Svikt i kommunene gjør utviklingshemmede til tjenesteflyktninger

Tjenestetilbudet til personer med utviklingshemming har alvorlige svakheter, og det er store forskjeller fra kommune til kommune og fra bydel til bydel. Det går fram av en rapport selskapet Halogen har laget for Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

Rapporten tar for seg hvordan voksne med utviklingshemming i ulike boformer opplever sin egen hverdag. Den forteller blant annet om:

• skjeve maktforhold
• manglende medbestemmelse for utviklingshemmede
• pårørende som ikke våger å klage fordi de frykter at det vil medføre straff i form av dårligere tjenester

Ingen reell innflytelse

Den nye rapporten inngår i et tilsyn LDO gjennomfører av helse- og omsorgstjenestene til voksne med utviklingshemming. Den bygger på dybdeintervjuer med sju voksne med lett og moderat utviklingshemming: fire fra ulike bydeler i Oslo og tre fra omkringliggende kommuner.

I tillegg har Halogen intervjuet pårørende og tjenesteytere.

Ingen av de utviklingshemmede som er intervjuet, hadde reell innflytelse på hvor de skulle bo eller innflytelse knyttet til større livshendelser. Disse avgjørelsene var hovedsakelig enten pårørendes eller kommunens valg eller innflytelse, viser rapporten. Men de har ofte mer innflytelse i hverdagslige spørsmål.

Det er pårørende som tar kampen for å få den mest egnede boligen og de beste vedtakene og tilbud for sitt familiemedlem, og resultatet av deres kamp varierer.

Les også likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøms kommentar til rapporten: Tjenesteflukt premierer de ressurssterke

Tjenesteflyktninger

«Det er en kjent sak blant pårørende at det er stor variasjon i kvaliteten på tjenestetilbud i forskjellige bydeler og i kommuner», konstaterer Halogen.

Forskjellene i tjenestetilbudet gjør utviklingshemmede og deres pårørende til det Halogen omtaler som «tjenesteflyktninger». Pårørende velger selv, eller blir anbefalt, å flytte til en bydel eller kommune med bedre tilbud for sitt barn.

– Det er de ressurssterke som flytter, mens de som har mindre ressurser blir igjen, påpeker spesialist Anna Kirah i Halogen. Hun er en av forfatterne av den nye rapporten.

Også de som yter tjenester til utviklingshemmede, kan bli tjenesteflyktninger, påpeker hun. Ansatte velger å jobbe på steder hvor de opplever bedre vilkår for beboerne og bedre samarbeid med både beboere og pårørende.

– Det er klare negative konsekvenser når utviklingshemmede, pårørende og ansatte blir tjenesteflyktninger. Det fører til et økt gap mellom de stedene som gir gode tjenester og de som er mindre gode, sier Kirah.

– Hva er årsaken til forskjeller i tilbudet fra kommune til kommune og fra bydel til bydel?

– Det handler mye om at kommuner og bydeler velger kortsiktige løsninger av budsjetthensyn. De ser ikke de langsiktige samfunnsøkonomiske effektene, for eksempel ved at pårørende må bytte jobb eller at de blir sykmeldt, svarer Kirah.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ulike boformer

De utviklingshemmede som er intervjuet i Halogen-rapporten, bor i selveide samlokaliserte boliger, bolig drevet av stiftelse, kommunalt tildelt bolig eller sammen med foreldrene.

De fleste voksne med utviklingshemming har lite medvirkning og selvbestemmelse når det gjelder valg av bolig, ifølge rapporten.

Pårørende forteller at det krever mye tid å kjempe for å få en god boligløsning til deres voksne barn. Noen ganger blir løsningen at et voksent barn med utviklingshemming blir boende hjemme, fordi foreldrene ikke finner en løsning de opplever som bedre i det kommunale tilbudet.

«Når det gjelder formelle vedtak og tilbud fra kommunen og bydelen, opplevde vi svært stor variasjon fra bydel til bydel, og fra kommune til kommune», skriver Halogen.

Rapporten viser at trivsel og medbestemmelse varierer mellom de ulike boformene.

– Selveide leiligheter i bofellesskap eller stiftelse er de stedene hvor de berørte opplevde størst trivsel. Det er bedre samarbeidsformer i selveide leiligheter fordi kommunen ikke eier stedene, og det blir naturlig å ha samarbeid med de som eier leilighetene, sier Kirah.

De som bor i selveide boliger eller stiftelser, får ofte bedre tilbud enn andre om aktiviteter på dagtid, jobb, sosialisering med mennesker på egen alder og mulighet til å dra på ferie sammen.

Skjev maktbalanse

Kvaliteten på tilbudet henger sammen med hvem som har makten, påpeker Anna Kirah.

– Når fordelingen av makt er jevn og balansert fungerer ting; men når makten er i ubalanse går det galt, sier hun.

I kommunalt tildelte boliger er maktbalansen skjev.

«I kommunalt tildelt bolig er det kommunen som eier makten, noe som kan føre til ‘kamp’ istedenfor samarbeid. Kommunen bestemmer, og det er mindre tillit mellom tjenesteyterne, pårørende og den voksne med utviklingshemming», konstaterer Halogen-rapporten.

Også der den voksne med utviklingshemming bor hjemme hos foreldrene, sitter kommunen på makten til å tildele tjenester. Her er ansvaret for den voksne med utviklingshemming gitt til foreldrene, som får lite hjelp fra kommunen.

– Foreldrene får beskjed om at de selv har valgt denne løsningen og at det dermed er deres ansvar, forteller Kirah.

Tungrodd klagesystem

Når ting ikke fungerer, kan klager framkomme både uformelt og formelt. De utviklingshemmede har imidlertid selv små muligheter til å fremme formelle klager.

Ingen av dem Halogen har intervjuet, forsto sine formelle rettigheter eller formelle klagemuligheter i situasjoner som oppsto. Loven i seg selv er ikke brukervennlig, og språket er vanskelig å forstå både for målgruppen og for folk flest, påpeker Halogen.

Dermed blir det oftest pårørende/verge som klager når ting ikke fungerer. Uten å ha noen som faktisk kjemper dere sak, har ikke voksne med utviklingshemming en sjanse, konstaterer Halogen.

Pårørende opplever imidlertid at klagesystemet er tungrodd og at kommunen er utilgjengelig når de har behov for å bli hørt.

Kvier seg for å klage

Noen pårørende kvier seg også for å klage. Flere pårørende forteller at de er redde for å få «straff» hvis de klager. Straff kan komme i form av redusert hjelp, redusert kvalitet på hjelp, sakte prosesser eller mangel på oppfølging, ifølge Halogen-rapporten.

– Det er oppsiktsvekkende at pårørende opplever å bli straffet hvis de klager. En pårørende vi snakket med, forteller at jo mer de klaget, jo mer låste det seg, sier Kirah.

En annen pårørende feller følgende dom over klagesystemet:

«Klagesystemet er en farse. For oss virker det som byråkratiet er veldig sterkt. Det går alltid tilbake til første instans og vi får aldri snakket med noen. Det fins ingen effektiv måte å klage på.»

Holdninger og handlinger

Anna Kirah i Halogen mener norske kommuner og bydeler har en stor jobb å gjøre for å sikre bedre tjenester til funksjonshemmede. Hun konstaterer at det ikke er tilstrekkelig med gode lover og regler.

– Det dreier seg om holdninger og handlinger og om faglig og sosial kompetanse, påpeker hun.

– For å få bedre tjenester og unngå enda større skjevheter ved at utviklingshemmede og ansatte blir tjenesteflyktninger, må man styrke kompetansen i alle ledd. Og man må jobbe med holdninger og handlinger.

Kirah mener det går galt når kommuner og bydeler blir mer opptatt av administrasjon enn av innholdet i tjenestene, når budsjett blir viktigere enn beboernes behov.

– De som jobber i tjenestene, må huske på hvorfor de er i jobben. De er her for å hjelpe folk i samfunnet. Glemmer de det, kan de ikke møte folks behov, og det er spesielt alvorlig for sårbare grupper, sier Anna Kirah.