Samling i bånn

Det var samling i bånn, etter en årelang «Giske-strid» og en uke med enda flere elendige meningsmålinger.

Det er nærmest opplest og vedtatt at det blir Støres aller siste sjanse til å bli statsminister i Norge. Snart vil politikksnekkerne i Aps programkomite – som Støre selv leder – komme med forslag til nytt partiprogram. Der skal forskjellene fra Høyre tydeliggjøres og de viktige valgkampsakene for Ap løftes fram.

For Støre er det nok deilig å slippe og forholde seg til Trond Giske, ukultur og spetakkelet i Trøndelag Ap. Men problemene innad i Ap handler om mye mer enn Giske-saken. Det handler om en politikk som velgerne ikke får taket på.

Støre prøver nemlig å ri to hester – og det er han faktisk nødt til å klare.

Han har ikke råd til å miste flere kjernevelgere, men han må også greie og appellere til unge velgergrupper, med andre preferanser enn industriarbeiderne langs kysten og kontoransatte i offentlig sektor.

Støre må klare å både være radikal og gjenkjennbar. Han må slå an både på Grünerløkka og på Sunndalsøra. Han må skape engasjement både i Trøndelag og i AUF.

Velgerne endrer seg. Det er ikke så mange verftsarbeidere igjen i Norge. Stadig flere får høyere utdanning og jobber i tjenestenæringen og i offentlig sektor. De er mer opptatt av klima og menneskerettigheter enn av konkuranseevne og hjørnesteinsbedrifter. Men Ap kan ikke avskrive arbeidervelgere i privat sektor – og det fortsatt store omlandet rundt disse, som er avhengig av olje- og leverandørindustri.

For å vinne valg må Ap ha med seg nok av både «gamle og nye velgere. Og når forskjellene mellom de to gruppene stadig øker, blir det stadig vanskeligere å lage politikk.

Ap skal ha meninger både om lønn og om et tredje kjønn. De skal både kutte utslipp og sikre arbeidsplasser i oljeindustrien. Tidligere har prinsippsaker om minoriteters rettigheter, identitet og legning enkelt kunne kombineres med slagord som «arbeid for alle» og «by og land, hand i hand». I dag handler det om i stadig større grad «by mot land, hen mot hen» og om å velge noen arbeidsplasser framfor andre.

De andre partiene slipper å gjøre den øvelsen i like stor grad som Ap. Frp og Senterpartiet kan fiske Ap-velgere på bygda og i industrien, mens venstre- og miljøpartiene stjeler Ap-folk i byene. Høyre sitter stille i båten og samler opp restene som ikke klarer å bestemme seg.

Problemet for Norge, er at landet sannsynligvis trenger et stort Ap. Til og med Høyre gjør det. De to såkalte styringspartiene sørger for at nasjonen kommer seg igjennom koronakrisen uten for store konsekvenser. De sørger for en nokså forutsigbar utenrikspolitikk og de finner fram til kompromisser uten å sette økonomien over styr.

Støre har ikke annet valg enn å bli stående i spagaten. Men han må finne den rette balansen.

Klarer han ikke det, kan han se langt etter statsministerdrømmen, mens Ap må bygge et helt nytt lag fra skrætsj, med både lederkamp og politiske retningsvalg. Den prosessen kan bli stygg. Skjer det, vil nok forholdene i Trøndelag Ap framstå som rene søndagsskolen.