Sverigedemokraternas inntogsmarsj

Valget i Svergie blir en rysare. Mens det er likt mellom blokkene, er alles øyne rettet mot Sverigedemokraterna.

• Innvandring er gradvis blitt en viktig sak i Sverige

• Men SD er fortsatt ikke spiselige for svensker flest

• Resultatet er et svært polarisert politisk klima

• Sosialdemokratiet kan forvitre i Sverige

De siste frem årene har Sverige, med sine 10 millioner innbyggere, tatt inn rundt 350.000 innvandrere og 250.000 flyktninger – totalt snakker vi om en folkemasse tilsvarende Oslos befolkning.

Regjeringspartner Miljøpartiet har alltid ønsket en liberal innvandringspolitikk. Noe også Löfven-regjeringen har ført.

I vår innførte Socialdemokratene et mer innvandringskritisk partiprogram, som umiddelbart skapte splittelse innad i partiet. Det er det Vänsterpartiet som har tjent mest på. De fremstår nå som opposisjonspartiet for de som ønsker en mer liberal innvandringsspolitikk og fosser frem på meningsmålingene.

Men valgkampen handler egentlig bare om et parti. Selv om Sverigedemokratene har mistet en god del oppslutning i meningsmålingene i august, har partiet nesten doblet sin velgermasse i løpet av de tre siste valgene.

I 2010 fikk partiet bare 6 prosent oppslutning, deretter gikk de opp til 12,9 prosent i 2014 og nå sikter de på like under 20 prosent.

– SD startet som et nynazistisk parti med sterke innvandringskritiske trekk, det har de beveget seg bort i fra. I dag kan hver femte velger tenke seg å stemme på SD. Sverigedemokratene har gått fra en politisk marginal posisjon til å framstå som et mer normalt parti, sier Ann Cathrin Jungar, professor ved Södertörn Universitet. Hennes nåværende forskning handler om radikale høyrepartier i Europa, med særlig vekt på de nordiske partiene.

SD-politikere snakker mye om sikkerhet, trygghet, innvandring og integrering. Ifølge Jungar har partiet tatt eierskapet til disse spørsmålene. Undersøkelser viser også at velgerne har størst tiltro til SD i disse spørsmålene.

I 2015 begynte de andre partiene å konkurrere med SD om strengere innvandringspolitikk for å få tilbake velgerne. Men det har ikke vært nok. Jungar mener det i stedet har bidratt til å legitimere SD, som sakte, men sikkert har bygget en effektiv partiorganisasjon. Nå har partiet kandidater i alle kommuner.

Samtidig har partiledelsen prøvd å moderere medlemmene og rense ut ekstreme utrykk. Det har vært Per Jimmie Åkesson mål etter at han tok over partiet i 2005. Blant annet er det innført nulltoleranse mot rasisme, og medlemmer som har kommet med ekstreme uttalelser eller har forårsaket skandaler er utestengt.

– SDs fremgang har vært en lang prosess. De har skapt troverdighet blant velgerne over tid, sier Jungar.

Betydelig polarisering

De innvandringskritiske strømningene går langt tilbake. Allerede etter valgene i 2006 og 2010 var det flere velgere som nok mente at debatten om innvandring var såpass viktig at de kunne tenke seg å støtte SD, tror Jungar.

Men det virkelig store holdningsskiftet kom med flyktningene fra Syria. Mens en lav andel svensker uttrykte seg kritisk til innvandring før 2015, er det blitt en betydlig høyere andel nå.

– Det har skjedd en polarisering av den svenske opinionen. Det er flere i Sverige som er kritisk til innvandring, men som ikke stemmer på Sverigedemokratene på grunn av partiets ekstreme fremtoning, sier Jungar.

At SD har blitt systematisk motarbeidet av pressen, kan også paradoksalt nok også ha bidratt til partiets vekst.

– Det er et demokratisk problem at mediene nekter Åkesson taletid, det er jo en femtedel av svenskene som ikke får taletid, påpeker Rune Mørck Wergeland, leder i Foreningen Norden.

Professor i statsvitenskap ved UiO, Oddbjørn Knutsen, peker på at begrepet polarisering først og fremst har å gjøre med den politiske avstanden mellom partiene, men det kan også inneholde intensiteten i de politiske debattene.

– I Sverige det helt klart at uenigheten mellom partiene er betydelig nå, sier han, og viser til at de andre partiene systematisk og i lang tid har stengt Sverigedemokratene ute blant annet gjennom en egen avtale om å ikke telle med partiets stemmer i Riksdagen.

Siden er debatten blitt enda tøffere, og det har blitt vanskelige å ignorere dem. Slik Knutsen ser det, er det liten tvil om hvorfor.

– De andre partiene er nå helt nødt til å ta stilling til innvandringen på en annen måte enn tidligere, sier han.

Ifølge Knutsen er det ikke klart hvilke effekter man kan forvente av økt polarisering. Mens de store sentrumspartiene har beveget seg i retning av Dansk Folkepartis innvandringssyn i Danmark, er det ikke gitt at det vil skje i Sverige.

– Noen partier i sentrum kan inngå kompromisser med hverandre selv i polariserte systemer. Men dersom fløypartiene vokser og blir veldig store, så blir det desto vanskeligere å få til slike kompromisser både om politikk og regjeringsalternativer, sier han.

Individualismebølge

Høyrepopulistiske partiers vekst handler også om misnøye med sosialdemokratiske løsninger. Det var de sosialdemokratiske partiene i Europa som i kanskje aller størst grad bidro til dypere integrering og til det store EU-prosjektet.

– De sosialdemokratiske partiene ga løfter om at ting skulle bli bra, men så fikk man finanskrisen som de er blitt holdt ansvarlige for, sier Jungar.

Nå er det mye som tyder på at velgerne er lei sosialdemokratiske løsninger. I Tyskland har det gått dårlig de siste årene. Valgene i Nederland og Frankrike var rene katastrofer. Unntaket er Storbritannia, der Corbyns unge støttespillere nærmest kuppet partiet og startet prosessen med å bevege det hardt mot venstre i flere spørsmål.

– I Sverige ser man at medlemmer av LO-forbundene innen transport og bygg som er utsatt for internasjonal konkurranse stemmer på Sverigedemokratene. Det er en gruppe som kjenner seg mer tiltrukket av de høyrepopulistiske partiene som tar for seg identitets-, familie- og verdipolitiske spørsmål, sier Jungar.

Rune Mørck Wergeland er redd for at det svenske sosialdemokratiet kan forvitre.

– De kan fint ta vare på kjerneverdiene sine, og likevel markere en større tydelighet. Men mye av det som har kommet er så brutalt at jeg tror de er litt forfjamset, sier Wergeland.

– Den nye hverdagen kommer så brått og føles vel så urettferdig at de ikke helt vet hvordan de skal håndtere det, sier han.

Men Sverige er ikke alene, påpeker Wergeland. Sosialdemokratiene i hele Europa, fra de britiske øyene og tvers gjennom hele kontinental-Europa er under press på grunn av makrotrender som ligger utenfor det svenske sosialdemokratiet.

– Det er ikke sikkert det er en Høyrebølge, men en individualismebølge. Og sosialdemokratiet tar for seg det kollektive. Vi ser det igjen i medlemsorganisasjoner som går bra i Norge: folk er ikke med fordi de samles om en felles sak, men fordi de er sørvismedlemmer. Man er medlem i turistforeningen fordi en får løyper, og i redningsselskapet fordi en får assistanse. Du er ikke med i NAF fordi du vil ha lavere avgifter, men fordi du vil ha berging.

– Kollektive verdier står ikke så høyt i kurs, og det treffer i Sverige som det har truffet i Norge, sier Wergeland.

Den nye konfliktlinjen

Samtidig ser man konturene av en ny politisk konfliktlinje som har blitt viktigere i de nordiske landene. De sosioøkonomiske politiske dimensjonene langs venstre-høyre-aksen som har dominert i lang tid, utfordres av mer verdibaserte konflikter.

I en periode var det miljøpartiene som sto sterk i både Sverige og Finland, men nå har de fått sine motpoler i de høyrepopulistiske partiene. De har satt nye politiske spørsmål på dagsorden, påpeker Jungar.

Hun mener de nordiske landene har vært litt senere ute enn de øvrige Europeiske landene. De høyreekstreme partiene i Norge, Sverige, Danmark og Finland har vært i aktivitet lenge, men det er de seneste 10-15 årene at de har hatt fremgang. De politiske spørsmålene som de stiller har blitt mer aktuelle i og med den europeiske integrasjonen, globalisering og innvandring. De har klart å skape opinion rundt disse spørsmålene.

Samtidig er det et unikt trekk ved de nordiske landene at de er velferdsstater.

– Innvandring handler om kulturell påvirkning. De høyreekstreme partiene prøver å selge seg som det som utgjør nordisk kultur og ønsket om å bevare det, sier Jungar.

I det hun omtaler som velferdssjåvinisme gjenspeiles høyreekstreme partiers retorikk om at innvandring reduserer den velferden som skal kan gis til svenske familier, syke og eldre.

–Dette er et budskap som høyreekstreme partier har klart å etablere hos velgerne, sier hun og viser til andre høyrepopulistisk partier i Norden.

SD, Dansk Folkeparti og Frp har flyttet seg mer mot det sosioøkonomiske sentrum og prater mer om velferdsspørsmål og utsatte grupper som innvandringen ytterligere forsterker. Mange av disse partiene er kritiske til det europeiske integreringsprosjektet og flyktningsituasjonen. Partiene har gjennom globale hendelser de siste årene fått anledning til å snakke mer om sin politikk og sine løsninger. Og de er blitt mer profesjonelle.

Går en usikker tid imøte

Hva som skjer etter valget er høyst usikkert. Det eneste tidligere Sverige-ambassadør Kai Eide tør å spå er at dersom Löfven ikke blir en klar vinner, kommer det til å bli turbulens i lang tid – kanskje flere måneder.

– Det vil bli krevende å etablere en styringsdyktig regjering. Det meste avhenger hvordan det fremtidige forholdet til Sverigedemokratene skal formes.

Det betyr at en kan tenke seg flere mulige løsninger. Som alternativ til at Löfven fortsetter sin koalisjon med Miljöpartiet, kan Moderaterna fenten danne regjering med sine alliansepartnere, med Kristdemokraterna eller alene.

En regjering Sverigedemokraterne som deltaker er utelukket.

– Centern og Liberale har kraftig motsatt seg alle hint fra enkelte i Moderaterna om å slippe dem til, sier Eide som har liten tro på at situasjonen vil endres når valgresultatet foreligger.

– Det vil vise seg om Centerpartiet og Liberale vil sluke kameler, men jeg har liten tro på det. Og da blir spørsmålet om SD vil godta at partiet holdes på avstand, slår han fast.

Selv om det blåser opp til storm i Sverige nå, tror ikke Eide det bli langvarige og store skadevirkninger.

– Jeg har tro på at det er såpass mye styrke i de nordiske demokratiene at de vil komme gjennom denne perioden. Det har vært stormfullt før også, men regjeringen har kunnet regjere likevel, sier han.

Også Wergeland tror det vil bli krevende for partiene å sette sammen en regjering etter valget. Om Löfven ikke oppnår et bedre valgresultat enn hva meningsmålingene tyder på, vil det «slå ut i hele Norden, og vise hvor fragmentert vi har blitt på bare 10-15 år», sier Wergeland.

– Det store spørsmålet er om det blir en enda svakere sosialdemokratisk regjering i Sverige, med en enda svakere mindretallsregjering. Det er viktig at landet ikke ledes inn i kaos, så det kan hende at vi får se noen kreative samarbeidsmodeller.

Uansett utfall står Löfven overfor en kjempeutfordring med å bygge opp partiet etter valget.

– Han må modernisere hele uttrykket til paritet. De må fange det unge Sverige, både de hvite svenskene og de nye. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg misunner ham ikke, sier Wergeland.

Her er del 1 av DPs Valg i Sverige-2018-serie Stefan Löfven - Ingen karismatisk leder

Her er del 2 av DPs Valg i Sverige-2018-serie Fart i økonomien ingen vinnersak lenger