Skepsis til innvandreres rett til velferdsytelser

– Flere studier har vist at innvandreres rett på velferdsgoder er omdiskutert i Europa. Men vi vet lite om hvordan folk vurderer hvem de mener er verdige til å motta støtte og hvem som ikke er det, forteller professor Tom van der Meer ved Universitetet i Amsterdam.

Han har ledet en studie av hvilke faktorer som har betydning for at noen mener at bestemte grupper i samfunnet i mindre grad fortjener velferdsgoder enn andre.

Etnisitet var et av de tre viktigste trekkene som gjorde at respondentene vurderte en person som mindre verdig til å motta arbeidsledighetstrygd, ifølge studien.

– En annen etnisitet enn nederlandsk var i seg selv et argument for at personen ikke skulle motta ledighetstrygd, eller dårligere ledighetstrygd, enn det som var vanlig. Det er spesielt, sier van der Meer til Velferd.no.

Omfattende undersøkelse

Studien er basert på et eksperiment der 23.000 nederlenderne ble presentert for en rekke ulike personer, som alle var potensielle mottakere av velferdsgoder.

Respondentene skulle vurdere i hvilken grad de ulike personene fortjente arbeidsledighetstrygd eller ikke. Personene de vurderte hadde alle mistet jobben, og alle var taktekkere. De arbeidsledige som skulle vurderes, hadde imidlertid noen kjennetegn som skilte dem fra hverandre.

Forskjellene mellom personene dreide seg om etnisitet, hvorvidt personen aktivt søkte jobb, i hvor stor grad de hadde bidratt til samfunnet tidligere gjennom å betale skatt og hvordan de hadde mistet jobben.

Dersom de hadde innvandrerbakgrunn handlet forskjellene om hvorvidt de var flyktninger som kom fra konfliktområder, eller om de hadde emigrert for å skaffe seg jobb. I tillegg ble det opplyst om annen informasjon som alder og familiestørrelse.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Dårlig arbeidsmoral teller negativt uansett

Forskerne hadde en hypotese om at de som for eksempel hadde blitt sparket på grunn av dårlig arbeidsmoral, ville bli vurdert som mindre verdige til å motta arbeidsledighetstrygd enn de som hadde mistet jobben på grunn av nedskjæringer og som aktivt søkte jobb.

Dessuten trodde de at innvandrerne som kom til Nederland som flyktninger, ville bli vurdert som mer verdige velferdsgoder enn innvandrerne som kom dit av andre grunner.

– Og de hypotesene fant vi i og for seg støtte i. Folk mente at visse trekk gjorde folk mer verdige velferdstjenester enn andre, sier van der Meer til Velferd.no.

Etnisitet har betydning i seg selv

At etnisitet i seg selv var viktig, er overraskende, mener Van der Meer. Han forteller at dette gapet mellom de innfødte og innvandrerne ikke bare er stort, det er også vanskelig å få bukt med.

Selv i de tilfellene der innvandrerne scoret høyest på alle fordelaktige karaktertrekk, som at de hadde mistet jobben grunnet nedbemanning (ikke som følge av dårlig arbeidsmoral), hadde bidratt til samfunnet (versus de som aldri hadde betalt skatt) og var aktiv på jobbsøkermarkedet på lik linje med en som var innfødt, ble den innfødte likevel vurdert som mer verdig til å motta velferdsgoder.

– Vi ble overrasket over at ikke engang de som representerer idealinnvandreren, altså en som i stor grad bidrar til samfunnet på ulike måter, blir vurdert som verdige trygdemottakere på lik linje med de med etnisk nederlandsk bakgrunn. Da virker det som en umulighet for innvandrere å bli vurdert som like verdige mottakere av arbeidsledighetstrygd. Det er et uoverkommelig gap, sier van der Meer.

I dette tilfellet, der både den etniske nederlenderen (som i eksperimentet ble kalt Daan) og nederlenderen med innvandrerbakgrunn stilte likt på alle andre faktorer, vurderte 70 prosent av respondentene at Daan hadde rett på arbeidsledighetstrygd. Bare 60 prosent mente det samme om personen med innvandrerbakgrunn.

– Det å være av utenlandsk opprinnelse er i seg selv dermed en viktig faktor som gjør folk mindre tilbøyelige til å vise solidaritet. Dette er velferdssjåvinisme, konkluderer van der Meer.

Tredje viktigste faktor

Sett under ett var opprinnelsesland den tredje viktigste faktoren for hvorvidt man anses som verdig mottaker av velferdsgoder. De to faktorene som er viktigere, var dersom dårlig arbeidsmoral var grunnen til at personen mistet jobben og dersom personen ikke gjorde noe for å skaffe seg ny jobb.

– Men disse to faktorene korresponderer uansett med nederlandsk lov. Med andre ord korresponderer folkemeningen med lovgivningen på dette punktet, sier van der Meer.

Det å bestemme rett til velferdsgoder ut fra etnisitet, er imidlertid ulovlig i Nederland.

– Her er folkemeningen det motsatte av loven. Det er veldig spesielt, sier van der Meer.

Det viser, ifølge den nederlandske forskeren, at det er svært vanskelig for innvandrere å bli ansett som verdige trengende i et velferdssamfunn som Nederland.

– Og det må politikerne ta inn over seg når de utformer fremtidens politikk, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Interessant studie

Professor Axel West Pedersen ved OsloMet har fulgt med på van der Meers prosjekt.

– Det er en veldig interessant studie, sier han.

Pedersen understreker at undersøkelsen har et oppsiktsvekkende solid datagrunnlag, med 23.000 respondenter. Han syns imidlertid de nederlandske forskerne delvis fremstiller det som at innvandringsstatus dominerer over alt annet.

– Det er det ikke grunnlag for å si. For det første viser resultatene at informasjon om mottakernes holdninger til arbeid, for eksempel om de har dårlig arbeidsmoral, og adferd, som at de ikke gjør noe for å skaffe seg en ny jobb, gir større utslag enn informasjon om innvandrerstatus. Respondentene er altså mer sjenerøse overfor innvandrere med positiv tilleggsinformasjon om holdninger og adferd enn mot innfødte med negativ tilleggsinformasjon, sier han.

Sympati og identifikasjon

Pedersen mener dessuten det er viktig å skille mellom det å trekke i ytelser og det å ville gi fulle ytelser.

– For det andre ønsker respondentene å redusere ytelsene til mottakere med negativ tilleggsinformasjon i omtrent samme grad uansett om de er innfødte eller innvandrere. Derimot er en betydelig andel av respondentene tilbøyelige til å ville øke ytelsene hvis det er snakk om innfødte mottakere med akseptable holdninger og adferd, mens det gjelder i betydelig mindre grad for innvandrere med tilsvarende akseptable holdninger og adferd. Det er der forskjellen ligger, sier han.

Og det mener han, handler ikke nødvendigvis om fordommer.

– Slik undersøkelsen er lagt opp, er det grunn til å tro at den tilbøyeligheten til diskriminering av innvandrere som kommer frem, ikke handler så mye om fordommer, men om sympati og identifikasjon. Forklaringen kan være at det er lettere å identifisere seg med og dermed ha sympati med en man oppfatter som ganske lik seg selv, sier Pedersen.

Han er kritisk til at van der Meer betegner det som uoverkommelig gap.

– Jeg synes også det er litt misvisende å si at undersøkelsen viser at gapet er uoverkommelig. Det ville vært mer treffende å snakke om et gap som gjenstår etter tilførsel av informasjon holdninger og adferd, sier Pedersen.

Relevant også i norsk kontekst

– Er disse resultatene overførbare til Norge?

– Det vil jeg tro at de delvis er. Det finnes ingen tilsvarende undersøkelser, men vi kan jo se på undersøkelser som tar for seg liknende tema, sier Pedersen.

Han har selv vært med på et forskningsprosjekt som så på hvem som fortjente velferdsgoder og hvem som ikke gjorde det. Der så de også på om innvandrerbakgrunn påvirket hvorvidt respondentene var villig til å heve ytelsene eller ikke.

I Pedersens prosjekt var det imidlertid snakk om barnetrygd og ikke arbeidsledighetstrygd.

– Vi ba respondentene først om å vurdere hvorvidt barnetrygden burde heves eller senkes. Deretter minnet vi halvparten av respondentene på at også nyankomne innvandrere mottar barnetrygd, og spurte om de fremdeles var villige til å heve trygden. Det var de fleste. Det var altså ikke snakk om noen liknende effekt som i det nederlandske prosjektet, sier Pedersen.

Den andre halvparten av respondentene ble i stedet minnet om at også innvandrere fra EØS har rett til barnetrygd, selv om barnet skulle bo i opprinnelseslandet.

– Respondentene som ble minnet om dette, var klart mindre tilbøyelige til å ville øke barnetrygden. Det kan ha sammenheng med at folk kanskje tenker på EØS-innvandrere som innvandrere som tar med trygden hjem til sitt hjemland, typisk Polen, sier han.

Han mener at det den norske oppfatningen av barnetrygd og EUs oppfatning barnetrygd krasjer på dette området.

– I Norge tenker vi på barnetrygden som en støtte til barnet, i motsetning til for eksempel EU, der man tenker på barnetrygd som en støtte til den som forsørger barnet – altså i dette tilfelle faren som jobber i Norge. Ut fra en norsk tankegang, vil det være rart at et barn som er bosatt i Polen skal ha rett på norsk barnetrygd. Det er sannsynligvis hovedforklaringen på at barnetrygd til EØS-arbeidere er lite populært.

Ulike ytelser

OsloMet-professoren presiserer at barnetrygd og arbeidsledighetstrygd ikke nødvendigvis kan sammenliknes, fordi man gjør seg «fortjent» til arbeidsledighetstrygd ved å jobbe, mens barnetrygd er noe alle får uansett, nettopp fordi det er tiltenkt barnet.

– Er det andre faktorer som gjør Nederland og Norge vanskelig å sammenlikne?

– Nederland er forholdsvis likt Norge på mange måter, men de har jo en kolonihistorie, som sannsynligvis har kunnet innvirke på disse tingene. Generelt er innvandringspolitikk i begge land et sterkt polarisert område, forteller han.

I et annet forskningsprosjekt Pedersen har jobbet på, kom det for eksempel frem at dansker i noe større grad enn nordmenn mente at man burde operere med lavere sosialhjelp for innvandrere enn for innfødte.

– Med andre ord er det vanskelig å direkteoverføre funn fra ett land til et annet. Men studien sier nok allikevel noe om et generelt nordeuropeisk holdningsmønster, sier han.