Svarteper-spillet

Kortspillet svarteper dreier seg om å samle på par og å unngå å bli sittende igjen med sparknekten. Tradisjonelt var det også slik at man brukte en sotet vinkork til å male nesa sort på den som ble sittende igjen med svarteper. Kortspillet er muligens utdøende, men i politikken er kortspill-bildet hyppig brukt. Partiet som sitter igjen med skylden for noe upopulært ender som svarteper.

De opphetede, og delvis uforståelige, rundene om regionreformen dreier seg åpenbart om å unngå å havne med en svarteper som kan tilsmusse langt mer enn nesa. Da statsminister Erna Solberg for snaue to uker siden beskyldte Ap-leder Jonas Gahr Støre for å lede et revolusjonært parti, viste hun hvor langt hun er villig til å gå for å vri seg unna ansvaret for en reform som hun åpenbart har ansvar for. Selv om hun kanskje prøvde å anlegge en spøkefull tone, så er det ganske sterkt å beskylde et så traust parti som Ap for å være revolusjonært – bare fordi partiledelsen ikke bruker pisken mot noen ulydige partifeller i Finnmark.

En del av spillet

Intervjuet KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad ga til NRK tirsdag morgen var også en del av et meget avansert svarteperspill. Han ble tolket som om han forpliktet KrF til å redde den regionreformen partiet to ganger tidligere har stemt for. Det var akkurat den tolkningen KrF-ledelsen ønsket seg. De vil komme ut av en situasjon der søkelyset blir satt på deres 8 stortingsrepresentanter, og ikke på den halvparten av de 151 andre som enten vil redde en elendig reform, eller foreta en snuoperasjon som kommer alt for sent. Dersom reformen blir stanset, er det Ap og Sp som har størst ansvar for det. Dersom den blir videreført er det regjeringspartiene og Venstre. Ansvar og skyld følger med stemmegivningen.

Avklaring

Ropstads tilsynelatende avklaring varer ikke lenger enn til oktober. KrFs nestleder nektet i NRK-intervjuet å si ja eller nei til reformen, og det er fordi partiet fortsatt mener det samme som det har gjort i nesten ett år: Regionreformen består, dersom regjeringen gir de nye regionene nye og meningsfylte oppgaver. Stortingets flertall har tvunget regjeringen til snarest å fortelle hvordan målet om å styrke storfylkene skal nås. Fristen for regjeringen er 15. oktober. Dersom kommunalminister Monica Mæland på det tidspunktet ikke kommer opp med løfter om vesentlige nye oppgaver, vil KrF si at forutsetningene ikke er innfridd. Viken og Troms/Finnmark vil bli omgjort, men det vil i KrFs historiefortelling ikke være deres skyld, men regjeringens.

Det vil neppe være veldig vanskelig for KrF å få forståelse for at det er regjeringen som egentlig ikke ønsker seg dagens regionreform. Statsminister Erna Solberg har fra første stund sagt at denne reformen ikke er hennes. Hun gjennomfører den bare fordi Venstre og KrF stilte krav om det som motytelse for at de støttet kommunereformen.

Dersom reformen skulle bli skrotet, vil Senterpartiet si at det er en ære å ta ansvaret. For Arbeiderpartiet er det verre. Jonas Gahr Støre vil ikke ha store problemer med å slippe unna skylden for vrakingen. Til det er reformen et resultat av for dårlig håndverk i regjeringen. Men han vil få problemer med å redegjøre for hva Ap ønsker seg av alternativer. Arbeiderpartiet er nemlig også for færre og sterkere regioner. Partiet jobbet for å få det til da det var i regjering, men ga etter hvert opp. Ap ønsker å fremstå som moderne og relativt endringsvillig, og det er ikke bra for partiet om det gis et inntrykk av at det alltid lar seg dirigere av Senterpartiet, og byråkrater og velgere som vil at alt skal være som alltid har vært.

Håp

Her ligger det et håp for alle de som ønsker seg et nytt og livskraftig forvaltningsnivå mellom kommunene og staten.

Det er en viss mulighet for at svarteperspillet blir såpass uoversiktlig – og med så stor uvisshet om hvem som taper – at det løpet av høsten oppstår et nesten tverrpolitisk ønske om å lage en ny reform. Man kunne lage en ny regioninndeling på Østlandet der man ikke lot Oslo nedlegge veto mot all endring. Man kunne innlemme Nordland i Troms/Finnmark, og splitte opp Møre og Romsdal. Kanskje også slå sammen Agder og Rogaland. Da ville vi fått færre og litt mer jevnstore regioner som kunne ha hatt muskler til å ta ansvar for langt større oppgaver enn de har i dag.

I utgangspunktet ville det være håpløst å få til en slik endring uten at rikspolitikerne brukte tvang. Til og med betydelig mer tvang enn det regjeringspartiene og KrF/Venstre var villig til å gjøre i forrige omgang. Men rikspolitikerne har et ess i ermet: Helseforetakene.

Dersom de er villige til å overlate til de nye regionene å styre sykehusene, ville diskusjonen rundt om i landet straks endre karakter. Da ville man komme et langt stykke på vei med å få et virkelig regionalisert Norge. Det ville også være åpenbart for de fleste fylkespolitikere at det ville være nødvendig å gjøre regionene sterkere.

Spesielt sannsynlig er det ennå ikke. Eldre rikspolitikere husker fortsatt med gru hvordan fylkeskommunene i sin tid ikke var spesielt gode til å styre økonomien i sykehusene. De gikk med underskudd gang på gang, hvorpå fylkespolitikerne dro til Oslo for å be om ekstrabevilgninger fra staten.

Lenge siden

Men det er snart 20 år siden. Kulturen for økonomistyring er radikalt endret i alle offentlige etater siden den gangen. Det politiske ordskiftet likeså. Det er i det hele tatt vanskelig å vite hvor verdifull 20 år gammel erfaring er for å vurdere hva man skal gjøre i dag.

Med dette er det ikke sagt at det vil være bra for samfunnet å flytte eierskapet for sykehusene. Diskusjonen om et slikt tiltak må dreie seg om langt mer enn det formelle eierskapet. Årsaken til at det nevnes her, er at det illustrerer hvordan politikerne har valgmuligheter. Det er mulig for dem å få til en regionreform som gir mening, dersom flertallet av dem virkelig ønsker det.

Og det er i grunnen det eneste vi vet akkurat i dag: Uansett hvordan svarteperspillet om dagens regionreform forløper, så er det et bredt flertall – alle utenom Høyre og Frp – som ønsker seg sterke regioner. Størstedelen av dette flertallet ønsker seg også noe som er sterkere enn dagens fylkeskommuner. Det kan fortsatt hende at flertallets vilje faktisk blir virkelighet.