Styrenes nye maktposisjon

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, HiNN, Lillehammer.

SYNSPUNKT. Sykehusene/helseforetakenes, universitetenes og høyskolenes autonomi er et sentralt tema i dagens samfunnsdebatt.

Er det styremakt som gjelder? Jf. Debatten om Universitetet Nord. Eller er det Undervisnings- og Forskningsdepartementet som har makten? Jf. Debatten om Politihøyskolen.

Helse- og omsorgsdepartementet? Disse styrene nedlegger sykehus og bestemmer hvor nye sentralsykehus skal bygges.

Det frittstående statlige NOKUT er et organ som overvåker og kontrollerer kvalitet ved universitetene og høyskolene – og om en høyskole kan akkrediteres som universitet. Dette organet har samlet seg mer og mer makt under Solbergregjeringens regime – som de mange andre styrene.

Uansett er det representative folkestyret eliminert under den sittende regjeringen. Politikken i et demokrati styres av konkurrerende politiske eliter, heter det i statsvitenskapelige teorier om stat og styring.

De nåværende sentrale politiske elitene i Norge i dag fremmer en såkalt forenklingspolitikk som anser ikke bare statlige og kommunale byråkratiet som hindring for effektive samfunnsfunksjoner.

Også folkevalgte forsamlinger og organ på alle nivåer regnes til denne kategorien som hefter effektivitet. Det er blitt uavhengige styrers tid, også kalt «arms length bodies» internasjonalt. Under rubrikken Regjeringens forenklingsarbeid for et par år tilbake heter det:

«Når tungrodde løsninger får blomstre, rammer det hvor effektivt vi utnytter ressursene våre. Dette kveler nyskapning og innovasjon – og dette er årsaken til at forenkling er en av regjeringens viktigste saker».

Byråkrati og folkestyre hører sammen i en demokratisk stat. Det har tradisjonelt også vært tilfelle for utdanning og forskning.

Byråkratiet er de folkevalgtes redskap for utøvelse av makt. Historisk er byråkratiet sett på som noe positivt som skapte forutsigbarhet og utgjorde en nøytral forvaltning.

Slik er utdannings- og forskningspolitikken ikke lenger.

Nå er det regelstyrte byråkratiet og standard opplegg for også høyere utdanning blitt tingen, jf. dagens debatt om sosialutdanningene. Nå skal akademia målstyres, privatiseres og kontrolleres av frittstående organ, og slik frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning.

Siste innspill fra Regjeringen er opprettelsen av et utvalg som skal se på hvordan offentlig tjenesteforvaltning, inkludert utdanning og opplæring, kan bli organisert som armlengdes organ og slik bli pålagt skatt av inntekt slik private selskaper blir.

Utgangspunktet er en henvendelse fra EFTAs overvåkingsorgan ESA om at det foreligger konkurransevridning i forhold til private velferdsaktører som betaler skatt, mens offentlige velferdsaktører gis fortrinn ved at de betaler ikke skatt til seg selv.

Utdanning må ut på markedet.

Kjente Pater Kjell Arild Pollestad formulerte det kritisk slående i Klassekampens kronikk 3. oktober 2016. «I fru Solbergs Høyre finnes ingen verdier som ikke til syvende og sist må begrunnes ut fra markedets krav».

OECD er skeptisk og sier det slik: «The arms length body principle is often invoked to avoid undue government influence» (Wikipedia).

Det er blitt rettet kritikk mot styremodellen, dvs. «arms length bodies governance».

Reformer av denne type selges som ledd i en effektiviserings- og forenklingspolitikk fra vår regjering.

Vi trenger en skarp debatt om disse tingene og akademia må gå inn aktiv i denne.