Sjefens gode side

Lars Nørby Johansen har drevet for fulle seil mellom toppstillinger og toppverv i dansk næringsliv. Da han som ny direktør for den gamle, familieeide «støtte– og hjelpebedriften» Falck (redningstjeneste også i Norge), varslet masseoppsigelser, klappet de ansatte av ham. Hva er det han kan, som ikke andre kan? – spurte presten Kathrine Lilleør seg. Der startet samtalene som er blitt til boken med den prosaiske tittelen Liv og ledelse. Lars Nørby Johansen set af Kathrine Lilleør (Bianco Luno forlag). Historien er langt fra prosaisk.

Dette med Falck går igjen. Det skulle bare mangle. Falck hadde ikke tjent mange penger. Nørby Johansen kom og fortalte at det både er nødvendig og anstendig å tjene penger på sitt arbeid. I 15 år, mens kjøpmannssønnen og den gjennom lang tid universitetsansatte Nørby Johansen, var direktør i Falck, vokste virksomhetens inntjening enormt med i gjennomsnitt 45 % om året. Hvert år. Da han stoppet, var konsernet representert i 107 land, med 360 000 medarbeidere.

Hard eller lydhør

Ja, hva er det med Nørby Johansen? Er han «snill», er han iskald og hard? Er han lydhør – eller lite lydhør og klemmer tingene sine igjennom? Går det så flisene fyker og med en visnet blomstereng av sykemeldinger på kjøpet? Det som stemmer her, er i tilfelle «lydhør». Ikke vissent lydhør, men en økonomisk racer og likevel en sjef som inntil beundring (min i hvert fall) går i seg selv og tar en titt på sine egne reaksjoner, interaksjoner og samværsformer. Her ligger det. Innsikten i disse «psykologiske bevegelser», som han kaller det – «kunne jeg bruke i min ledelsesatferd og lederstil. Det var ikke slik at jeg lærte noen teknikker som jeg kunne bruke som sjef. Jeg lærte noen gagnlige teknikker til å forstå meg seg selv og den måten jeg interagerer med andre mennesker på.» Kanskje er det det som kalles ydmykhet. Kjenner man seg selv, får man også sans for andre. Sånn leser jeg boken.

Ullmann som redskap

Han forteller at han – og andre – i fordypningens hete har brukt Liv Ullmann og Erland Josephson Scener fra et ekteskap som redskap. «Meget sterkt og meget flott», sier han – «det ga mening å analysere transaksjonene mellom de to i deres ekteskapelige drama. Man fikk et redskap til å forholde seg til seg selv og den måten man kommuniserer med andre på. Vi forsøkte å systematisere og katalogisere de relasjoner som er mellom mennesker, og undersøke årsaken til at kommunikasjonen ofte mislykkes.» Jeg leser Nørby Johansen som en som er interessert i å få vite hvordan han selv virker på andre, hvordan andre ser en. Ikke for å snu kappa etter vinden, men for å komme i reell samtale, en samtale begge parter kan glede seg over.

Sett av

Det er ikke en intervjubok, det er en «sett–bok». Som det står på omslaget: «set af Kathrine Lilleør» – en riktig god samtalepartner, nysgjerrig–Per og – når det trengs – drivende sjelesørger, som ikke lar bedriftssuksessen Lars Nørby Johansen slippe unna, når han prøver. Hun arresterer han på mekaniske svar og der han smyger unna, hun kjenner forbløffende godt igjen mekanismer, som Nørby Johansen ikke selv er klar over. Hun driver det fram. Også sin egen entusiasme. Så får hun ham også til snakke, hun gir tillit til å tørre. Det er blitt en riktig artig bok av det. Han kan for eksempel plutselig begynne å snakke om «en voldsom skyld», som ligger under mye av det han har gjort gjennom livet: Ekteskapsbrudd, feil beslutninger, unnfallenhet, dette at han ikke har «sett» andre i kritiske situasjoner. En skyld bygget på «den romantiske drømmen om det rene (for eksempel i ekteskapet), hele tiden drømmen om å starte på ny frisk».

Den største smerte

Kathrine Lilleør antyder at det de nå snakker om er 2000 års kristendom. «Lyshvelv bak lyshvelv av visdom om hva mennesket er og hvem Gud er. Det er den største smerte i et menneskes liv, når man ikke kan forsone seg med sin synd, med den skyld man har. Fordi man av en eller annen grunn forestilte seg at man skulle være ufeilbarlig . Den skam som ligger i å feile og å gå og skamme seg over at man var så dum. Jeg tror det har vært et av menneskets største smertepunkter til alle tider. Man er alltid ensom med den smerten. Man tror at man er helt alene om å skamme seg så dypt. Men tenk, om de feil du går og ruger over, er noe av det største du kan gi videre til leseren. Den største gave. Forløsende.» Sier altså presten. Og Nørby Johansen svarer: «Det virker forløsende på meg å finne noen svar. Ikke i form av imperativer, som jeg må ta på meg. Men i form av en annen tolkning, en omdefinering av meg selv, mitt liv og min væren. Som jeg kan forholde meg til eller la være».

Spør så det smaker

Lars Nørby Johansen tenker og har tenkt selv. Underveis får han noe å tenke på. Og det gjør sannelig vi også, jeg mener, vi i bladbransjen. For Lilleør spør så det smaker. Nettopp fordi hun «ser» hvem hun snakker med.