Rwanda-koalisjonen

Hvis du blander to deler blått med en del gult og en del grønt, så får du en slags gusjegrønn farge.

Men man kan jo med respekt å melde ikke kalle nasjonens øverste styringsorgan for den gujsegrønne regjeringen?

Er man velvillig, vil fargenyansen også kunne blitt omtalt som sjøgrønn. Men «den sjøgrønne regjeringen» ville nok ikke falt i god jord hos miljøbevegelsen – som nok hadde gått bananas dersom man kun skulle betegnet regjeringen som hovedsakelig grønn.

«Firepartiregjeringen» er jo nøytralt og korrekt, men nokså kjedelig.

Fargekombinasjoner er blitt tradisjon

Etter at Jens Stoltenberg i 2005 gikk over blokken etter vann – og fant Senterpartiet – har vi skapt oss en liten tradisjon her til lands med å bruke fargekombinasjoner når vi omtaler regjeringer.

«Rødgrønn» var passende for Stoltenbergs prosjekt.

«Blå-blå» likeså, selv om mange Høyrefolk ikke likte den betegnelsen på samarbeidet mellom Høyre og Frp i 2013.

«Blå-grønn» ble en del brukt da Venstre kom inn i regjeringen. Det funka også greit.

Men nå, etter KrFs inntreden, blir det liksom for dumt å gå rundt å kreve svar av den «blå-grønn-gule regjeringen».

Så hva skal man si?

Flagg-løsning

Og hvis fargepaletten er i ferd med å blande seg ut i en fargeløs guffe, får man kanskje se etter andre muligheter.

Farge-hentydningene får man også dersom man bruker flagg som utgangspunkt. I Tyskland har man kalt ulike partikonstellasjoner opp etter flagg.

Tyskerne har brukt navn som Jamaica-koalisjonen (Kristenkonservative + De grønne + De liberale) og Kenya-konstellasjonen (Kristenkonservative + Sosialdemokratene + De grønne) om mulige regjeringsalternativ.

Etter forrige valg var det lenge ventet at Tyskland skulle få sin Jamaica-regjering – en type koalisjon som tidligere faktisk hadde styrt på delstatsnivå – men til slutt brøt forhandlingene sammen.

I stedet endte tyskerne opp med en regjering der kristendemokratene og sosialdemokratene styrer skuta sammen – en såkalt storkoalisjon.

Men den nye tyske regjeringen er helt fargeløs, hva gjelder bruk av navn.

Men dette med flagg er gøy. Så hvis vi sjekker ut flagg med like farger som dagens regjering, er det ett lands flagg som skiller seg ut: Det afrikanske landet Rwanda.

Flagget deres består av to deler blått en del gult og en del grønt.

Velkommen til Erna Solbergs nye firepartiregjering: Rwanda-koalisjonen!

Rødt = velstand og makt

Bruken av politiske farger går langt tilbake i tid. Først og fremst har fargene tjent som bekreftelse av makt. Videre har fargene vært symboler for politiske bevegelser.

Fra antikken og til langt inn i middelalderen var farger svært kostbare, og bruken av dem var derfor forbeholdt de velstående.

Den purpurfargete kappen til de romerske keisere kunne det ta flere år å fremstille. Ministre og høyere embetsmenn viste fram sin maktposisjon ved å bruke purpur på sine kapper. For de øvrige deler av befolkningen i Romerriket var bruken av purpur forbudt og en overtredelse kunne straffes med døden.

I middelalderen var det fremdeles kostbart å fremstille fargen rødt, og bruken av den var derfor fortsatt forbeholdt de velstående.

På 1700-tallet tok også andre grupper i bruk rødt som farge. Fargen mistet dermed sin betydning som symbol på velstand og makt. Dessuten ble fargen etter hvert billig og lett å produsere.

Utover på 1800-tallet tok den voksende arbeiderbevegelsen i bruk den lett synlige røde fanen i sin mobilisering av massene.

Den første røde fane vaiet angivelig under silkearbeidernes kamp i Lyon i 1834, ifølge Wikipedia. Senere har kommunistiske og sosialistiske bevegelser tatt fargen «som sin».

Andre farger

Etter andre verdenskrig og særlig etter innføringen av fargefjernsyn, ble farger stadig viktigere som politisk symbol. I dag har de fleste politiske partier valgt en klar og tydelig farge – eller fargekombinasjon – som symboliserer nokså klart hvilke verdier partiet står for i sine respektive hjemland.

Blått har vokst fram som de konservatives farge – særlig i Skandinavia og i Storbritannia. Betegnelsen «mørkeblå» brukes gjerne om dem som er svært konservative, mens «lyseblå» tilsvarende gir uttrykk for en mer moderat konservatisme.

Grønt er naturens farge og ikke i noe annet tilfelle er sammenhengen mellom partifargen og det politiske formålet, særlig for europeiske partier, tettere.

Forskjellige politiske og sosiale bevegelser tok i løpet av 1970-årene grønt som symbol for bevegelsens politiske mål.

I Norge har grønnfargen spredd seg ganske så bredt rent politisk, selv om alle partene som bruker fargen, liker seg utendørs: Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Venstre

Grønt er også en tradisjonell farge innen islam, og er i de senere år blitt vanlig å se i fargen til islamske partier og bevegelser i den muslimske verden.

Gult var fra gammelt av den kinesiske keiserens farge og dermed uttrykk for både makt og det som ble oppfattet som «riktige verdier».

I Europa er bildet mer blandet og fargen ble blant annet brukt på grupper som man ønsket å nedverdige. Prostituerte måtte bære et gult skaut, mens kvinner med «uekte barn» bar gule klær. Jøder bar en gul lue eller andre gule kjennetegn.

I Tyskland ble den gule fargen først brukt av det liberale partiet FDP – visstnok kun fordi noen i ledelsen den var «svært pen».

Senere har flere europeiske partier sagt seg enige, og her hjemme er det Kristelig Folkeparti som har adoptert gult som sitt politiske fargesignal.

Brun og svart

Brunt og svart er ikke akkurat en farge som oser av politisk korrekthet. Brun var en av de tyske nasjonalsosialistenes farger, og utgangspunktet var fargen på skjortene til nazistenes de fryktede «brunskjorter».

I Italia var det Mussolinis fascistiske svartskjorter som spredde frykt blant befolkningen. Ellers har anarkistiske grupper også gjerne brukt svart som «sin farge», men da helst i kombinasjon med andre farger – ofte rødt.

I noen land brukes også oransje som politisk fagre. Den største betydning som politisk farge i nyere tid fikk oransje under den såkalte oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004.

Fargen ble da benyttet av den tidligere presidenten Viktor Jusjtsjenkos nasjonaldemokratiske parti. Historisk er fargen blant annet benyttet av protestantiske nasjonalistbevegelser i Nord-Irland.

Trege amerikanere

I USA kan det være litt kronglete for oss nordmenn å skjønne de politiske fargene. Tradisjonelt har ikke de to store partiene vært knyttet til farger, men til elefanter (Republikanerne) og esler (Demokratene).

I dag ser man på Demokratene som blå og Republikanerne som røde. Men å skille de to partiene med farger skjedde ikke før under den særdeles jevne valgkampen mellom George W. Bush og Al Gore i 2000.

Det var TV-selskapene som valgte å fargelegge stater og valgdistrikt for å skille partiene. At Demokratene ble røde og Republikanerne blå, skal visstnok ha vært helt tilfeldig.