Skrekk­scenarier i rødt

Når medlemmene av Natos «nukleære planleggingsgruppe» samles, gjelder høyeste hemmelighold: «Cosmic Top Secret». Selv alliansens forsvarsministre må gi fra seg mobiltelefonene ved inngangen til det lille, vindusløse møterommet i hovedkvarteret i Brussel. Adgang her har, ved siden av sjefene, kun et fåtall rådgivere.

En som ofte har vært med, beskriver stemningen i «atomklubben» som andektig. Det er «nesten som i en kirke». Ingen klapp på skulderen, ingen spøk. «Det handler om den nukleære avskrekkingen, så å si alliansens hellige gral», sier en annen militær. «Da er det ingen som trekker på smilebåndet. De fleste sitter der som lys, rak i ryggen».

Slik var det også da gruppen møttes for fire uker siden. USAs forsvarsminister James Mattis hadde grundig forberedt sin opptreden. Gjennom sikkerhetstjenestene hadde han sendt papirer til de allierte som tydet på at det var et betent møtetema i vente: Russland er i ferd med å utstasjonere kjernefysiske mellomdistanseraketter, het det i amerikanernes merknad.

Bevis på russernes avtalebrudd?

Det som Mattis la fram under konferansen, har opptatt amerikanerne allerede i flere år. De beskylder Russland for å bryte den såkalte INF-avtalen, nedrustningsavtalen mellom USA og daværende Sovjetunionen. Nå tror USA at de kan bevise for første gang, gjennom satellittopptak, at Moskva har utviklet en bakkebasert krysserrakett som kan bære atomvåpen. Dens navn: SSC-8. Minst to innsatsklare enheter med kryssermissiler skal USA ha observert.

Skulle de amerikanske funnene vise seg å være riktige, ville en av den europeiske sikkerhetens grunnpilarer svikte: INF-avtalen. I den forpliktet den sovjetiske statssjefen Mikhail Gorbatsjov og USAs president Ronald Reagan seg for over 30 år siden til å skrote alle bakkebaserte mellomdistanseraketter som kunne bære atomvåpen med en rekkevidde fra 500 til 5500 kilometer. En hel våpenkategori ble forbudt. Det var nedrustingens milepæl.

Allerede i 2016, under toppmøtet i Warszawa, hadde Nato-partnerne oppfordret Russland til «å sikre INF-avtalens videre eksistens gjennom en fullstendig og etterprøvbar oppfyllelse». Ett år senere går amerikanernes tålmodighet mot slutten. Appeller er ikke lenger nok.

Nå stiller Washington sine allierte et ultimatum. Før toppmøtet sommeren 2018, la Mattis fram i Brussel, må Nato finne fram til en felles linje for å tvinge russerne til igjen å overholde INF-avtalen. Om nødvendig også med harde midler. Skulle Nato-landene ikke bli enige om en felles kurs, inkludert mulige straffetiltak, ville USA avgjøre alene, truet Mattis.

«Hva opsjonen 'sololøp' betyr, fra et hvitt hus som styres av Donald Trump, liker ingen å forestille seg», advarer en Nato-diplomat.

Imidlertid er det omstridt innenfor alliansen om man virkelig er i stand til å bevise at Russland bryter nedrustningsavtalen. For å beskytte egne kilder og metoder, gir ikke amerikanerne fra seg detaljene, ikke engang overfor sine nærmeste fortrolige. Under møtet viste Mattis til at også andre Nato-stater hadde fått innsikt i den russiske utviklingen.

«Bruddet på INF-avtalen, gjennom russernes utstasjonering av mellomdistanseraketter, er blitt bekreftet av kilder i de alliertes sikkerhetstjenester», sier for eksempel også den litauiske forsvarsministeren Raimundas Karoblis.

Tysk fot i bakken

Riktignok syns den tyske regjeringen at amerikaneres materiale virker troverdig, men «et slående bevis mangler fortsatt», heter det fra Berlin.

«Vi tar indikasjonene på mulige brudd svært alvorlig», sier forsvarsminister Ursula von der Leyen. Det er nå særlig opp til Russland «å rydde den selvskapte tvilen ved landets lojalitet til avtalen av veien, i dialog med USA og også Nato».

I Berlin settes det mye håp i at den såkalte «Special Verification Commisson», en slags dommerkomité for avtalepartnerne, kommer sammen i midten av desember – etter USAs ønske. Om russerne i det hele tatt kommenterer mulige brudd, er usikkert. Tidligere komitémøter har i alle fall aldri ført til noe konkret.

Sakte siver det gjennom hvorfor amerikanerne sliter med bevisene. At det er blitt investert i en ny rakett-teknologi, bekrefter avlyttede telefonsamtaler og kontobevegelser. Men å utvikle mellomdistanseraketter eller krysserraketter, er ikke forbudt.

Sikkert er at russerne har modifisert et system som inntil nå opererte til havs og testet det på land. Det ville være forbudt ifølge INF-avtalen, men bare hvis den testede krysserraketten kan fly lenger enn 500 kilometer. Det påstår i alle fall amerikanerne, og presenterer indisier på sine antagelser. Ved hjelp av satellittopptakene skal de ha funnet ut hvor store Russlands nye atomvåpen er. «Formelen» som gjelder: jo lengre de brukte krysserrakettene er desto lenger flyr de.

Mens Nato fortsatt funderer over den militære betydningen, er flere av de allierte enige om de politiske funn: Moskva har, gjennom lureriene sine, begått et avtalebrudd. Men hvordan burde den transatlantiske militæralliansen reagere på den russiske framgangsmåten? Med press, eller med dialog?

I flere måneder har det sirkulert en «non-paper» blant medlemsstatene. I den er det listet opp tre dusin med reaksjoner på et mulig avtalebrudd: De moderate scenariene er markert med grønn farge, de mer betente med oransje. Disse inkluderer: forhøyet beredskap, en sterkere rotasjon av B-2-atombomber eller en opprustning av Natos rakettforsvar.

Reprise av den kalde krigens logikk

Det er de i lysende rødt markerte opsjonene lenger bak i notatet som leses av mange europeere som skrekkscenarier:

I dette tilfellet ville USA begynne med å utvikle nye mellomdistanseraketter. For at disse kunne få den ønskede avskrekkelsesvirkningen overfor Russland, måtte de, som i den kalde krigen, bli stasjonert i Europa.

«Man trenger et felles signal om at avtalebruddet har en militær pris for Russland», hvisket en Mattis-rådgiver i Brussel.

Det ville være starten på et nytt våpenkappløp. Og et tilbakefall i den kalde krigens logikk.

INF-avtalen var i sin tid et klart tegn på at blokk-konfrontasjonene gikk mot slutten. Riktignok ble den inngått mellom USA og Sovjetunionen, men den skulle beskytte det europeiske kontinentet. Inngåelsen i 1987 var også et resultat av Natos dobbeltvedtak: Som direkte reaksjon på utstasjoneringen av russernes SS-20-raketter brakte de vestlige landene i Europa Pershing II og krysserraketter i posisjon. Denne beslutningen ble kombinert med et tilbud til Sovjetunionen om å forhandle om nedbyggingen av denne våpenkategorien.

Skulle amerikanerne seriøst strebe etter å utstasjonere mellomdistanseraketter i Europa, ville det sette særlig Tyskland i en ytterst vanskelig situasjon. Mot Natos dobbeltvedtak i begynnelsen av 80-tallet demonstrerte hundretusener. Og det kostet Helmut Schmidt til slutt jobben som kansler. I dag ville en nukleær opprustning splitte det tyske samfunnet enda mer enn den gang.

Mens amerikanere og østeuropeere diskuterer tiltak, forblir Russlands motiver uklare. Amerikanske «hauker» påstår at Moskva forbereder seg på et scenarium hvor russiske tropper invaderer Baltikum. SSC-8-rakettene skulle så hindre briter, tyskere eller franskmenn i å hjelpe sine allierte i Latvia eller Litauen. Den stedfortredende øverstkommanderende i USA, Paul Selva, har imidlertid gått ut mot slike spekulasjoner. Han kan ikke se at Moskva ville oppnå «noen som helst fordeler i Europa» gjennom SSC-8.

Det er kjent at russerne flere ganger siden 2005 har spurt Washington om ikke partene «i fellesskap» kunne komme seg ut av INF-avtalen fordi den bare forplikter de tidligere supermaktene, men ikke Russlands nærmeste og fjernere naboer som Kina og Pakistan. Men amerikanerne har vendt tommelen ned hver gang.

Krysserraketter på ønskelisten

Det hører med at mange i Washington ser på INF-avtalen som en unødvendig egenbegrensning. Republikanske Russland-kritikere, som den krigsglade senatoren Tom Cotton («bomber gjør oss tryggere») eller representanten Mike Rodgers annonserer begge åpenlyst at nukleær opprustning er bra for USAs sikkerhet – og forsvarsindustrien.

INF-avtalen er i så fall bare i veien. Som når det handler om den nye våpengenerasjonen for det «raske globale angrepet» – såkalt «global strike». Den skal gjøre det mulig for Washington å kunne angripe over alt i verden – i løpet av en time. US-militæret ville med det, sies det, bekjempe den globale terrorismen. Krysserraketter står på ønskelisten.

Det kan også handle om våpenkappløpet med Kina. I april erklærte admiral Harry Harris, øverstkommanderende i stillehavsflåten, at han, til tross for all sympati for nedrustning, finner det «problematisk» at INF-avtalen begrenser muligheten til å kunne sette noe imot de landbaserte rakettene til kineserne, eller andre land.

Med stort flertall vedtok Kongressen i USA forsvarsbudsjettet for 2018. Det inneholder opptil 58 millioner dollar (rundt 490 millioner kroner) til utvikling av bakkebaserte krysserraketter. Det vil ikke være et brudd av INF-avtalen, men et første skritt i denne retningen.

Men Washington ville også måtte overbevise sine europeiske allierte. Den neo-konservative tenketanken «Thinktank American Enterprise» har allerede oppfordret US-regjeringen til å intensivere sitt «offentlige diplomati». Det innebærer å tydeligere understreke russiske «militærøvelser, trusler og brudd på INF-avtalen» – for å skape «den nødvendige politiske og offentlige støtten» til opprustning med krysserraketter.

Men hvorfor skulle de allierte betro nukleære våpen i Europa til den uberegnelige Trump, av alle? Til og med den republikanske senatoren Bob Corker frykter at USAs president kunne «egge opp til Den tredje verdenskrig».

Nesten uløselige spørsmål

Nukleært diplomati er dessuten spesielt kinkig. Allerede Jimmy Carter forsøkte i sin tid å trekke europeerne, med daværende tyske kansler Helmut Schmidt i spissen, inn i en US-avgjørelse om produksjon av atomvåpen – og greide å få alle mot seg.

For det stilles spørsmål som er nesten uløselige: Hvis europeerne sier ja til utstasjonering av mellomdistansevåpen, har de da noe de skulle ha sagt i en nødsituasjon når det handler om når og mot hvem rakettene skal sendes? Og hvem nøyaktig avgjør om de skal brukes?

Tilsvarende behersket uttaler den tyske regjeringen seg. Allerede i forrige uke ville amerikanerne vedta en erklæring i Nato-rådet. I den skulle Nato fordømme bruddet på INF-avtalen i skarpe ordelag. Det var først og fremst den tyske regjeringen som i forkant forhindret at alliansen gjorde denne posisjonen til sin egen. Erklæringen havnet i papirkurven.

Russerne og amerikanerne er i ferd med å stille spørsmål ved 80-tallets nedrustningssuksess, kritiserte utenriksminister Sigmar Gabriel under en konferanse til Körber-stiftelsen. Han advarte mot en «kald krig 2.0»: «Vi kan plutselig stå foran et nytt, også nukleært, våpenkappløp.»

Andre allierte, særlig de baltiske statene, syns at slike betenkninger er feil. Russlands sabotasje av INF-avtalen «ser vi som en alvorlig utfordring fra den russiske føderasjonen mot sikkerheten på det europeiske kontinentet», sier Litauens forsvarsminister Karoblis. Den må Nato møte «med diplomatiske og militære tiltak».

Muligens har den russiske presidenten allerede oppnådd et av sine viktigste mål: Nato er splittet.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---