Styringen av Equinor fungerer ikke lenger

Det politiske Norge begynner å ta innover seg at flere av Equinors satsinger i utlandet har kostet betydelig mer enn det har smakt.

Tapene etter storsatsingen i USA, som overgår 200 milliarder kroner, ble denne uken tatt opp på et fremskjøvet møte mellom olje- og energiminister Tina Bru og styret i Equinor.

Nå er spørsmålet hva Staten som majoritetseier med 67 prosent av aksjene i Equinor, 70 prosent når Folketrygdfondet tas med, vil med selskapet. Regjeringen har ikke gitt noen indikasjoner på om skandalen vil få følger.

Oljeprofessor Øystein Noreng vil ha endringer i styringen. Her er hans klare anbefaling til oljeministeren:

• Verken styret eller styringen av Equinor fungerer ikke lenger

• Staten bør ta høyere utbytte; når oljeprisen hopper opp, bør merinntekten tilfalle eieren

• Forvaltningen av statens eierskap bør revurderes

• Statens direkte økonomiske engasjement, Petoro/SDØE, bør styrkes som en robust inntektskilde

Ny kurs mot solnedgangen

– En mulighet er en oppsplitting av giganten og et statlig holdingselskap, sier han. – Vi har sett at store selskap medfører en risiko for store feil. Problemet er mer grunnleggende. Norsk sokkel er en moden oljeprovins i den forstand at de største feltene trolig er funnet. Det gjenstår mange mindre og mellomstore prospekter. Her er behovet mangfoldig konkurranse, med flere mindre aktører, ikke et gigantselskap, sier Noreng.

Partiene Rødt og SV foreslår i Klassekampen å selge utenlandsvirksomheten i selskapet.

Noreng mener dette ikke er riktig tidspunkt til å selge utenlandskvirksomheten, ettersom oljeprisen er for lav nå. Dessuten er det ikke klokt å isolere seg. Teknologiutviklingen finner sted på verdensbasis, ikke bare i Norge. Derfor er det fornuftig å ha utenlandske selskaper i Norge og norske selskaper i utlandet, forklarer han.

– Problemet med Equinor er til dels arven etter Helge Lund, en tilsynelatende dyktig leder som ble en kostbar mann for kongeriket. Han fikk herje uten motkrefter og kunne betale satsingen i utlandet med penger fra Norge, sier Noreng.

Statlig holdingselskap

Noreng mener staten bør legge sitt eierskap på 67 prosent i et holdingselskap. Så kan det opprettes operative datterselskap der staten beholder for eksempel 50 prosent andel. Målet er, uansett andel, å øke det private eierskapet i disse datterselskapene. Også det er et tveegget sverd. Mens private investorer vanligvis er mer nidkjære og påpasselige, er de som regel også mer kortsiktige.

Tidligere leder i Industri Energi, stortingspolitiker Leif Sande (Ap), ønsker å slå sammen Equinor og Petoro for å danne et selskap som konsentrerer seg om norsk sokkel. Han vil også ha et statlig Equinor som satser på fornybar energi.

– Med all respekt for Leif Sande er ikke den ideen god. Petoro/SDØE er et godt redskap som en passiv eier som henter inn mange penger. Den rollen bør styrkes, ikke blandes sammen med drift. Staten bør oppette et eget selskap for fornybar energi. Da vil kostnadene komme fram i lyset, sier Noreng.

Noreng har studert Equinor i en årrekke. Når han uttaler seg om norsk sokkel, lyttes det både i oljebransjen og i forvaltningen. Men den siste boken hans, Oljeboblen fra 2018, har ikke ansporet en bred debatt, som han hadde håpet

Boken er en analyse av oljevirksomheten og virkningene på det norske samfunnet. Den ble av kritikerne omtalt som interessant, men til dels bygget på udokumenterte påstander og synsing.

Kanskje kom den ut for tidlig. For boken viste med tall fra Equinors årsrapporter de siste 20 årene hvordan utenlandssatsingen i Equinor fremstår som en gigantisk bommert når den ses under ett. Satsingen på land i USA trekker helheten ned.

– Slik er inntrykket når Equinor ikke presenterer mer detaljerte data. Nå forstår alle det som jeg har sagt hele tiden, sier Noreng.

Svak statlig eier

Slik han ser det var det Jens Stoltenbergs privatisering av Statoil som virkelig satte fart på utviklingen i retning av et selskap som styrer seg selv – og som vil bli store i utlandet. Dessuten har staten vært en passiv eier.

Noreng trekker de store linjene. Bakgrunnen for opprettelsen av selskapet var at man trengte en motor for å utvikle norsk sokkel. Oppdrag utført.

Så noen tiår senere sitter man igjen med en haug flinke folk med enorme ambisjoner og en moden sokkel.

– Equinor har fortsatt mange flinke medarbeidere, kanskje for mange på ett sted. Det kunne være bedre bruk for dem i andre strukturer, sier Noreng. – Den tunge ledergruppen har alltid hatt ambisjoner om å vokse.

Han ramser opp tidligere ledere, som alle i forskjellig grad har tatt sine egne avgjørelser uten å klarere med eieren. Flere ville også ut av Nordsjøen. Men det var Helge Lund som virkelig stod for den store utvandringen.

I «Lundtiden» fra 2004 til 2014 hadde Statoil et driftsresultat i utlandet på 117 milliarder kroner; og selskapet investerte 491 milliarder kroner i utlandet i disse årene, over fire ganger så mye. Til sammenligning hadde Statoil i samme periode en inntjening i Norge på 1288 milliarder kroner, og investeringer på 397 milliarder kroner.

Selvsagt var ikke Lund alene. Dagens Næringsliv har pekt på Petter Mellby og Torgrim Reitan, som begge ledet selskapet i USA. En som også var sentral var John Knight, som i boken Giganten av Aage Borchgrevink blir omtalt som Lunds mest betrodde general.

Det var Knight som først la merke til at prisene på eiendommer i Midtvesten begynte å stige og som la viktige premisser for at Equinor gikk hardt inn i USA. Med sin britiske arbeiderklassebakgrunn, utdannelse fra Cambridge og nettverk innen global finans var Knight alltid en annerledes leder i selskapet. I en periode styrte han for eksempel utenlandsdelen fra London, og ville på et tidspunkt flytte hovedkontoret dit.

På godt og vondt så Knight at amerikansk skifergass ville snu oljemarkedet på hodet. Det ville blant annet ødelegge alle muligheter for å få lønnsomhet i Sjtokman, det enorme gassfeltet i Barenshavet, et prosjekt som også etter hvert ble lagt på is.

I Giganten går det frem at Knight har følt seg dårlig behandlet av norsk presse og deler av den norske fagbevegelsen. Han var delaktig i beslutningene som ledet til USA-satsingen, men han mener selv han fortjener ros for å ha manøvrert selskapet ut i verden med et minimum av korrupsjonssaker.

– Lund investerte systematisk mer i utlandet enn i Norge. Og selskapet fortsatte med dette etter oljeprisfallet i 2014, sier Noreng og minner om at privatiseringen ble vedtatt av Stortinget for å utvikle norsk sokkel.

Likevel ble det investert tungt i kanadisk tjæresand og amerikansk oljeskifer.

– Vi innser nå at halvstatlige selskaper har mer handlefrihet enn private bedrifter nettopp fordi eieren er så passiv, sier Noreng, som er sterkt kritisk til styret i Equinor.

– Bjørn Tore Godal har sittet i styret i over ti år og sier at han ikke visste? Børge Brende er vel ikke kjent som ekspert på olje? Ved å sitte der har han gitt legitimitet til utviklingen. Og Marit Arnstad burde ha visst bedre, hun har vært olje- og energiminister selv, sier han

Mens både Arnstad og Brende ikke lenger har styreverv i Equinor, sitter Bjørn Tore Godal der fortsatt. I en kommentar svarer han at det fremgår av et intervju i DN at han visste svært mye om kostnadsoverskridelsene og at selskapets egen internrevisjon ga styret kunnskap som det ble agert på.

– Kan Oljeminister Tina Bru stole på styret?

– Mitt svar er nei. Vi vet at store aksjeselskaper har en tradisjon i å være styrt av administrasjonen. Det er normalt at styrene vedtar det som administrasjonen foreslår. Vanligvis har ikke styremedlemmene tilstrekkelig innsikt til å utfordre ledelsen. Dette er ikke tilfellet bare i Equinor. «Lundtiden» fremstår i ettertid som grotesk. Vekten på vekst foran lønnsomhet ansporet viljen til å ta risiko. Inntrykket er at selskapets ledelse ikke kunne forestille seg oljepriser under ett hundre dollar fatet.

Et spørsmål om makt

Finland har som Norge en stor statseid næringsdrift, men en forskjell er styringen av de statlige og halvstatlige selskapene, ifølge Noreng. For å holde bedre kontroll med budsjettene og investeringspolitikken er de underlagt statsministerens kontor.

Lederen i Stortingets energi- og miljøkomité, Ketil Kjenseth (V), spurte sist uke i Aftenposten om styringen med selskapet bør og må ligge under Olje- og energidepartementet slik det gjør i dag.

Problemet med Olje- og energidepartementet som eier er, ifølge Noreng som i sin tid var innom Finansdepartementet, at beslutningsprosessene for ofte går på tvers av institusjonsgrensene og at en kritisk avstand innsnevres. Det blir også mulig for ledelsen i det halvstatlige selskapet å utmanøvrere departementet som kommer i krysspress mellom behovet for næringsutvikling og nøktern styring. Finansdepartementet og Riksrevisjonen burde komme sterkere inn bildet.

– Med dagens opplegg er ledelsen i Equinor enda mektige enn noen gang. De kan bare svare på styringssignaler med at «nei, da, du skjønner vi er på Børsen», sier Noreng. Selskapet kunne tillate seg å overse Finanstilsynets anmodning om en mer detaljert rapportering.

Å ta et selskap av børs er ikke nødvendigvis enkelt heller. Fordi Equinor også er notert på New York-børsen, er det spesielt krevende uten at det er slått konkurs.

Noreng mener det har vært for lite kritisk lys på at et selskap som utvinner olje og gass i Nordsjøen – historisk usedvanlig lønnsomt –, tar opp lån for å betale utbytte.

– Spørsmålet om aksjekursen gjenspeiles i ledelsens årlige bonusutbetaling bør avklares, sier han.