– Spisse budskap kan ødelegge mer enn å forebygge

I Norge er 61 prosent av menneskene som blir radikaliserte til ekstrem islamisme førstegenerasjons innvandrere.

– Dette er positive funn sammenliknet med Storbritannia der vellintegrerte, utdannende og velfungerende mennesker tyr til voldelig ekstremisme, sa Benedicte Bjørnland, sjef i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) under lanseringen av rapporten.

Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, og særlig islamsk ekstremisme, har kommet på den kommunale dagsordenen.

Sju forskere har studert hvordan kommunene i 2015 håndterte og forebygde voldelig ekstremisme. Her peker de på ulike utfordringer om alt fra tillit til resurser og ulike modeller for å håndtere problemet.

Radikalisert under Syria-konflikten

I en analyse av fenomenet radikalisering har PST stilt 34 spørsmål til mennesker under 40 år som har deltatt i ekstreme islamistiske miljøer til å ta del i terrorhandlinger.

Oppvekst, utdanning, familie og tilknytting til Norge er sentrale tema i spørsmålene.

88 prosent av deltakerne er menn og 65 prosent av disse er under 30 år.

– Analysen viser at 73 prosent av de utvalgte ble radikalisert under Syria-konflikten. Det var en drivende faktor for radikaliseringsprosessen, sier PST-sjef Bjørnland.

Menneskene kommer fra 30 ulike etnisiteter og 61 prosent er førstegenerasjon innvandrere.

– Funnene tyder på at det er en overopphoping av personer med sårbarhet og kriminalitet. Forebygging av radikalisering og ekstremisme bør håndteres av eksisterende struktur i kommunene med fokus på tidlig forebygging, sier Bjørnland.

Barn som bødler

Terrororganisasjonen Den islamske stat (IS) bruker aktivt barn som bødler og selvmordsbombere i sin krigføring.

– Kommuner opplever og vil oppleve fremover, at fremmedkrigere i Syria kommer til Norge sammen med barna sine. Disse barna har blitt utsatt for alt det grusomme et barn kan ha vært usatt for. De er barn av barn av kalifatet, forklarer Bjørnland.

Dette kan by på komplekse utfordringer og problemstillinger for det norske hjelpeapparatet som i tiden fremover må håndtere dette.

– De indoktrinerte barna er svært sårbare og det er viktig å bruke alle gode muskler på å bygge et tett nettverk rundt barna som kommer i retur. Dette er svært dystert, sier Bjørnland.

Rus, psykiatri og sosiale forhold

Studien har blitt gjennomført av Stian Lid og fem andre forskere ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, HiOA.

De har tatt utgangspunktet i fem kommuner i 2015 og fokusområdet har vært islamsk ekstremisme.

– Kommunene gjør mye viktig arbeid. De må oppdage personer som er i risikosonen, avklare bekymringsgraden og sette inn tiltak, sier Lid.

Han poengterer at det ikke alltid er like lett å vite akkurat hva en skal bekymre seg for, særlig innen religiøs ekstremisme og personer med minoritetsbakgrunn.

– Det er et komplekst utfordringsbilde med rus, psykiatri og det sosiale. Kulturkompetanse er viktig, men ikke avgjørende. Det handler om å sette sammen puslespillbitene fra de ulike aktørene, sier Lid.

Noen ganger kan det for eksempel handle om en ung gutt som skal tøffe seg litt og vise mot.

Knekke tillitskoden

I miljøer som politiet selv ikke har tilgang til kan det være problematisk å utvikle informasjon. Det krever en stor del tillit for å drive sosialt arbeid i disse miljøene.

– Det er viktig å tenke på balansegangen og avklare ansvarsdelingen, sier Lid.

I alvorlige saker er det ofte vanskelig å komme i kontakt og det krevers ofte en helhetlig håndtering. Oppfølgingsansvaret er ofte uavklart i kommunen, visr rapporten.

– Det er utfordrende for kommunene og knekke tillitskoden til personene i de ekstreme miljøene. Nav har fått mye av ansvaret, men det er ikke alltid de har kompetanse nok til å håndtere situasjonen, forklarer Lid.

Politiet sliter med å prioritere forebyggende arbeid og ofte ser PST seg nødt til å gå inn å gjøre denne delen av arbeidet i kommunene.

– Hovedprioriteringene til kommunen burde være å styrke evnen til å oppdage og håndtere enkeltsaker. De burde også forbedre kontrollutøvelsen og styrke systemene, sier Lid.

Kommune, politi og PST er gjensidig avhengig av hverandre, men det kreves en avklaring over rollefordeling og ansvarsstilling.

– Gi de unge håp

Spesialrådgiver i KS Yngve Carlsson mener at kommunenes aller viktigste jobb er å opprettholde et velfungerende lokaldemokrati.

– Ekstremisme er forakt for demokratiet. Det er viktig at alle oppfatter det norske demokratiet som noe bra. Dette starter allerede med ungdomsråd og elevråd på barneskolen, forklarer han.

Kommunene har alltid hatt en sentral rolle i å forhindre utenforskap. Carlsson mener det er viktig at skolene fokuserer på å forebygge kriminalitet som igjen forebygger ekstremisme.

– 61 prosent av de som tyr til voldelig ekstremisme kommer til Norge som barn eller i tidlig voksen alder. De forstår ikke kulturen eller språket og var dermed dømte til å tape utdanningskampen. De ønsker ikke relasjoner eller oppfølging av kommunen. Det viktigste vi må gjøre for å forbygge ekstremisme er derfor å gi de unge fremtidshåp, avslutter Carlsson.

Skaper sinne og bitterhet

Kommuneforsker Marte Winsvold fra Institutt for samfunnsforskning peker på utfordringen som kommunene står overfor når de både skal hjelpe og kontrollere på samme tid.

– Selv om kommunene skal drive forebyggende arbeid, skal de også jobbe overfor de som står i faresonen for ekstremisme og de som allerede er der. De skal identifisere og varsle. Samtidig skal de føre tidligere ekstremister tilbake til samfunnet, sier hun.

Problemet er at forebygging også kan føre til stigmatisering. Det er nesten uunngåelig at noen ikke føler seg pekt på.

– Flere vil nok føle seg urettmessig mistenkt, slik som muslimer har gjort den siste tiden. Dette kan skape sinne og bitterhet og styrke følelsen av å ikke høre til. Det kan i verste fall gi grobunn for ekstremisme, sier Winsvold.

Et skarpt budskap kan derfor øke problemet i stedet for å avvæpne det.

Forskeren peker også på utfordringen med koordinering. Hun frykter at ekstremisme blir noe alle kommunalt ansatte har på sjekklisten sin, men som ingen har kompetanse til å gjøre noe med.

– Faren er at når en skal se etter alt, så ser en ingenting. Kommuner burde opprette egne stillinger som har dette som et spesialfelt, sier hun.