Skambekjemperen

– DAGEN JEG BLE født kræsja børsen, og bremsene svikta på Holmenkollbanen, sier Adrian Lorentsson med et sardonisk flir.

29-åringen tilføyer at disse hendelsene ikke har påvirket livet hans nevneverdig.

– Nei, det var nok heller jeg som preget verden, sier han og legger kjapt til:

– Får håpe ingen psykiatere leser dette.

Fliret spretter opp igjen, og den røslige framtoningen er avslappet der kommunikasjonsrådgiveren sitter bakerst i kontorlandskapet til Mental Helse Ungdom. At Adrian har mye humor og selvironi kommer ikke bare til syne i måten han snakker på. Et svært fotografi pryder motstående vegg – det forestiller Adrian i blanke messingen, i rank positur foran operaen i Bjørvika. Med baken til kamera kan vi ikke unngå å se en liten figur med blå ballong på høyre skinke.

– Er den tatoveringen ekte?

Adrian svarer med å heise ned buksa. Dumt spørsmål.

29-ÅRINGEN FORTELLER at portrettet er tatt for =Oslo. Reportasjen handlet om kroppspress. Om han er sjenert eller ikke, synes han det er vanskelig å svare på. Det han imidlertid vet er at han konstant kjemper mot en følelse av verdiløshet. Barndommen på Frogner var for det meste ubekymret, men mobbing med små stikk over lang tid la grunnlaget for en trøblete ungdomstid. På videregående flyttet han til Hamar, men fikk nok og droppet ut.

– Jeg er ikke bitter. Det har med sosialt hierarki å gjøre. Det bare ble sånn, på en måte.

– Hva skulle til for å ha holdt deg på skolebenken?

– Én ting. Lærerne skulle ikke akseptert det da jeg sa at jeg var syk. For med de psykiske problemene forsvant alle krav og forventninger.

Å slutte på skolen skulle likevel bli et vendepunkt. Via ungdomskontakten i Hamar ble Adrian sterkt oppfordret (les: tvunget) til å starte et lokallag for Mental Helse Ungdom. Plutselig holdt Adrian foredrag om åpenhet og psykisk helse og ble en velkjent figur i media.

– Mange brikker falt på plass. Jeg skjønte at jeg ikke var alene om å ville kjempe mot skammen som hindrer folk i å søke hjelp. Det var flere enn meg som ville redde verden, ett menneske av gangen, forteller han.

HAN BLE STYREMEDLEM, deretter nestleder og til slutt styreleder. Men da lillebroren døde i 2009, forsvant åpenheten som dugg for sola.

– Det er forskjell på liv og lære, og jeg hadde undervurdert den skammen man føler her og nå. Tidligere hadde jeg vært åpen om hendelser fra fortida, men den man var i fjor er en helt annen person enn den man er nå – det kan være to forskjellige identiteter, forklarer 29-åringen.

Adrian klarte ikke forholde seg til de negative følelsene og druknet dem i jobb og alkohol – en ”dødelig cocktail”, som han selv kaller det. Det stod ikke på tilbud om hjelp, men etter to selvmordsforsøk møtte han en psykolog som turte å sette krav.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Jeg er verbalt sterk og kan virke mer reflektert enn jeg er, hvis jeg tror det er det folk vil høre. En ødeleggende egenskap i en slik situasjon. Men denne psykologen var kjip, og sa at vi måtte snakke om følelser. Det ble den beste opplevelsen jeg har hatt med helsevesenet i mitt liv, forteller han.

FOR ADRIAN ER nemlig krav, tillit og ansvar grunnleggende elementer for selvfølelse og mestring. Derfor har han klokkertro på lønnet arbeid som tiltak for bedre psykisk helse. At andelen unge uføre har økt med 93 prosent fra 2007 til 2016, synes han er betenkelig.

– Jeg synes det er interessant at det ikke er blitt rettet mer kritikk mot endring av ytelser i denne perioden. Dette er et problem vi må ta på alvor, og mange dette gjelder har antagelig mistet retten til sosialstønad.

På Velferdkonferansen skal han snakke mer om hvordan man kan få unge uføre med psykiske lidelser ”innafor”. At det rettes mer skam mot dem som ikke er i jobb, hjelper lite.

– Mange har et forkvaklet syn på sine evner og tror ikke de kan jobbe. Derfor må det gis positive opplevelser knyttet til det å stå i arbeid eller utdanning, sier Adrian.

Får uføre ta ting i eget tempo viser forskning at de får det til, forteller 29-åringen. Han mener derfor alders- og tidsbegrensinger på utdanning som tiltak må fjernes.

– Tillit er et effektivt virkemiddel, som gir større gjennomføringsevne. Ideologier bygget på økonomiske incentiver bidrar kun til å dytte folk over avgrunnen. Å verne systemet mot snyltere blir litt som å slutte å bruke bilbelte fordi noen blir drept av å bruke bilbelte, fastslår kommunikasjonsrådgiveren.

Han mener politikerne må se situasjonen i et bredere perspektiv utover budsjetter. Betegnelsene ”syk” og ”frisk” er også helt meningsløse størrelser, ifølge 29-åringen.

– Det handler om hva man kan få til. Jeg er eksempelvis under utredning for bipolar lidelse, og noen ganger fungerer jeg dårligere i arbeidslivet enn andre, andre ganger bedre. Summen av dette gjør meg til en jevn arbeidstaker, konkluderer han.