Samfunn
Støre forsøkte å påvirke Nobelkomiteen
Thorbjørn Jagland forteller om sterkt press mot Nobelkomiteen før tildelingen av fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i sin nye bok.
«Det toppet seg da utenriksminister Jonas Gahr Støre under en mottakelse i Oslo rådhus la armen rundt meg og sa: ‘Dere har vel ikke tenkt å ødelegge vårt forhold til dette store landet?’ Jeg sa ingenting, men reagerte sterkt inni meg», skriver tidligere Ap-statsminister Thorbjørn Jagland i boka «År i fred og ufred».
Jagland ledet Nobelkomiteen da fredsprisen ble tildelt den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo.
Forhandlet om frihandelsavtale
I sin nye bok påpeker Jagland at det har vært norske myndigheters politikk å ikke blande seg inn i komiteens beslutninger, fordi slik innblanding ville sette komiteen i en håpløs situasjon.
«Det ble mer akutt rett over sommeren», forteller Jagland videre.
«Jeg deltok som vanlig på høynivåuken i FNs hovedforsamling. En av dagene jeg var på vei inn i bygningen møtte jeg Støre i parken utenfor. Han kom rett fra et møte med Kinas utenriksminister. Han benyttet sjansen til å fortelle at utenriksministeren hadde sagt at forhandlingene mellom Norge og Kina om en frihandelsavtale ville stoppe opp hvis fredsprisen gikk til en kinesisk dissident, og menneskerettighetsdialogen som Norge hadde med Kina, ville opphøre.»
Jagland legger ikke skjul på sin misnøye:
«Det var ikke noe vakkert syn. Det offisielle Norge hadde i årevis bedyret at Den norske nobelkomité var helt uavhengig, men forsvarte den ikke når det virkelig gjaldt».
NTB har bedt Støre om en kommentar til kritikken fra Jagland, men har tirsdag ettermiddag ikke fått svar.
– Han ønsket ikke at jeg skulle ta gjenvalg
Forholdet til tidligere rival og eksstatsminister Jens Stoltenberg er også tema i bind to av Jaglands memoarer. Jagland var Ap-leder fram til 2002, da Stoltenberg overtok.
I boken beskriver Jagland hvordan et møte mellom de to ble starten på slutten for hans karriere i politikken.
«Jens Stoltenberg hjalp meg. En vinterdag kom han inn på kontoret. Han ville formidle at hvis det var noe han kunne hjelpe til med når det gjaldt å skaffe meg en ny jobb, så måtte jeg si ifra. Jeg takket for tilbudet, men hadde ikke noe mer å si akkurat da. Da han var ute av kontoret, begynte jeg å tenke på hva han egentlig signaliserte. Han ønsket ikke at jeg skulle ta gjenvalg», skriver Jagland.
Ville gjerne til FN
Senere sa Jagland til Stoltenberg at han kunne tenke seg rollen som FN-ambassadør.
«Han sa straks nei», skriver Jagland.
I stedet fikk Jagland tilbud om å være Norges kandidat til å bli generalsekretær i Europarådet.
«Jens sa ikke da at han allerede hadde spurt Kjell Magne Bondevik, som sa nei, og deretter Jan Petersen, som også sa nei», skriver Jagland.
Jagland var generalsekretær i Europarådet mellom 2009 og 2019.
– Jens Stoltenberg fortalte sin versjon av tiden i norsk politikk i sin selvbiografi. Han har ikke noe ytterligere å føye til, sier Sissel Kruse Larsen, talsperson for Stoltenberg.
Stemte SV etter Libya-bombingen
Utenrikspolitikk vies stor oppmerksomhet i Jaglands bok, blant annet Norges deltakelse i bombingen av Libya i 2011. Jagland beskriver beslutningen slik:
«Jeg anser den norske støtten til aksjonen i Libya som det største utenrikspolitiske feiltrinn siden andre verdenskrig».
FNs sikkerhetsråd godkjente opprinnelig aksjonen for å beskytte sivilbefolkningen mot et fryktet folkemord. Men en norsk granskingsrapport har senere slått fast at det var åpenbart at andre allierte hadde regimeendring som mål.
Jagland skriver at han ikke kunne stemme på et parti som hadde gått inn i dette, og viser til at konsultasjonene med Stortinget i forkant foregikk på SMS. Han mener det ville skapt opprør i Arbeiderpartiet om folk hadde skjønt hva det medførte.
«SV hadde gått med på bombingen, men trakk tross alt støtten da de så at aksjonen gikk lenger enn FN-mandatet. Andre alternativer fantes ikke».
Jagland var i 2013 generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen.