Stygg og vakker politikk

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Etter at Arbeiderpartiet i Trøndelag viste for all verden hvordan dårlig partikultur ser ut, har sentralstyret i moderpartiet tatt flere grep for å bedre kulturen.

Ikke bare har det kommet nye retningslinjer som skal forhindre seksuell trakassering, de tillitsvalgte skal også arbeide systematisk for å sikre generelt god organisasjonskultur. Men hva er det?

Spesielt denne høsten kommer det til å bli vanskelig å lage tydelige retningslinjer for hvordan man skal oppføre seg. Ikke bare i Arbeiderpartiet, men i alle politiske partier.

Det er i de kommende månedene fylkeslagene i partiene skal sette sammen stortingsvalglistene.

Da skal det avgjøres hvem som nomineres til antatt sikker plass på det nye Stortinget og hvem som skal kastes ut. De som nominerer er relativt sett ytterst få.

Mange partier sliter med at lokallagene er blitt ganske små – den fylkespolitikeren som jobber målrettet med utvalgte og svake lokallag kan sikre seg stortingsplass på bekostning av andre som kanskje er mer ønsket av velgerne, men som ikke jobber like intenst med å sikre seg den nødvendige støtten på nominasjonsmøtet til fylkespartiet.

De fleste er enige om at det er en svakhet ved det representative demokratiet at fylkespartiene er alene om å bestemme hvem de skal nominere til stortingsplass.

Velgerne får i praksis ingen muligheter til å velge blant ulike personligheter innen hvert parti.

Årsaken til at det ikke er gjort noe med denne svakheten er at vårt parlamentariske system er bygget opp rundt partiene.

Vi velgere skal gi tilslutning til et partis program. Det er slik vi får forutsigbarhet og stabilitet i den politiske styringen. Så må det være opp til partiene selv å bestemme hvem som er best i stand til å få gjennomført mest mulig av programmet.

Personforskjeller i Venstre

Det igjen betyr for eksempel at mulige Venstre-velgere i Hordaland ikke har noen muligheter for å si om de liker Sveinung Rotevatn eller Terje Breivik best.

Førstnevnte blir trolig i slutten av måneden valgt til nestleder og han har en urban og høyreliberal profil. Sistnevnte kommer like sannsynlig til å bli kastet som nestleder, men han er fortsatt parlamentarisk leder og han representerer det mer verdikonservative bygde-Venstre.

Det er åpenbart at nominasjonsmøtet i Hordaland Venstre vil si farvel til noen av sine få faste velgere uansett hvem av de to de setter på topp av stortingsvalglisten.

Det er like sikkert at Hordaland Venstre vil appellere til ganske ulike nye velgergrupper avhengig av om de satser på Rotevatn eller Breivik.

Et profilvalg er politisk viktig, og det er derfor som det bør være, dersom det oppstår en tøff kamp i Hordaland mellom den kastede og den nye nestlederen.

Venstre nevnes her fordi partiet frem til nå har vært forbundet med mange personkamper, men det kan hende at det nå ikke tar seg råd til flere åpne oppgjør.

Dramaet dersom Rotevatn ikke får plass på topp av Hordaland-listen, er at han da antageligvis må kjempe mot Eid-ordfører Alfred Bjørlo om toppen på Sogn og Fjordane-listen.

Da er sannsynligheten stor for at han som før sommeren lå best an til å bli Venstres nye leder forsvinner helt ut av rikspolitikken.

Grumsete i SV

I SV er det også en nestleder som denne høsten skal kjempe om å få komme inn på Stortinget. Kirsti Bergstø, opprinnelig fra Finnmark, er av nominasjonskomitéen i Akershus plassert på listetoppen.

Han som i dag er på topp, Nicholas Wilkinson, trekker seg, men hans vararepresentant Sheida Sangtarash vil ta opp kampen mot Bergstø.

Sangtarash og Wilkinson har vært i alvorlig konflikt med hverandre, og det er ganske uklart for offentligheten hva den har dreid seg om.

Det igjen fører til at nominasjonskampen blir grumsete. Selv om Sangtarash og Berstø er ulike på mange måter, vil det i korridorene bli snakket om de tos personlige egnethet og genuine engasjement for Akershus.

Bergstø kan bli beskyldt for utelukkende å være på jakt etter en politisk plattform. Slikt sier man imidlertid ikke høyt.

Argumentene som blir brukt i offentligheten kan fort bli oppfattet som vikarierende – da er veien kort til det som oppfattes som politisk ukultur.

Om nominasjonskampen i Akershus SV blir grisete, vil det være unntaket for SV. Partiet har tradisjon for å håndtere personkamper på ryddig vis. Slik det ligger an til i Oslo. Der er sittende stortingsmann, Petter Eide, kastet helt ut av forslaget til ny stortingsliste.

Han varsler kamp – blant annet med henvisning til at det også må være plass for eldre folk på SV-lista.

Der kan han alliere seg med flere andre på Stortinget som nå blir utfordret av yngre krefter.

I Tromsø Høyre jobber ungdomspartiet hardt for å kaste ut Kent Bergersen slik at de kan rydde plass for Erlend Svardal Bøe. Han er nå politisk rådgiver for Bent Høie og ses på som et stort politisk talent.

Ikke helt rolig i Ap ennå

I Hordaland Arbeiderparti oppsto det drama denne uken da nominasjonskomitéen satte 62 år gamle Ruth Grung på en usikker 4. plass, mens 32 år gamle Eigil Knutsen ble foreslått på tredjeplass.

Begge sitter på Stortinget i dag, og hovedproblemet for nominasjonskomitéen er at den ikke lenger kan være sikker på at Hordaland Ap vil få fire representanter på det nye Stortinget.

Det oppsiktsvekkende var likevel at komitéen gikk bort fra sedvanen med å ha annenhver mann og kvinne på lista, med den begrunnelsen at Knutsen er yngre og at de ikke ville vrake ham.

Ruth Grung oppfattet beslutningen som så provoserende at hun straks skrev på Facebook at hun trakk seg fra hele nominasjonen.

Torsdag hadde hun ombestemt seg. Blant annet hadde hun et håp om at kvinnenettverket i Ap ville fastslå at partiet alltid bør sørge for at det står annenhver mann og kvinne på lista.

Men det gjorde ikke lederen for kvinnenettverket, Anette Trettebergstuen. Hun mente at det bare er på de to øverste plassene at det er vedtektsfestet at det skal være én mann og én kvinne.

Dermed står Ap enda en gang i en kamp der diskusjon om vedtekter og sedvane blandes inn i personstridigheter som kanskje dreier seg om helt legitime politiske avveininger, men som også kan handle om hvilke nettverk som skal få og gi fra seg makt.

I Arbeiderpartiet er det ekstra lett å se hvordan det å kjempe for og i mot nettverk kan være uttrykk for både god og dårlig kultur.

Fagbevegelsen er jo et organisert nettverk – at den jobber innad i Ap for å få sine representanter på tinget, må sies å være fullt ut akseptabelt.

Verre er det om det eksisterer uformelle nettverk som strengt tatt ikke har andre ambisjoner enn å opprettholde sin egen makt.

Det var antageligvis det stortingsrepresentant Arild Grande varslet om, da han tok sitt meget overraskende oppgjør med partikulturen i Trøndelag Ap.