Rødgrønn arbeidsdeling

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Denne uken har SV presentert forslag til nytt stortingsvalgprogram og Ap har lagt frem sitt alternative budsjettforslag for neste år.

Det blir stadig klarere hvordan de rødgrønne partiene kommer til å posisjonere seg i valgkampen – både som en felles front mot dagens regjering og i direkte konkurranse med hverandre om den alternative politikken.

Mange av skillelinjene og fellestrekkene er kjent fra før, men det har vært mye usikkerhet rundt Arbeiderpartiets profilering.

Nå er det klart at partiet kommer til å gå både mot venstre og mot sentrum.

Det gjelder både dersom man sammenligner partiet med seg selv for fire år siden, og om man plasserer det i dagens politiske landskap.

Ap mot høyre i skattepolitikken

Den mest interessante historiske endringen er at Ap går mot sentrum/høyre i skattepolitikken.

Etter valgnederlaget for fire år siden var det mange Ap-folk som forklarte det med den valgkampens løfte om skatteøkninger.

I denne valgkampen kommer partiet til å gi et motsatt løfte: Enhver avgiftsøkning skal kompenseres av lavere inntektsskatt.

Ettersom partiet går inn for en ganske kraftig årlig økning av CO2-avgiften, betyr det at skattene eller andre avgifter hvert år må gå noe ned.

Med et unntak for formuesskatten. Den skal opp, men den skal bare tilbake til det nivået den var på i 2013. Det er også mulig at inntektsskatten skal opp for de med de aller høyeste inntektene.

Aps avgiftsløfte er designet for konkurransen mot Senterpartiet.

Det er ingen tvil lenger om at Trygve Slagsvold Vedum vil kjøre valgkamp mot «avgiftsbaronene» i dagens regjering. Sps utkast til nytt partiprogram legger til rette for det. Det kommer også partiets alternative budsjettopplegg til å gjøre.

Dette betyr at Senterpartiet og Arbeiderpartiet til sammen står for en skatte- og avgiftspolitikk som skal gjøre det attraktivt for borgerlig velgere å hoppe over til den rødgrønne siden.

Partistrategene i Ap tror fortsatt at det er mange velgere som egentlig er rødgrønne, men som likevel stemmer blått fordi de er redd for at de rødgrønne vil starte en runde med årlige skatte- og avgiftsskjerpelser.

SV og Rødt

Den frykten er reell hvis man ser på SVs og Rødts skattepolitikk.

De mener det er nødvendig å ta mer penger inn i statskassen slik at man kan finansiere bedre og mer statlige velferdsordninger.

SVs finanspolitiske talsperson, Kari Elisabeth Kaski, har gjort det helt klart at det ikke er mulig å gjennomføre en offensiv omfordelingspolitikk og forbedring av velferdsstaten med den skattepolitikken Ap nå går inn for.

To gode eksempler på hvordan velferd og skattepolitikk henger sammen er offentlig finansierte tannhelsetjenester og skolefritidsordningen.

Ap går inn for forsiktige og gradvise utbedringer av dagens ordninger, mens SV vil ha gratis skolefritidsordning og likestilling av tannhelse og annen helse med en gang.

De to partiene er enige om målene, men uenige om hva de vil klare å finansiere.

Når Ap nå er så sentrumsorientert i skattepolitikken åpner den et stort rom for SV og Rødt i valgkampen.

Noen Ap-velgere vil gå til venstre i protest mot partiets lefling med Høyre-velgere. Samtidig har de antageligvis merket seg at Arbeiderpartiet på andre områder har gått tydelig til venstre.

Det gjelder spesielt i synet på offentlig sektor og statlig eierskap. Forslaget i partiprogrammet om et statlig medisinselskap bringer tankene tilbake til Ap for femti år siden.

I dette siste halve århundre har det også i store deler av Ap vært opplest og vedtatt at et statlig og politikerledet selskap på lang sikt vil være dårligere enn et privateid og markedsstyrt.

Tankegangen har vært at politikere skal bruke markedsmekanismene der det er mulig. Tenkningen har også gjort seg gjeldende i offentlig virksomhet.

Nå sier Ap i sitt nye programutkast veldig tydelig at det ikke lenger tror på de ulike løsningene som har dreid seg om å bruke markedsmekanismer for å få en mest mulig effektiv og oversiktlig statlig styring.

Aps løfte om en tillitsreform i offentlig sektor er kanskje fortsatt litt vagt, men det er ikke særlig mye vagere enn SVs tilsvarende.

Hvor tøffe blir MDG?

Når SV møter tøffere konkurranse fra Ap på disse områdene, velger partiet å svare med å være mer venstreradikalt på andre områder.

Det er også nødvendig fordi partiet skal møte konkurransen fra partiene på sin ytterfløy – nemlig Rødt og MDG.

Rødt skal møtes med ekstra tydelig tale både om fordelings- og om arbeidslivspolitikk. Et lite eksempel er at SV nå uten videre går inn for å forby bemanningsbransjen.

Det er også en dissens i programutkastet om arbeidsinnvandring som er interessant.

Forslaget om å ha en sikkerhetsventil som gjør det mulig å begrense innvandringen får neppe flertall på landsmøtet, men den viser hvordan det også i SV er en frykt for at Rødt blir alene om å lokke til seg de venstreradikale industriarbeiderne som frykter å bli utkonkurrert av billig importert arbeidskraft.

SV er blant flere partier som for tiden funderer på hvor tøff konkurransen fra MdG kommer til å bli i valgkampen.

Alle partier utenom Frp har i de siste årene skjerpet sin klimapolitikk betraktelig, men det er bare SV og Venstre som tror at de kan konkurrere direkte med Miljøpartiet de Grønne om de klimabevisste velgerne.

I SV har dette gitt seg utslag i at det er mange dissenser i programkomitéen om oljepolitikk.

Det blir opp til landsmøtet å avklare om de skal sette sluttdato for oljevirksomheten, eller om de bare skal forsøke å trappe den ned ved hjelp av andre virkemidler.

Uansett hva landsmøtet kommer til å ende på, er det klart at det i den rødgrønne koalisjonen kommer til å bli et stort sprik på det klimapolitiske området.

Ap og Sp velger fortsatt å holde seg til slagordet om at de skal utvikle og ikke avvikle norsk olje- og gassnæring.

De to partiene er overbevist om at de taper valget, dersom Høyre og Frp med noe som helst troverdighet kan hevde at en rødgrønn regjering vil skru igjen oljekranene og si nei til milliardinntekter.

Tar man med at Ap og Sp fremstår nesten som ytterpunkter i synet på EØS-avtalen, er det lett å se hvordan de rødgrønne samlet sett dekker et veldig stort politisk felt.

Høyre og Frp kommer til å hevde at feltet er så stort at de rødgrønne ikke kommer til å klare å samarbeide.

Det kan absolutt skje, men slik situasjonen er nå kan nok fortsatt de rødgrønne kontre med at Erna Solberg nettopp har vist at det går an å regjere sammen med partier som er sterkt uenige seg imellom.

Tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande har nettopp gitt ut en bok der hun forteller i detalj om hvordan ild og vann kan forenes i politikken.