aslak bonde
Stortinget som sandpåstrøer
Opposisjonen på Stortinget henvises gang på gang til å strø sand på regjeringens krisetiltak. Det kommer den neppe til å godta veldig mange ganger i det nye året, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
ANALYSE. De siste ukene har det gjentatt seg mange ganger: Regjeringen holder en pressekonferanse om ulike økonomiske støttetiltak og erklærer deretter at folk og næringsliv vet hva de har å holde seg til.
Selv om regjeringen ikke har flertall bak seg i Stortinget, tar den det nærmest for gitt at Stortinget vil stemme for tiltakene.
Uttalelser i mediene tyder på at det også blir slik.
Høyre har de siste to ukene vært opptatt av å spille rollen som ansvarlig opposisjonsparti – noe som innebærer at partiet først og fremst er opptatt av å unngå en partipolitisk krangling som kan forsinke støttetiltakene.
SV-ledelsen har hatt litt underhåndskontakt med regjeringspartiene og er foreløpig innstilt på å godta rollen som regjeringens foretrukne samarbeidspartner i Stortinget.
De to partiene ser at de for tiden ikke har noe å tjene på å lage trøbbel.
Hadde de gjort det, kunne regjeringspartiene ha forsøkt å legge skylden for manglende krisetiltak på opposisjonen.
I dagens situasjon er det ypperlig for opposisjonen at regjeringen ikke har noen å dele skylden med når de ulike kompensasjonsordningene kommer for sent og høyst sannsynlig har noen utilsiktede virkninger.
Tidlig neste år kan det fort bli annerledes.
De forventede medieoppslagene om mangler ved de krisetiltakene som blir lansert denne uken kan fort bli ledsaget av spørsmål om opposisjonens ansvar.
Plutselig ser den at det som antagelig kommer til å være en upopulær regjering drar dem med seg ned. Både SV og Høyre har partier på yttersiden av seg som helt sikkert vil klare å manøvrere slik at de fremstår som ansvarsfrie.
Ekstra trøblete for Jonas Gahr Støres mannskap blir det om SV føler at regjeringen tar dens støtte i Stortinget for gitt.
Sannsynligheten for at det skal skje, virker akkurat nå ganske stor.
Når statsrådene snakker offentlig om sin krisehåndtering, tar de aldri noen forbehold om at de faktisk ikke har flertall i Stortinget. De kunne ha sagt at støttepartier i Stortinget selvfølgelig også bør få ha et ord med i laget, men de sier det ikke.
Det kan selvfølgelig skyldes at de har så ekstremt dårlig tid, men det var ikke det poenget Jonas Gahr Støre trakk frem da han kommenterte problemstillingen på sin julepressekonferanse onsdag.
Da viste han til erfaringen fra tidligere med at opposisjonen sjelden gjør noe annet enn å forbedre de krisestøtteordningene som kommer fra regjeringen.
De plusser heller på mer penger enn å endre på ordningene. Uforutsigbarhet i at man får litt mer penger i en ordning enn det man opprinnelig trodde, er til å leve med.
Risikabel holdning
Tatt i betraktning at regjeringen denne fredagen lanserer to prinsipielt nye støtteordninger, er en slik holdning ganske risikabel.
Strømstøtteordningen har egenskaper som det ikke er mulig å fjerne bare ved å justere noen innslagspunkter eller støttenivåer. Den er laget slik at det blir umulig å rette støtten direkte inn mot lavinntektsgruppene som er nær ved, men som ikke får, bostøtte.
Den har også en innebygget motsetning mellom klima- og sosialpolitikk. Dersom ordningen virkelig skal være sosial, må den eliminere en prismekanisme som åpenbart er nødvendig for å få til energiøkonomisering.
Lønnsstøtte-ordningen ble det fortsatt jobbet med da dette ble skrevet, men det er ikke umulig at også den har iboende svakheter.
Det er en grunn til at regjeringen så sent som i starten av forrige uke var imot tanken om lønnsstøtte. Byråkratene har hele tiden fortalt dem at det blir ekstremt vanskelig å finne en god innretning og klare avgrensninger på ordningen.
Forhåpentligvis er denne siste fasen av koronakrisen mer kortvarig enn de forrige.
Håpet lever fortsatt om at omikron-varianten «bare» gir en kraftig forkjølelse og at vi ganske raskt kan lempe på karantenereglene og tillate mer kontakt mellom folk igjen. Dersom det blir en varm og vindfull vinter i Nord-Europa, vil også strømkrisen gå over.
Da får regjeringen igjen litt handlingsrom.
Om den vil, kan den da umiddelbart ta fatt på jobben med å lage ordninger slik at Stortinget i større grad får en rolle i fremtidige krisehåndteringer. Da er det for eksempel mulig å fremskynde diskusjonen om endringer i smittevernloven.
Som kjent har SV helt siden koronakrisen startet argumentert for at Stortinget bør få en formell rolle i det fremtidige smittevernet.
Regjeringen skal fortsatt ha monopol på krisehåndtering. Det er nødvendig for å sikre rask handling, men Stortinget skal i etterkant diskutere de tiltakene regjeringen har satt i verk. Stortinget skal også ha mulighet til å fjerne dem.
Både den forrige og den nåværende regjeringen har ment at det er feil å diskutere slike endringer mens man står oppe i en krise. Støre-regjeringens foreløpige plan er at man kan diskutere SVs forslag en gang på våren. Da håper regjeringen også at det kan være mulig å fastlegge en forutsigbar strategi for hvordan et samfunn kan leve med farlige virus.
Men hvem tør i dag å tro at alt er over til våren? Selv om omikron-varianten kanskje er relativt ufarlig og vil utkonkurrere den mer farlige delta-varianten, kan det oppstå nye mutasjoner ute i verden.
Demokratisk betenkelig
Om Støre-regjeringen vet sitt beste, åpner den for en diskusjon om SVs forslag raskest mulig over nyttår. Da kan den også invitere til en debatt i Stortinget om hvordan opposisjonen bør involveres i generell krisehåndtering.
I utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål finnes det en formell konsultasjonsordning.
Regjeringen orienterer med jevne mellomrom opposisjonspartiene om sikkerhetspolitiske problemstillinger. I de fleste saker får den også såkalte signaler fra opposisjonspartiene om hva de mener. Deretter handler regjeringen på egenhånd. Den er fullt og helt ansvarlig for det som gjøres, men den vet samtidig at den handler på vegne av et flertall i Stortinget.
Det burde være mulig å overføre en slik ordning til smittevernpolitikken. Et av de store problemene for opposisjonspartiene nå er at de ikke har noen bakgrunnskunnskap om koronahåndteringen. De vet mindre enn journalistene som er på de mange pressekonferansene, og som i etterkant av dem kan stille spørsmål til toppene i FHI og i Folkehelseinstituttet.
I et demokratisk perspektiv er det betenkelig at opposisjonen, som nå utgjør et flertall i Stortinget, er henvist til å lese avisene for å få vite bakgrunnen for smittehåndteringen. Årsaken til at opposisjonspartiene har godtatt det er antagelig bekvemmelighet. Med informasjon og involvering følger også ansvar på et eller annet vis.
I dagens situasjon er det helt sikkert veldig greit for opposisjonslederne ikke å ha hatt noen offentlig og forpliktende mening om hvordan samfunnet eksempelvis skal forholde seg til de som ennå ikke har latt seg vaksinere.
Det er like greit å la Jonas Gahr Støre være alene om en frivillighetsstrategi som virker ganske dårlig, men som de aller fleste partiene likevel er enige i.