Si det som det er!

SYNSPUNKTØystein Blymke er statsviter (Cand. Polit.) og tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet.Her gjør han seg noen betraktninger om realpolitikkens møte med personalpolitikken.

I USA praktiseres et ansettelsessystem som kalles «Spoils-systemet». Det betyr blant annet at topp-stillinger i statsadministrasjonen betrakte som politiske stillinger – definert politisk av de to dominerende partiene.

Når en ny president innsettes, skiftes derfor også ut mange topp- sjefer/embetsmenn.

Presidenten og regjeringens hans forventer dessuten ikke bare at administrasjonssjefer, etat- og fagsjefer følger lojalt opp de politiske beslutninger.

De forventes i tillegg også å dele de politiske vurderinger som det politiske lederskap mener bør være førende for de beslutninger som statsadministrasjonen fatter

Det kjente uttrykket «Statsråden går, men embetsverket består» gir med andre ord ikke den samme gjenklang i USA som det gir i Norge.

Norsk statsforvaltning har en helt annen embetsmannstradisjon enn hva USA har. Det norske regjeringsapparatet praktiserer det amerikanerne ville kalle et «Merit-system».

Et system der fagkunnskapen og den u-politiske topp-embetsmannen er kjennetegnet på den utøvende makts bestandighet, kvalitet og styrke.

Spørsmålet er likevel om ikke merit-systemet, i sin rendyrkede form, er i ferd med å gå ut på dato – her i Norge.

Er det fremdeles mulig å beholde et upolitisk embetsverk, når man bevitner hvordan våre utøvende politiske myndigheter, statsråder, statssekretærer, personlige rådgivere, kommunikasjonssjefer og andre hel- og halvpolitisk ansatte i økende grad styrer i stort og smått.

Og hvordan det fattes beslutninger av det politiske lederskap hvor det knapt er mulig å sjeldne mellom politiske og faglige premiss?

Hvor bliver departementsrådens, etatslederens eller statsforetakets faglige styring og politiske uavhengighet av, kan noen saktens spørre seg? For den lojale fag- eller administrasjonssjefen er det i dag sannelig ikke lett å navigere rett og riktig i et brokete og skiftende politisk landskap.

Det blåser på toppene. Den upolitiske fagsjefen kommer stadig ut i hårdt vær, og blir lett offer i et politisk spill. Om virkelighetsforståelsen, og om gehalten i hans faglige premiss.

Fagsjefens øverste personalsjef - statsråden vil fort befinne seg i en situasjon der han nødsaget til å ta noen personalpolitiske «grep» - med konsekvenser for fagsjefen.

Et velkjent og skånsomt grep er person-rokadene. En rokade der etats-sjefen, eller en departementsråd for den sakens skyld, tilbys en rådgiverstilling, eller helst en spesialrådgiverstilling, og selvfølgelig i samråd med statsråden, og/eller etter eget ønske.

Uansett hvor tilforlatelig begrunnelsene for slike person-rokader kan fremstå, møtes de av en eller annen forståelig grunn, ofte med skepsis i opinionen.

Antakelig fordi rokade-trekket har en tendens til å skje, i forbindelse med åpenlyse konflikter mellom faglige og politiske hensyn i en sak, og mellom sterke politiske og u-politiske personligheter.

Skånsomme og velmenende HR- motiverte personrokader går ikke alltid inn hos folk flest, som plausible nok svar på det som oppfattes som dyptgående motsetninger mellom fag og politikk.

Snille HR løsninger kan dermed lett forsterke folks oppfatninger av et spill for galleriet, om politisk makt og innflytelse.

Kanskje må det være slik. Men, kanskje kan det likevel forsøksvis gis et råd til statsråden qua personalsjef.

Rett og slett: «Si det som det er». Rett og slett forsøke å være litt mer åpen og ærlig om at gjennomføringskraften i regjerings politikk i dag, mer enn noen gang, er avhengig av at sakens politiske og faglige premiss blir mer samkjørt enn de faktisk er.

Den tiltagende konflikten mellom faglige premiss og politiske premiss løses dessverre ikke gjennom personalpolitiske HR-samlinger og lederseminarer, hverken i departemental regi, eller i regi av de dyktigste u-politiske head-hunting hus eller de beste objektive advokat- hus.

Halve politiske sannheter – en dyd av nødvendighet?

Det er forståelig at en statsråd fra tid til annen ser seg nødsaget til å underkommunisere deler av en beslutning, eller sile ut noen av de ubekvemme faglige premissene for den.

Hvis «den hele og fulle sannhet» alltid skal brettes ut om en sak, om en beslutningsprosess eller om en politisk avgjørelse, vil man fort oppleve at det oppstår en «politisk situasjon» daglig.

På den annen side bør det ikke bli for stor avstand mellom den del av en sannhet statsråden finner grunn til å formidle, og den «fulle og hele» sannhet.

Selv om den kanskje ville avsløre at faglige argumenter burde veie tyngre.

Kanskje bør statsråden og kommunikasjonsavdelingen hans av og til lete etter en mer pragmatisk, men likevel yrkesetisk akseptabel mellomvei, som for eksempel: at det som sies, bør være sant, selv om alt det sanne ikke nødvendigvis må sies – samtidig.

Machiavelli, den kjente «maktteoretiker» fra middelalderen hadde en relativt avslappet holdning til sannheten med stor S – særlig når fyrstens makt var i spill.

Hans makt-lære kan tolkes i retning av at den som ønsker å oppnå og beholde politisk makt, må manipulere med den blotte ærligheten.

Tilpasset norsk politisk virkelighet av i dag kan det utlegges som at en statsråd, for å beholde sin makt og handlekraft, av og til må være mer tro og ærlig mot politikken og egeninteressen enn mot sakens faglige premiss og den upolitiske embetsmanns ansettelsesvilkår.