Skremmeskudd

Oktober er «lyttemåneden» på Stortinget. Da stiller de opp, alt som kan krype og gå av interessegrupper for å fortelle politikerne om hvordan de ser på det budsjettet som regjeringen har lagt fram. De presenterer sine ønsker om økte bevilgninger og eventuelt maler med bred pensel om dramatsike konsekvenser dersom budsjettet ikke endres. Dette pågår i elleve stortingskomiteer i løpet av12 dager i oktober.

Til sammen får komiteene 676 innspill fra ulike aktører, flere besøker både to, tre og fire komiteer. Som oftest får de knappe fem minutter hver til å si sin mening om det de mener om ulike poster i statsbudsjettet.

Stortingsrepresentantenes møtekondis er det ingen ting å si på. I noen komiteer kan høringene vare i elleve timer.

LES MER – om budsjetthøringene:

• 676 høringer på 12 dager: Dansen rundt statsbudsjettet

Godt forberedt

Når en bare får fem minutter til disposisjon, må en være rimelig godt forberedt. Det gjelder å gjøre inntrykk på politikerne. De tar nok mye av det de hører med en klype salt. Interessegrupper snakker ofte i store bokstaver. Hvor viktig politikerne synes møtene er, varierer. Men det skjer at noe av det de hører, får betydning. Å møte mennesker som brenner for en sak eller har førstehånds kjennskap har stor verdi. Hvert år er det noen av interesseorganisasjonene som opplever at de når fram, og ikke bare blir høflig lyttet til.

Dette er de offisielle høringene, der «hele folket» møter de som skal representere dem. Interesseorganisasjonene driver også lobbyvirksomhet rettet mot politikere enkeltvis eller mot partiene. I tillegg gjelder det å forsøke å få mediene til å skrive om deres hjertesak og hva som kan bli konsekvensene av høyere eller lavere bevilgninger.

I forhold til interessegruppene virker det som om regjeringen i år har lagt fram et rimelig balansert budsjett. Det har vært mer høylytte protester og utmaling av dystre konsekvenser i mediene i forbindelse med tidligere budsjetter.

Skremmeskudd fra kirken

Vinneren av prisen «årets skremmeskudd» i forbindelse med statsbudsjettet går i år til Den norske kirkes Presteforening godt assistert av Kirkerådet. De hevder at regjeringens budsjett vil betyr 60 færre prestestillinger og at det kan bli tre ukers ventetid på begravelser enkelte steder.

– Regjeringen sender et nokså kynisk signal til mennesker i sorg som skal møte kirken, sier leder i Presteforeningen, Martin Enstad til NRK. Han fikk slippe til i beste sendetid på Dagsrevyen søndag.

Nå protesterer andre i kirken om å drive denne form for skremsler for å få økt bevilgningene. Det gjør ikke inntrykk på den politiske ledelsen i Kulturdepartementet

Det Enstad ikke sier noe om, er at noe av grunnen til at det blir mangel på prestestillinger, er at Presteforeningen har krevd at prester skal jobbe mindre. De vil ha arbeidsuker som andre og ha betalt ekstra for å beredskapsvakt. Når prestene vil arbeide mindre, må en ha flere prester for å få utført alle oppgaver. Men det er det ikke økonomi til. Da må det kuttes et sted. Det har både kirkeråd og presteforening helt rett i.

Kutt andre steder

Men det kommer ikke til å bli kuttet på begravelser. Kulturminister Lina Hofstad Helleland kommer til å gi beskjed om at dette ikke blir godtatt. De får heller kutte andre steder. Er det noe politikere vil sørger for fungerer i en folkekirke, så er det de kirkelige handlinger, og da først og fremst gravferder.

Blir det et budsjettforlik med KrF, blir det noen millioner mer til Den norske kirke. Ikke fordi KrF tror på Enstads skremmeskudd, men fordi de ønsker å støtte det arbeidet Den norske kirke gjør.

Enstads metode minner litt om det daværende NRK-sjef Einar Førde forsøkte seg på da han ikke var fornøyd med økningen i kringkastingsavgiften. Han truet med å legge ned Kringkastingsorkesteret. Lisensen ble økt noe, og Kringkastingsorkesteret spiller som aldri før.

Ingen trodde på Førde, men medieoppslag fikk han. Men å bringe sorg og død inn i den politiske kampen er mindre musikalsk. Det er så pass omstridt at det spørs om politikerne vil finne seg i det.