Selvransakelse i Høyre?

Tirsdag inviterte Erna Solberg til en oppsummerende pressekonferanse i hagen utenfor statsministerboligen. Hun bar definitivt ikke preg av at Høyre og to av de tre alllierte partiene var de store valgtaperne. Borgerlig blokk har aldri i moderne tid vært så svak som den kommer til å være i de kommende fire årene.

I historiebøkene vil det stå at Erna Solberg var den som klarte å samle de borgerlige partiene og å holde dem noenlunde sammen i åtte år, men at kostnadene for hvert enkelt parti var store.

Politisk tyngdelov?

Kristelig Folkeparti er kanskje døende. Venstre jubler over et godt valg, men det gikk bare frem 0,2 prosentpoeng, og ligger fortsatt ubehagelig nær sperregrensen. Frp må 28 år tilbake i historien for å finne et dårligere resultat. Høyre har hatt mye verre valgnetter enn mandagens, men en tilbakegang på 4,7 prosentpoeng er likevel ganske drøy kost.

Men hva gjør vel det når Jens Stoltenbergs Ap i 2013 gikk tilbake med 4,5? Om du ikke umiddelbart ser sammenhengen, er det fordi du ikke har fulgt godt nok med på Høyres og Erna Solbergs nederlagsforklaring. Det elendige resultatet skyldes nemlig at regjeringen har styrt i åtte år. Det samme skjedde med Solberg nå, som med Stoltenberg da: Velgerne ville ha et skifte etter åtte år. Den sittende statsministeren satt i realiteten på oppsigelse hele det siste året.

Erna Solberg oppfatter enkelt og greit at det er en politisk tyngdelov som har rammet henne. Det er foreløpig ikke noen tegn til selvransakelse hos statsministeren. Hun insisterer også på at det ikke har skjedd noe vesentlig nytt med det borgerlige prosjektet. Selv om Frp-leder Sylvi Listhaug lover at hun aldri igjen skal la Frp bli stående som ansvarlig for Venstre/KrF-politikk, og selv om KrF kanskje fortsetter sin langsomme marsj nedover på oppslutningsbarometeret, mener hun at vilkårene for borgerlig samling fortsatt er som de har vært.

Det er mulig hun har rett. Det er også mulig at Høyre-ledelsen i dagene etter valget slet med å komme seg ut av valgkampmodus, og at det i tiden fremover vil komme mer nøkterne evalueringer av hva som faktisk har skjedd. På den annen side, er det en ganske stor sannsynlighet for at selv så nøkterne personligheter som Erna Solberg blir en anelse selvrettferdig, og at hennes sterke posisjon i partiet kan bidra til at det blir lagt lokk på den selvransakelsen som åpenbart bør komme.

Klimasaken splitter de borgerlige

Ekstra stor er sannsynligheten fordi pressen holder seg til sin vanlige praksis med å se mer fremover enn bakover. Nå er det Støre og hans potensielle regjeringspartnere alt dreier seg om. I den grad vi ser bakover, virker det som om MdGs tvetydige valgresultat (de gikk frem, men oppfattes likevel som en taper) er mye mer interessant enn den borgerlig blokkens utvetydige tap.

Noe av det mest faretruende for Høyre i årene fremover er at de andre partiene i den borgerlige blokken ser ut til å gli fra hverandre. Rent politisk er det lettest å se, dersom man legger klima/olje-politikken under lupen. Venstres evaluering av valget er at det klarte å ta vare på omdømmet som et ekte klimaparti, og at det bidro til det relativt gode resultatet. Fremskrittspartiets evaluering kommer ganske sikkert til å være at det var lønnsomt i valgkampens sluttfase å fremstå som oljebransjens beste venn.

Det er sannsynlig at Frp-strategene vil komme til at deres aller beste kort i fremtidige valgkamper er å fremstå som det «realistiske partiet som kjemper mot ufornuftige og kostbare klimatiltak». Partiet skal også være oljebransjens fremste forsvarer. Frp erfarte i startfasen av valgkampen at det bare unntaksvis er mulig å vinne mange velgere på innvandringsmotstand. Hvis Europa fortsetter å holde grensene stengt, og det ikke blir noen store nasjonale negative hendelser knyttet til innvandrerbefolkningen, blir ikke innvandring noe valgkamptema.

Klima og olje blir definitivt tema for de neste valgkampene også. Mye tyder på at konflikten mellom norsk olje- og gassvirksomhet på den ene siden og Norges øvrige arbeid for å redusere klimagassutslipp på den andre siden blir intensivert i årene som kommer. Sannsynligheten er også overveiende stor for at klima- og oljepolitikk blir 2020-tallets viktigste saksfelt.

Hvordan Høyre i en slik situasjon skal klare å forene Frp og Venstre i en borgerlig blokk, blir noe av mysterium.

Høyre-ledelsens utfordring

Borgerlig samling dreier seg ikke bare om de politiske sakene, det dreier seg også om felles kulturbygging. Også på det feltet ser det ut til at Solberg-regjeringens åtte år har lagt grunnlaget for mer splittelse enn samling. Frp-leder Sylvi Listhaug har solid støtte i eget parti når hun sier at Frp aldri igjen skal være i regjeringssamarbeid med Venstre og KrF. Hun er ikke så tydelig på alternative former for allianse, men i Frp virker det nå som om det er en allergi mot «småpartiene i midten». Bare det å bli sett på som støttespiller for en ny Høyre/Venstre/KrF-regjering, blir sett på som utålelig.

I dette bildet hører det med at Fremskrittspartiets nye stortingsgruppe blir mildt sagt mangslungen. Utjevningsmandatene ble fordelt slik at vi allerede nå kan fastslå at Frp kommer til å fremstå med mange ulike prosjekter i årene som kommer. Carl I. Hagen kommer til å kjøre sitt eget løp, det samme gjør Christian Tybring-Gjedde fra Oslo og Per- Willy Amundsen fra Troms. Den nyvalgte representanten fra Aust-Agder, Marius Arion Nilsen, er det ingen i partiet som kjenner til. Han kom inn som en vind etter at fylkeslaget vraket den sittende representanten.

Flertallet i Stortingsgruppen vil fortsatt bestå av folk som i teorien kan tenke seg et nytt regjeringssamarbeid med Høyre, men dette flertallet vil hele tiden måtte forholde seg til at det er mindretall både i stortingsgruppen, og ute i partiorganisasjonen som veldig fort kan vokse seg store, dersom de oppfatter at Høyre blir for sentrumsorientert eller for grønt.

Det er det som er Høyre-ledelsens utfordring. Den må bruke tiden fremover til å finne ut av hvordan den skal navigere i det meget brede farvannet mellom Venstre og Frp. I tillegg må den meisle ut en egen identitet som knytter seg til et annet prosjekt enn å være fanklubb for Erna Solberg.

For én ting er ganske sikkert: Da statsministeren tirsdag formiddag erklærte at hun var klar til å være statsministerkandidat i 2025, gjorde hun det først og fremst fordi hun ikke kunne si noe annet. Enhver annen uttalelse ville ha ført til at hun satt på oppsigelse. På den samme pressekonferansen sa hun også at hun føler et ansvar for å gi plass til alle de dyktige folkene i partiet som aspirerer til å overta etter henne. Den uttalelsen var nok den mest forpliktende.