Sentralmakt versus demokrati

Sokneprest i Birkeland menighet i Bergen, Ivar Braut, blir ny biskop i Stavanger. Det kommer til å gå bra. Han kom på andre plass i den lokale avstemningen for prester og menighetsråd innen bispedømmet. Han er moderat konservativ og kjent for å opptre klokt og samlende. Han var sentral i arbeidet med å snekre sammen et levelig kompromiss i homofilistriden som har ridd kirken i årevis. Braut er fra Jæren og kjenner bispedømmet godt. Han har et problem, han er Brann-patriot, sier ryktene. Her må det nok en real omvendelse til hvis han skal unngå å bli regnet som fortapt i enkelte miljøer.

Ivar Braut er medlem av i Kirkerådet. De har altså valgt å ansette en av sine egne.

Helge Gaard vant nominasjonskampen. Han fikk klart flest stemmer fra prester og menighetsråd i bispedømmet og åtte av elleve biskoper gav en skriftlig begrunnelse for hvorfor Kirkerådet burde utnevne ham. Biskopen samarbeider i det daglige med Bispedømmerådet. Her kom Braut på tredjeplass og det var kun en av de elleve biskopens som mente han burde utnevnes.

Klart mandat

Det er sjelden den kirkelige avstemningen gir et så klart mandat. Da regjeringen utnevnte biskoper fikk staten servert besk kritikk fra kirkehold i de tilfeller de ikke ansatte den som fikk flest stemmer i den omfattende avstemningen. Nå opptrer Kirkerådet i god gammel statsmaktstil.

Kirkerådet har rett til å bruke den makten de har. Denne saken er et nytt eksempel på at sentralmakten i kirken overkjører kirkedemokratiet. Det har pågått en prosess i flere måneder. Et sted mellom 100 og 200 mennesker har sagt sin mening, og alle biskopene har hver for seg gitt en skriftlig anbefaling. I praksis betyr denne omfattende prosessen fint lite.

Kirkerådet klarer heller ikke å samle seg om en kandidat. Det burde være et minimum når de skal utnevne en til det som kalles «enhetens tjeneste». Istedenfor rykker de ut med avstemningsresultatene. Det var åtte som ville ha Ivar Braut, fem stemte for Torstein Lalim som lå på tredjeplass etter avstemningen og bare to stemte på Gaard.

Det er ingen andre organisasjoner som ansetter sine ledere på denne måten. Ivar Braut kom nokså dårlig ut i avstemningen, han fikk 8 av 15 stemmer. Hvis Kirkerådet ønsket ham burde de vært enstemmige om å tilby ham jobben og stått samlet om ham. Istedenfor driver de med avstemning som om det var et valg de holdt på med. De fortar en ansettelse. Da går en ikke ut med stemmetall.

Kirkerådet har innsett at det er god grunn til å vurdere en annen ordning for ansettelse av biskoper. Tre modeller skal sendes ut på høring. Den ene modellen går ut på at den som får flest stemmer, blir ansatt. Den andre baserer seg på en rådgivende avstemning og der ansettelsen foretas av et sentralt tilsettingsorgan. Det tredje modellen er en revisjon av dagens modell, der det er Kirkerådet som foretar ansettelsen.

Mer byåkrati

Den norske kirkes problem er at de har for mange råd og utvalg. De trenger ikke skru opp byråkratiet i kirken enda et hakk med flere sentrale råd.

Kirkerådet er tydeligvis opptatt av å bygge sin egen maktposisjon i kirken. De har ingen problemer med å involvere hundrevis av mennesker som sine rådgivere for deretter å ikke lytte til det rådet de får.

Hvis kirken ønsker en sterk sentralmakt bør de ta skrittet fullt ut og ansette biskoper slik det er vanlig ellers i samfunnet. Man kan ha en prosess der folk kan foreslå kandidater, men la de som vil bli biskop søke. Da kan Kirkerådet foreta en normal ansettelsesprosess i samarbeid med bispedømmerådet. Bispedømmerådet kan gi sin innstilling. Biskopene hører ikke Kirkerådet på, så da er det ikke noe poeng å ha dem med i prosessen på andre måter enn at en av dem har sete i Kirkerådet og bør delta i hele prosessen.

Dagens ordning er verken fugl eller fisk. Det beste for enheten i kirken, vil være om en legger opp til at den som får flest stemmer, blir biskop. Det vil styrke det kirkelige demokratiet. Dagen praksis ved ansettelse av biskoper undergraver det.