Stortingets eller Høyres kvinne?

Tirsdag var en lang dag i Stortinget – med debatter i salen langt utover kvelden. På slike dager velger Stortinget sette-presidenter slik at møtet kan ledes både av medlemmene av presidentskapet og av noen utvalgte representanter. På kvelden tirsdag var det likevel stortingspresidenten selv som ledet møtet, og hun opplevde noe så sjeldent som at det var hun som kom i søkelyset. Flere rødgrønne representanter anklaget henne indirekte for å være statsminister Erna Solbergs nikkedukke.

Mest mulig samlende leder

Tone Wilhelmsen Trøen ble ganske overraskende valgt til stortingspresident for drøye tre år siden da Olemic Thommessen måtte trekke seg på grunn av kostnadsoverskridelser i eget bygg. Etter den tid har Trøen fått anerkjennelse for å være en jordnær og god president. Hun har også, med unntak for abortsaken, holdt seg unna de politiske stridssakene. Målet har vært å være en mest mulig samlende leder for Stortinget.

Det har hun lyktes med – inntil hun for kort tid siden brukte sin dobbeltstemme i presidentskapet til å omgjøre et viktig punkt i forslagene til nye lover for sivilombudsmannen og ombudsmannen for Forsvaret. De to organene, som etter lovendringen får kjønnsnøytrale navn, skal kontrollere forvaltningen. For å utøve effektiv kontroll, må de ha tilgang til forvaltningens saksdokumenter. I forslaget til ny lov ble det til og med fastslått at sivilombudet må kunne ha adgang til å se regjeringsnotater.

Statsminister Erna Solberg, og hennes forgjengere, har vært intense motstandere av at noen skal kunne be om innsyn i dokumentene som er skrevet for å forberede regjeringens beslutninger. Det at regjeringsnotatene er interne og strengt fortrolige gjør det mulig å utforme dem slik at det blir reelle og fullstendige grunnlag for drøftelsene blant statsrådene. Det er også vanlig i Norge at regjeringsnotatene ikke blir offentlige før historikerne slipper til – mange tiår i etterkant.

Disse argumentene har vært godt kjent, men likevel har både et tverrpolitisk utvalg og en samlet kontrollkomité sluttet seg til et prinsipp i de nye lovene om at ombudene skal ha muligheter til å se alle forvaltningens dokumenter – også regjeringsnotatene. Det presiseres i forarbeidene til de nye lovene at ombudene skal bruke sine innsynsrettigheter med klokskap, og at det skal veldig mye til før de kan tillate seg å be om innsyn i noe så fortrolig som et regjeringsnotat. Det understrekes også at ombudene har taushetsplikt. Et dokument blir ikke på noen måte offentliggjort, selv om ombudet får se det.

Regjeringspartienes representanter slo seg opprinnelig til ro med denne innrammingen av ombudenes innsynsrett fordi de sluttet seg til følgende hovedprinsipp som må gjelde for Stortingets kontrollorganer: Det er og blir alltid den som kontrollerer som må bestemme hvilke dokumenter som er relevante for å utøve kontrollen. Dersom den som skal bli kontrollert, selv bestemmer hvilke dokumenter den vil levere ut, blir ikke kontrollen troverdig.

Snudde i tolvte time

Det var dette prinsippet flertallet i Stortingets presidentskap snudde om på i tolvte time. Kontrollkomitéen fikk beskjed om å komme med en ny innstilling, og plutselig så var alle regjeringspartienes representanter enige med statsministeren. De går nå ikke bare inn for å skjerme regjeringsnotater mot innsyn, men også dokumenter som «er knyttet til» regjeringsnotatene. Hva som er knyttet til et regjeringsnotat er det ikke alltid lett å si, og det er bare den som har tilgang til dokumentet som kan si om det er tilknyttet et regjeringsnotat. Enkelt sagt: Den som skal kontrolleres har enerett på å bestemme om et dokument er av en slik art at man kan nekte kontrollørene innsyn.

Stortinget skal formelt vedta den nye loven om sivilombudet tirsdag til uken. Det er et voksende press mot regjeringspartiene for å ta en ekstra tenkepause. Spesielt Venstre, som markedsfører seg selv både som åpenhetsparti og som forsvarer av Stortingets overordnede stilling, har problemer med å forklare hvorfor det er med på å begrense sivilombudets kontrollmuligheter. Venstres parlamentariske leder Terje Breivik sa i debatten at Ap helt sikkert hadde gjort det samme om det var de som satt med regjeringsmakten. Det er mulig, men det er et ytterst lite prinsipielt argument.

Årsaken til at presset mot regjeringspartiene kan øke, er at regjeringens troverdighet i kontroll- og åpenhetssaker er svekket. Det oppstår stadig mistanke om at hemmelighold brukes til å dekke over politiske tabber.

Ikke minst gjelder det for Frode Berg saken. Ifølge NRK har EOS-utvalget konkludert med at alt det som har skjedd i forbindelse med etterretningstjenestens bruk av Frode Berg som spion har vært «svært samfunnsskadelig». Akkurat hvilken sammenheng en slik konklusjon settes inn i, er det ikke lett å si noe om. Rapporten fra EOS-utvalget er nemlig hemmeligstemplet. Forsvarsdepartementet sier at det kan skade vårt forhold til samarbeidende tjenester, dersom rapporten blir offentliggjort.

Det mistenkelige er at EOS-utvalget, som har årelang erfaring med å håndtere topphemmelige dokumenter, mener det er fullt ut forsvarlig å offentliggjøre rapporten. Utvalget som skal kontrollere de hemmelige tjenestene (Etterretning, Overvåking, Sikkerhetstjenester) arbeider på oppdrag fra Stortinget. Man skulle tro at Stortingets presidentskap tok parti med sitt eget kontrollutvalg i saken om avgradering, men det gjorde det ikke.

Ubehagelig for stortingspresidenten

Det er mulig å følge stortingspresidentens prinsipielle motstand i akkurat denne saken. Det er ikke helt greit at et storting med begrenset kunnskap overprøver en regjering med fullstendig kunnskap i en sak som kan dreie seg om rikets sikkerhet. På den annen side er det heller ikke greit for Stortinget at det fester seg et inntrykk av at de hemmelige tjenester og deres politisk overordnede når som helst kan bruke hemmelighold for å dekke over feil og amatørskap.

Det spesielle i dagens situasjon er at forsvarsminister Frank Bakke-Jensen etter hvert er blitt forbundet med så mange kritikkverdige saker og såpass lemfeldig omgang med formalitetene at hans troverdighet er lav. Presidentskapets flertall må bruke mye av sin tillitskapital på å forvare en vurdering fra en statsråd som har stadig mindre tillit å miste.

Det er det som er det virkelig alvorlige for stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen. Hun står plutselig i front i en kamp for å begrense Stortingets og offentlighetens muligheter til å kontrollere og å få se hva regjeringsapparatet holder på med. På den fronten må det være ubehagelig for en stortingspresident å være.

Hennes aller viktigste oppgave er nemlig å hegne om Stortingets rolle og posisjon. Den dreier seg om at enhver regjering skal være utgått av Stortinget – det betyr at den direkte eller indirekte skal ha støtte fra flertallet av stortingsrepresentantene. Den dreier seg også om at Stortinget alltid skal ha overoppsyn med regjeringens virksomhet. Stortinget og dets organer skal passe på at styresettet er slik stortingsflertallet ønsker at det skal være.

Da er det nødvendig med effektiv og mest mulig fullstendig kontroll.