Statens økte bruk av private konsulenter – en uønsket nødvendighet?

Øystein Blymke er Cand. Polit og tidligere ekspedisjonssjef i justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Stat og kommune bruker for mye private konsulenttjenester hevder opposisjonen, fortrinnsvis Senterpartiet. Mye av de private konsulentenes arbeid kunne utmerket godt vært utført av egne ansatte konsulenter og byråkrater i stat og kommune hevdes det.

Er nå det så sikkert?

Før man lar påstanden bli et slående politisk mantra i valgkampen, bør politikerne kanskje spørre seg: Kan årsaken til økt privat konsulentbruk i statlige virksomheter kanskje være at Storting og regjering stiller så store kompetanse- og kvalitetskrav til sine egne reformer, sine «politisk grep» og «tiltak» at departementer og direktorater faktisk må hyre inn kostbar og kompetent nok arbeidskraft fra det private marked?

Og før man kritiserer statsråder, direktorats-direktører og andre topp-byråkrater for overdreven bruk av private konsulenter: Bør ikke stortingspolitikere (opposisjonen særlig) vise statsbyråkratiet såpass tillit at man tar det for gitt, at private konsulentselskap kun engasjeres når og hvis det er trengt nødvendig?

Det vil si i de tilfeller staten selv ikke er i stand til å utføre de oppdrag, eller gjennomføre de ambisiøse tiltak og reformer som politikerne selv har vedtatt skal gjennomføres?

Og, burde ikke stortingspolitikere ha tilegnet seg såpass innsikt i statsforvaltningens byråkratiske mekanismer, at en nyrekruttering, av personer inn i faste byråkrati-stillinger, personer som skal kunne erstatte private konsulenters kompetanse, fort ville ende opp som et statlig bemanningsprosjekt, snarere enn som et effektivt konsulentdrevet IT prosjekt?

Og til slutt: Burde ikke politikere som kritiserer konsulentbruken snart erkjenne, at vårt samfunn har blitt så spesialisert og digitalisert, at statens innovasjonskraft raskt ville forvitre, hvis vi skulle bruke år på å spesialutdanne departements- og direktorats-byråkrater til alskens fageksperter, ansatt i hybride stats-foretak?

I et intervju med Knut Petter Rønnes, publisert her i DP for en drøy ukes tid siden, sier Marit Arnestad (Sp) at «deler av den konsulentbruken vi ser i det offentlige er en forsterking av byråkratiet».

Er ikke det en noe merkelig slutning å trekke? Mest sannsynlig engasjeres vel private konsulenter fordi Storting og regjering stilles så vidt ambisiøse kvalitetskrav til sine tiltak og reformforslag, at privat entreprise og konsulentbistand rett og slett blir et «must» å anvende. Skulle man for eksempel overlate det mye omtalte Akson-prosjektet (Et felles nasjonalt helsejournal-system) til departements- og etatsopplærte stats- og helsebyråkrater, ville antakelig prosjektet fylle flere regjeringskvartal med statsansatte.

Derfor; En oppfordring til vårt tradisjonsrike statsbyråkrati vil kanskje være på sin plass: Kjenn deres faglige og kompetanserelaterte begrensninger. Utfør det dere vet dere er gode til, og som dere høster anerkjennelse for. Det gjelder utrednings-, lov- og regelarbeid, høringer, etatsstyring, budsjettarbeid og mer til. Og for ikke å glemme; Styr og kontroller gjerne de private konsulentene, men ikke la styrings- og kontrollsystemene bli et selvstendig mål for deres saksbehandling.

I så måte har Arnestad et godt poeng når hun sier: «Vi ønsker oss en offentlig sektor med færre planer og mindre rapportering».

Helt enig. Flere partier enn Sp vil sikkert kunne istemme det ønsket. Men, igjen blir spørsmålet: Det er vel ikke konsulentbruken som genererer planer og nye rapporteringsrutiner?

En mer nærliggende forklaring på det byråkratifenomenet (planer og rapportering) er vel at departementsbyråkratene, etter pålegg fra sine politiske overordnede, blir bedt om å lage mest mulig vanntette og detaljerte kontroll- og rapporteringsrutiner. I den forståelige hensikt å kunne parere kritikk, og dokumentere alt hva en statsråd gjør eller ikke gjør, innenfor det enorme kontroll- og ansvarsspennet han eller hun har. Det gjelder å kunne dokumentere for all verden (offentligheten) at all saksbehandling, og alle beslutninger en statsråd tar, er utført i henhold til boka eller til «plan- og regelverket» som det nå heter.

En henvisning til at «plan- og regelverket» kan imidlertid også lett bli en unnskyldning som politikere fristes til å benytte seg av. Arnestad bruker selv et glimrende eksempel der hun viser til en kommune som fikk skryt for å ha taklet en brann meget godt og effektivt. Men, deretter måtte kommunen tåle kritikk fra statlige myndigheter «fordi planverket og rapporteringen (…) ikke var i det formatet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap ønsket seg».

Ja, slik kan det gå. Planverk og regler må vi imidlertid ha. Men, tillit til hverandres vurderingsevne og beslutningskompetanse, med planverket som grunnlag, er vel så viktig. Om det sier Arnestad: «Men skal vi gi tillit, må vi også tåle at det enkelte ganger gjøres feil».

Så sant så sant. Men, hva skjer med tilliten i den politiske hverdag som Arnestad er en del av?

Hvis statsråden skulle komme i skade for å begå, selv den minste saksbehandlingsfeil? Jo, kontroll- og konstitusjonskomiteen innkaller straks statsråden og hans/hennes følge til «høring». Og da gjelder det for statsråden og embetsverket å ha arkivmaterialet klart, annendokumentasjon klar, møtereferatene klare, e-post og SMS-korrespondansen klar osv. osv.

Som oftest et enormt departementsarbeid, ressurskrevende, og med bruk av både ekspedisjonssjefer, avdelingsdirektører og fagdirektører. Bruk av private konsulenter til en slik form for innsamlings- og dokumentasjonsarbeid ville selvfølgelig både vært umusikalsk og heller ikke i tråd med hverken utredningsinstruksen, økonomiinstruksen, personal- og ansettelsesinstruksen eller annet plan- eller regelverk.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,

skriv til

synspunkt@dagensperspektiv.no.

Les alle innlegg her.