ettersom de selv hadde Akhtar Chaudhry som visepresident i det forrige - det presidentskapet som faktisk traff alle de viktigste valgene og kjørte dette byggeprosjektet i gang. Da er det bedre å peke på nåværende stortingspresident Olemic Thommessen. Bedre presseoppslag blir det også. Det er jo tross alt valg i høst.
Så hva er egentlig poenget her? Rullere stortingspresidenter? Eller finne ut hvor det egentlig gikk galt og lære noe av det? Hovedpoenget med en granskning burde være dette: Å finne ut hva man kan gjøre bedre neste gang.
Sikkert er det i alle fall at det er flere som burde rekke hånda i været og ta selvkritikk. Her er et forslag til medsammensvorne:
-
Kontroll- og konstitusjonskomiteen: Fra begynnelsen av og underveis i prosessen, helt frem til kostnadsøkningen var et faktum, ble det ikke stilt spørsmålstegn ved Stortingets arbeidsform og ikke minst budsjettene. Det kom heller ikke spørsmål fra kontroll- og konstitusjonskomiteen - som altså er budsjettkomité for Stortinget.
-
Forrige presidentskap: Det som satt fra 2009-2013 og ble ledet av stortingspresident Dag Terje Andersen. Altså det presidentskapet som satte i gang hele byggeprosessen. Kritikken som går på at Statsbygg ikke ble involvert, utredningen ikke var grundig nok og den innledende prosjekteringen var for dårlig - peker tilbake på presidentskapet i 2009-2013, ikke på dagens presidentskap.
-
Multiconsult: Prosjekteringsselskapet for byggeprosjektet, som gjorde noen kvalifiserte antagelser om hvor dyrt dette kom til å bli, men ikke antok korrekt. Stortinget har beregnet at 66 prosent av kostnadsøkningen kan føres tilbake på manglende leveranser. Stortinget har varslet søksmål mot selskapet.
Stortingspresidenten skal i ilden på tirsdag. Noen må stilles til ansvar. Slik er pressens lov. Og de andre som burde tatt sin del av støyten velger å sitte stille i båten. Eller rope høyt med slagord om stortingspresidentens avgang – uten å nevne med ett ord sitt eget partis rolle i saken. Det er fullt mulig å rette kritikk mot Stortingets administrasjon og presidentskap for håndteringen av saken. Men dette gjelder i minst like stor grad for forrige presidentskap som det nåværende. Og det er i hvert fall ikke mannen som personforfølges - Olemic Thommessen - som står til ansvar for dette alene.
Riksrevisjonen har utarbeidet en rapport på denne fadesen. Den er laget på vel tre måneder - noe som er ekstremt kort tid for en så kompleks sak. De har klart dette ved å avgrense oppgaven mot alt som har med leverandører å gjøre. Og dermed har de heller ikke svart på det de egentlig ble spurt om - nemlig hvorfor det ikke var noen som så kostnadsøkningen komme, og hvorfor den kom? Riksrevisjonen sier det selv - rapporten vil gi et skjevt inntrykk. For å sitere dem direkte, så kan det «oppfattes slik at ansvaret er plassert mer ensidig enn det en bredere gjennomgang kunne ha avdekket.»
Ikke bare Olemic Thommessens feil altså? Greit å ha det på det rene. Kunne noen tenke seg å fokusere litt på det også?