Røste tar ansvar – og fortsetter

Erik Røste fortsetter som president i Norges Skiforbund. Det bør ikke overraske noen. Det har ikke være noen toneangivende personer innen skiidretten som har tatt til orde for at han bør trekke seg. Snarere tvert imot. Fylkeslederen har støttet massivt opp om ham. Tillitserklæringen begynte å strømme inn før helgen etter at diverse kommentatorer og kulturminister Linda Hofstad Helleland pekte på toppledelsens ansvar. Medier har fått det for seg at dersom noen sier de tar ansvar, innebærer det at de i neste minutt bør trekke seg.

Når skandaler skjer, oppstår det et behov for å gjøre noen ansvarlige. Når noen står fram og sier de tar ansvar, blir de også en adressat for kritikk. Det betyr ikke at de samtidig skal innta rollen som syndebukker som skal ofres.

Den øverste ledelsens ansvar er noen ganger å sørge for at noen lenger nede i systemet må trekke seg fordi de har gjort en feil. Det betyr ikke at den øverste ledelsen skyver ansvaret nedover og skylder på andre. I slike tilfeller skal ledelsen ha en god grunn. Måten de ryddet opp på i Telenor er et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Her ofret den nye ledelsen to direktører som den tidligere ledelsen hadde vist tillit. De to ble gjort til syndebukker selv om de hevder de ikke hadde gjort noe feil.

Syndebukkene

Pressen elsker å jakte på syndebukker når noe galt skjer. En jakt som etter en stund ender med at syndebukken trekker seg, blir sett på som et tegn på at pressen gjør jobben sin – man holder noen ansvarlig. Denne gangen trakk idrettslegen som vitterlig har ansvaret for den katastrofen som har rammet Therese Johaug, seg med en gang. Pressen ble snytt for en jakt. Så da valgte de seg ut Erik Røste. Men den ansvarlige for skilandslaget, Vidar Løfshus, står egentlig nærmere til for hogg. Han sier også til VG at han vurderer sin stilling og at han vil gå på dagen dersom Skiforbundet gir beskjed om at de ønsker det skal skje.

Løfshus tar også ansvar på sitt nivå. Men også han dynges ned av støtte internt. Både utøvere og tillitsvalgte mener Løfshus gjør en god jobb. De vil beholde ham, og de mener han ikke kan klandres for den tragedien som har rammet Sundby og Johaug.

– Det er noen på utsiden som vil ha mitt hode på et fat, sier han til NTB. Det er ofte slik.

Erik Røste minner om at han er valgt av Skitinget til å lede skiidretten i Norge. Hvis de som har valgt ham, mister tilliten til ham, har han et alvorlig problem. Da bør han trekke seg. Hvis ikke vil han ikke bli gjenvalgt. Det er slik demokratiet i organisasjoner fungerer.

Organisasjoner har gjerne regler som gjør det mulig for det øverste organet å tre sammen til et ekstraordinært møte dersom tilliten til ledelsen svikter. Dersom Røste hadde valgt å trekke seg fordi han ikke orket presset, kunne nestlederen overtatt. Men når premisset for hoderullingen er at skistyret har sviktet, går ikke det. Hele skistyret har det samme ansvaret som Røste. Så lenge ingen innen skiidretten selv har tatt til orde for å tromme sammen til et ekstraordinært skiting for å få valgt en ny president, vil ikke det skje. Skifolket mener Røste er rett mann i denne posisjonen.

Fingrene fra fatet, Helleland

Det er fritt fram for enhver å mene offentlig at Røste bør trekke seg. Den eneste som ikke bør ha meninger om det, er kulturminister Linda Hofstad Helleland. Hun bør i det hele tatt blande seg minst mulig inn i interne anliggender i idretten. Idretten er en medlemsorganisasjon, og Norge er ikke Russland. Hos oss står demokratiet i frivillige organisasjoner sterkt. Derfor bør politikere holde fingrene fra fatet.

I Aftenposten virker de like forvirret over at Røste ikke trekker seg som over at Rune Bjerke fortsatt er konsernsjef i DNB.

Røste og Løfshus må gjøre som ledere plikter når feil oppstår. De må vurdere om systemer og ordninger kan forbedres slik at sjansen for at liknende feil oppstår i fremtiden reduseres. Dette er Røste og Løfshus i gang med.

Påstander om at det er en ukultur i norsk skiidrett er grepet ut av luften. Det Terese Johaug opplever, er en vår tids hekseprosess. Hun slo neven i bordet og hevdet hun var uskyldig. Det er ikke de norske dopingdommerne enige i. Det er ikke sikkert Johaug gir opp kampen mot et system der uskyldige dømmes uten at det kan påvises at det de dømmes for har forbedret prestasjonen deres med en eneste tiendel.

Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug bør ikke tåle den urimeligheten de utsettes for. De bør utfordre idretten til å kreve endringer i dopingregime som sikrer idrettsutøverne normal rettsikkerhet. De vil ha mange med seg.