Status quo tross alt

At Marine Le Pen går videre til andre valgomgang, er ikke overraskende. Det har ligget an til det et helt år. Hennes far, Jean-Marie Le Pen, klarte å komme til andre valgomgang i 2002, og da var Front National virkelig et ytterliggående parti. Marine Le Pen har flyttet partiet inn mot sentrum og framstår i dag som spiselig både for velgere på høyresiden og også deler av venstresiden. Det skulle bare mangle at hun ikke kom seg videre til den avgjørende valgrunden om to uker.

Det er langt større grunn til å undre seg over at Emmanuel Macron fikk størst oppslutning. For et år siden befant han seg knapt på det politiske kartet. Han dannet først i april 2016 sitt eget parti, El Marche, for å stå fritt til å profilere seg selv og sin politikk. Han ville ikke bli plassert på høyresiden eller venstresiden. Høyresidens Nicolas Sarkozy gjorde knapt nok mer enn en middels innsats som president de fem årene fra 2007 han var president. Sarkozy tapte for sosialisten Francois Hollande i 2012. Hollande ble raskt en upopulær president, som i likhet med Sarkozy fikk utrettet langt mindre enn det han gikk til valg på.

Frustrasjonen brer seg

Macron registrerte frustrasjonen som er brer seg i det franske samfunnet. Han så muligheten i å danne sitt eget parti, løsrevet fra tilknytning til de to tradisjonelle maktpolene. Selvtillit er tydeligvis ingen mangelvare.

Macrons politiske mantra er endring. Han framstiller seg selv som en endringsagent. Særlig konkret med hensyn til hvilke endringer han vil gjennomføre, har han ikke vært. Han er for EU, står for en sosial-liberal næringspolitikk, har støttet Angela Merkels flyktningpolitikk og avviser at Frankrike må bygge murer mot verden utenfor for å bevare sine interesser og egenart. Macron er en internasjonalist.

Macron er velutdannet, en dyktig økonom og en kommunikator av første klasse. Han opptrer tillitsvekkende og skikkelig. Det er imponerende at han i løpet av et år har bygget seg opp til å fremstå som Frankrikes fremste politiker.

Macron kan minne litt om Barack Obama i sin retorikk om endring. Det ble mindre endring med Obama enn både ham selv og velgerne hadde regnet med. Obama ble ganske snart systemets mann. Hillary Clinton tapte mot Donald Trump blant annet fordi hun ble sett som en forsvarer av «The establishment». Frustrasjonen blant velgerne er så stor at det var nære på at sosialisten Bernie Sanders ble Demokratenes kandidat. Donald Trump vant valget fordi han lovet radiale endringer. Et flertall av velgerne ville ta sjansen på Trumps radikale medisin selv om den er omstridt. Er en virkelig frustrert og opplever at en har lite å tape, støtter en gjerne de som vil gjøre radikale endringer. «Det kan ikke bli stort verre enn det er», slik tenkte en del av de som støttet Trump.

De to første månedene som president virket det som han mente alvor med å gjøre radikale endringer. Nå er Trump i ferd med å tilpasse seg systemet. Vi ender fort opp med at det meste blir som det er. Hvis ikke en gang Trump klarer å trekke opp en ny retning for USA, kan det bety at systemet står sterkt, uansett. Eller det kan bety at Trump er en politisk pratmaker og en politisk lettvekter som andre styrer.

Macron er leder et parti som fortsatt er i støpeskjeen og med et uklart politisk program. De standpunktene han har inntatt, er ikke spesielt radikale. Macron representerer mer status quo enn endring. Han har andre personlige egenskaper enn Sarkozy og Hollande, men det er vanskelig å tro at han vil lykkes som en endringsagent i det franske samfunnet. Franskmennene er ikke endringsorienterte. De har opp igjennom historien utviklet evnen til å være frustrerte og til å protestere. Frankrike er landet der det demonstreres heftig og streikes målbevisst mot endringer den politiske ledelsen lanserer

Endringer med Le Pen

Den som kan få gjennomført større endringer i Frankrike, er Marine Le Pen. Hun vil ha Frankrike ut av euroen og EU, og hun vil ha en langt strengere innvandringspolitikk, kamp mot terror, føre en proteksjonistisk handelspolitikk og motarbeide muslimsk innflytelse i samfunnet – blant annet.

Presidenten i Frankrike har ikke makt til å få gjennomført alt hun eller han ønsker. Man er som i USA avhengig av støtte fra nasjonalforsamlingen. Derfor er det et åpent spørsmål hvor store endringer selv radikaleren Marine Le Pen vil klare å gjennomføre.

Emmanuel Macron ligger an til å ta en klar seier i den avgjørende omgangen. Men en kan ikke avskrive Marine Le Pen. Hun kommer til å kjøre knallhard på Macron som en uerfaren pratmaker som knapt vet hva han vil. Ønsker velgerne endering for å redde Frankrike fra farer som truer, så er det hun som må få deres stemme. Macron prater, men i virkeligheten vil han forsvare det bestående. Slik vil Le Pen at velgerne skal se det.