Stoltenberg som anti-kollektivist

Etter at Jens Stoltenberg har sluttet som generalsekretær i NATO kommer norske medier til å skrive at han får 200.000 kroner for å holde et foredrag. Det vil være kø av folk som vil ta avstand og lure på hva som har skjedd med den gamle sosialdemokraten. Det er ingen grunn til å lage oppstuss om det. Det finnes et internasjonalt «foredragsmarked» der de betaler flere hundre tusen for et foredrag. Da er det ikke noe poeng for Stoltenberg å si at det er ok med 10.000 kroner.

Gro Harlem Brundtland ble utsatt for en urimelig kritikk fordi hun fikk fett betalt for å jobbe for Pepsi. De ba henne om råd for å kunne få ned sukkerinnholdet i sine produkter. Hvorfor skulle ikke hun si sin mening og få et saftig honorar fra et selskap som vasser i millioner?

Den avtalen Jens Stoltenberg har inngått med Gyldendal om hva han skal få betalt for boka si «Min historie», er noe helt annet. Forleggere og forfattere i Norge har laget et kollektivt avtaleverk. Alle forfattere får 13 prosent royalty for de første 3000 solgte bøkene. Deretter økes royaltysatsen til 15 prosent. Det forfattere kan forhandle på, er hvor stort forskudd de skal få og hvor mye forlaget vil bistå med å få utarbeidet manuset. Det finnes eksempler på unntak for forfattere som ikke er med i forfatterforeningene.

«Intet å tilføye»

Stoltenberg har klart å forhandle seg til en bedre avtale enn alle andre som skriver bøker. Gyldendal vil ikke opplyse om betingelsene han har fått. Det vil heller ikke Jens Stoltenberg. «Han er på reise og har ingenting å tilføye til denne saken», sier hans pressetalsmann, Stein Hernes til Dagens Næringsliv.

Det holder ikke. DN skrev om saken lørdag. «Forfattere i harnisk over royaltyavtale» er oppslaget på dagens forside. Med utgangspunkt i denne saken ber Norsk Faglitterær Forfatterforening om forhandlinger om normalkontrakten med Norsk Forleggerforening. Flere mener det kollektive avtaleverket kan settes i spill.

Det kollektive avtaleverket er en bunnplanke i norsk bokbransje. Det er ikke bare uttrykk for en solidaritet forfattere i mellom. Det er også basis for at det settes av midler til stipender og til dekning av andre kostnader knyttet til de kulturelle forpliktelser bransjen har påtatt seg. Alternativet til et kollektivt avtalesystem er at hver enkelt forfatter inngår egne avtaler med forlagene. Det vil bety at de som har bøker med stort salgspotensial vil komme best ut av det. De som gir ut bøker en regner med vil selge lite, vil få en dårlig avtale. Noen vil ende opp med en avtale der de ikke får noe som helst før boken har solgt for eksempel 500 eksemplarer.

Det kan godt være at det kollektive avtaleverket står for fall i Norge og at vi ender opp i markedsbaserte løsninger som i de fleste andre land. Men når vi vitterlig har et kollektivt avtaleverk, får vi holde oss til det. Det er lettere skandaløst at sosialdemokratiets førstefiolinist skal spille så falskt at det er plagsomt i ørene.

Jens Stoltenberg har et helt liv snakket om de kollektive ordningers velsignelse. Mens han er statsminister klarer han altså i hemmelighet å inngå en avtale som må være Norgeshistoriens beste forfatteravtale, og i strid med regelverket. Hvor har Stoltenberg hatt hodet sitt? Hjertet må han ha hatt i millionenes verden. Men det er ikke sikkert. Det må være grunn til å stille spørsmålet om Stoltenberg har vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Et kjennetegn ved Stoltenberg er at han i hele sitt voksne liv har hatt noen til å jobbe for seg. Han har vært en lysende stjerne fra han var 20 år og begynte å akte seg oppover i AUF. Stoltenberg har langt på vei hatt en tjener på hver finger i sitt voksne liv. Selvsagt hadde han også en som kunne fikse forlagskontrakt for ham. Den slags klarer alle andre forfattere selv. Stoltenberg setter en «spesialist» på saken, sin gode venn, finansmannen Knut Brundtland - som boltrer seg i millionenes verden og kan alt om å stille krav og få til resultater. Brundtland leverer varene. Hva har man ikke venner til. Dette er neppe en sak Stoltenberg bruker mye energi på. Han vet at vennen Knut har sørget for den beste avtalen «i byn». Den viste seg å være for god.

Hva som passer seg

Stoltenberg ofrer neppe en tanke på at Brundtland har vært så tøff i forhandlingene at Gyldendal er blitt presset ut av den banen de er forpliktete til å spille på. Er det noe Knut Brundtland ikke er i besittelse av, så er det fingerspitzgefülen i forhold til hva som passer seg i norsk bokbransje.

Det kan altså være at Stoltenberg ikke har tenkt over at han har brutt det kollektive avtaleverket i bransjen. Det kan være han synes det er leit å bli hengt ut for å være grådig. Det er ikke sikkert han har tenkt over de prinsipielle sidene ved sin egen kontrakt.

Det han i alle fall ikke kommer unna med er taushet. Han vil miste sin troverdighet om han som snakker om åpenhet og kollektive ordninger skal framstå med lukkethet og en opptreden som er fremmed for norsk kulturliv. Stoltenberg har sagt han er ferdig med politikk. Det betyr ikke at han er ferdig med å svare for seg.

Han bør innse at han har havnet i «uløkka» og gi beskjed til Gyldendal at det er ok med royalty på nivå med andre som skriver bøker. Det skal koste litt- og det forplikter- å ha stått fram som landets førstevoterende sosialdemokrat i årevis.