#sosial kontroll

Arbeiderparti-politikeren Masud Gharahkhani ser alvorstungt på oss fra TV skjermen og sier:

I Norge skal vi ikke ha sosial kontroll! Utsagnet kom i Dagsnytt 18, i en diskusjon om kontroll av muslimske jenter og arrangerte ekteskap. AP-representanten tolker arrangerte ekteskap som tvangsekteskap, og foreslår forbud mot arrangerte ekteskap i det hele tatt.

Enten har Arbeiderpartiet laget sin egen definisjon av sosial kontroll som handler om kontroll av muslimske kvinner, eller de har ikke helt forstått hva som vanligvis forstås med begrepet.

Akkurat nå pågår en nesten verdensomspennende kampanje for sosial kontroll av menn: Den kalles #metoo og fører først og fremst til en bevissthetsendring og forhåpentligvis til en atferdsendring både for menn og kvinner.

Arbeiderpartiet burde være blant de første som anerkjenner denne formen for sosial kontroll.

Kvinner krever at menn endrer sin idé om seg selv som jegere og kvinner som fritt vilt. Kvinner må endre seg på samme måte. Inntil disse nye ideene er integrert i menn og kvinner betyr det at menn må underlegge seg en ny form for selvkontroll og kvinner må kreve den kontrollen.

Mange menn (og kvinner) er uenige i at denne endringen er nødvendig, de vil si som Gharahkhani: Vi vil ikke ha slik sosial kontroll. Og da kan kvinner svare: Men det vil vi, og vi skal disiplinere dere!

Kan man tenke seg et samfunn uten sosial kontroll? Selvfølgelig ikke, sosial kontroll er basisen for den formasjonen vi kaller samfunn. Alle relasjoner og alle individer er underlagt formell og uformell sosial kontroll hver dag gjennom hele livet.

Sosial kontroll handler om å forme det vi til enhver tid mener er et «gagns menneske». Hva som er et gagns menneske varierer imidlertid fra samfunn til samfunn, og det gjør også de regler og normer som styrer vår tenkning og oppførsel.

Når noen muslimske foreldre bestemmer hvordan barna deres skal kle seg, oppføre seg og hvem de skal gifte seg med, utfører de sosial kontroll, etter de normene og den sosiale kontrollen de selv er vokst opp med og vedkjenner seg. Men barna deres lever i et annet samfunn med andre normer for atferd og protesterer mot sosial kontroll de mener er urimelig.

Selvfølgelig har de all mulig rett til det, sosiale normer endrer seg og kontrollen med dem. Akkurat som muslimske ekteskapsregler tilhører et annet samfunn enn det norske, tilhører jeger- og bytterelasjoner mellom menn og kvinner et helt annet samfunn enn dagens og må endres – gjennom sosial kontroll.

Jeg påstår ikke at #meetoo-bevegelsen representerer den samme formen for sosial kontroll som den som utøves av foreldre og familie over unge jenter og gutter, men i begge tilfeller snakker vi om grupper som føler seg trakassert og som vil ha slutt på det: #meetoo-nettverket vil ha mer sosial kontroll, muslimske jenter vil ha mindre, akkurat som store ungdomsgrupper krevde mindre sosial kontroll fra familie og samfunn på 1960- og 1970-tallet i store deler av verden.

Vi trenger mer sosial kontroll – ikke mindre! Ett påtrengende eksempel er vårt forhold til natur og ressurser.

Under Klimafestivalen 2018 hørte jeg et foredrag om søppelhåndtering med vekt på plast. Dagens menneske lever mentalt i en tid før plasten, ble det hevdet.

Da stod vi for det første over og utenfor naturen og for det andre hadde vi stort sett bare organisk materiale å kaste. Vi kastet alt i naturen fordi den var vår rettmessige søppelkasse, men rent praktisk fikk det ikke konsekvenser: det forsvant faktisk, og etterlot seg få spor.

I dag er avfallet vårt stort sett uorganisk – det forsvinner ikke lenger, og vi blir mer og mer klar over at vi er naturen. Men vi kaster fremdeles søplet vårt som om det skulle være organisk og forårsaker store skader på dyr, mennesker og alt levende.

Her trengs det nye normer og regler, nye ideer om oss og naturen og nye måter å leve på, og det krever nye former for sosial kontroll. Vi kan gjøre det gjennom formell sosial kontroll; nye lover: eller ved uformell sosial kontroll; gjennom en sosial bevegelse som #meetoo.

Det vi trenger er en #naturetoo-kampanje der folk over hele verden oppfordres til å utøve sosial kontroll på klodens vegne: gjerne gjennom å stå frem og anklage bedrifter, myndigheter og privatpersoner for krenkelse av klodens livsberettigelse og kreve endring.

Gjennom sosial kontroll kan vi endre bevissthet og atferd på de fleste livsområder – på godt og på vondt. Et av sosialiseringens mål er at de enkelte menneskene skal bli «gode samfunnsborgere». Det vil si at det å skille mellom godt og ondt, rett og galt, er en viktig del av sosialiseringa.

Normer er de reglene som forteller en hvordan man skal oppføre seg og handle i en gitt situasjon. Noen normer er uskrevne regler for skikk og bruk, for eksempel hvordan man skal oppføre seg sammen med andre, hjemme eller overfor eldre. Dette kalles uformelle normer. Andre normer, derimot, er nedskrevet, slik som skolereglementer og lover fra myndighetene. Dette kalles formelle normer.

Når normene har blitt en naturlig del av oss, kalles det internalisering, og menneskene er internaliserte. Dersom en bryter normene, vil det få reaksjoner som kalles sanksjoner. Sanksjoner kan både være positive og negative, sånn som fengselsstraff eller husarrest for brudd, eller ros/lønning for å holde dem.

Den kontrollen som utøves overfor hverandre på daglig basis, kalles sosial kontroll. Den kan vi ikke klare oss uten.