Tangen, filosofer og retoriske ritualer

Jørn Bue Olsen er siv.ing. og ekon.dr. i ledelse og moralfilosofi, konsulent med eget firma, har skrever flere bøker og har undervist i etikk og samfunnsansvar ved Oslo Met.

SYNSPUNKT. Prosessen rundt ansettelsen av finansmannen Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet har aktualisert mange interessante problemstillinger. Deler av debatten har gått blant filosofer som er uenige om en kollega og etiker bør sitte i styrene til Tangen. Her reflekterer jeg over noen relevante tilleggsmomenter om ledelse, økonomi og etikk.

Finansmannen som filantrop - en fremmed fugl.

Norges største filantrop er ikke lenger Trond Moen i Bergen, men Nicolai Tangen. Han regnes som en av Europas beste fondsforvaltere. Han gir mye av pengene sine til en stor filantropisk stiftelse. Han bryter normer og arrangerer et seminar med verdens fremste fagfolk i arkitektur, sosialpsykologi, politikk, kunst og utvikling.

Han engasjerer filosofen Henrik Syse som medlem i sine styrer. Filosofen er tidligere leder for eierskapsgruppen i Norges Bank Investment Management (NBIM), så det må antas han han har en viss kompetanse her.

Av alle så er det filosofene selv som problematiserer kollegaens rolle i styret (jfr. nettavisen Khrono) og hans deltakelse på et «mye påkostet» seminar kritiseres.

Etikk som økonomiens grunnlag

Mange av de største økonomene var opptatt av å legge etikk til grunn for økonomien. Adam Smith skrev «Markedsøkonomiens bibel» i 1776 («The Wealth of Nations»). Han var professor i moralfilosofi. På 1980-tallet var Norges største markedsføringsguru, NHH-professor (og antroposof) Leif Holbæk-Hanssen opptatt av dette.

I 1990-årene en av Norges mest etterspurte forelesere i etikk i næringslivet generelt og for bankene spesielt idefilosofen professor Guttorm Fløistad. Men Adam Smiths «disipler» på BI og NHH har ikke fulgt opp

«… det er ingen grunn til å overlate etikken til etikere», hevder moralfilosof Øyvind Kvalnes. Debattene har gått mellom filosofene om etikerens plass i styret. En håndverker kunne gjøre det samme, snakker han om! Joda, min egen far malermesteren formanet stadig sin sønn om at «For mye og for lite skader alt, skjønner du!»

Han hadde aldri lest Aristoteles definisjoner av dyd. Men jeg er ikke sikker på om jeg med doktorgrad i moralfilosofi har vært mer moralsk enn malermesteren!

Her er nemlig skillet mellom etikk og moral funksjonelt: Etikk som refleksjon og teori, og moral som praksis. Hvordan skal vi håndtere dette: I etikkdebatten skal etikeren bidra med sin fagkunnskap og sine spørsmål. Etikeren er per definisjon bedre kvalifisert til det enn håndverkeren.

Men moralen – hva gjør vi - må ikke overlates til etikeren! Her kan en litt tilfeldig håndverker, prest, en (sterk) kvinne som Kaci K. Five ha samme funksjon. Hun sto i sin tid i spissen for en kvinneaksjon mot korrupsjon i styret i Statoil der konsernsjefen måtte gå og styreleder trakk seg.

Poenget er da at moralen - handlingene - må man utforme sammen, med etikk i bunnen.

Hvis Tangen er spesielt opptatt av å sikre etikken i sin utsatte bransje, så gjør han rett i å hyre en etiker. Selv om faren er der for at han skal havne i en «gissel-rolle». Etikkansvaret ligger på hele styret med lederen i spissen.

Allmennmoralen som allmenhetens moral.

Dette er en moral som det stort sett er konsensus om i Norge. Folk har en sunn skepsis mot mye penger, og vi ryster på hodet av luksusen ved «Tangenseminaret». Problemet oppstår når dette går for langt (jfr. Aristoteles).

Mangemilliardæren bruker en flik av formuen til å arrangere et seminar med verdens fremste fagfolk. På sosiale medier får filosofen hets for å menge seg med kapitalen.

Tangen betalte kostnadene for de fagfolk han ville ha med på seminaret. Skal deltakerne ha dårlig samvittighet for å ha deltatt? Det er det ingen grunn til.

Hovedutfordringen: Markedskulturens sterke posisjon

Verdier styrer vår adferd i meget stor grad. Og det er og blir markedskulturens hovedverdi lønnsomhet som legger premissene (Olsen 2006). I vår blandingsøkonomi trumfer lønnsomhetsverdien det meste i privat og mer og mer i offentlig forvaltning.

I forskjellig grad klarer de forskjellige landene å supplere dette med andre verdier i sin blandingsøkonomi.

Menneskesynet her, «economic man», er for lite problematisert. Dette kan sies å konstruere «økonomrollen». Ekstremutgaven av rollen er aetisk - som alle involverte dras mer eller mindre ubevisst mot. Og moralen som i stor grad følger rollen, blir å «gjøre det som er lønnsomt». Teoretisk interessant, men det får følger i praksis. Lang utdanning og praksis fra kun én bransje (finans) kan hjernevaske oss.

Vårt etiske kompass kan være varig svekket! Et kurs i etikk har liten nytte hvis ikke menneskesynet problematiseres også i de øvrige fagene. En NHH-professor fleipet for noen år siden slik: «Vi sender ut økonomer med produksjonsfeil». De mangler verktøy og skolering i etisk refleksjon – og trening i moralsk praksis.

«Etikk er viktig, men timingen er ikke god nå».

Jeg intervjuet 26 ledere i telekom-sektoren til min doktorgradsavhandling om etiske dilemma for ledere: «Arbeider du med spesielle etikk-tiltak i din virksomhet nå?». Alle svarte omtrent det samme: «Etikk er veldig viktig, men timingen for å gjøre noe med etikk nå er ikke god».

Jeg definerte det som et «retorisk ritual»: Man sier man vil gjøre noe, men gjør det ikke. Man ledes inn i et selvbedrag – og bedrag. Veien er kort til uetisk praksis.

Hva med kandidatene til næringslivet? I 2008 undersøkte vi 11 økonomi-administrasjons-utdanningene i Norge for å finne ut om etikk var implementert i undervisning. På en av de to største fantes ikke eget etikkurs.

Ordene etikk, CSR eller samfunnsansvar fantes ikke i noen kursbeskrivelser på bachelor – utover et valgfag i spansk (Aronsen og Olsen 2009). Likevel ble det sagt at «etikk var integrert i studiene».

Det er blitt bedre, men i mange studier fremstår også dette i 2020 som tomme ritualer og sikrer derfor ikke studentenes etiske praksis. «Vi har integrert etikk i alle fag», er også mange steder et retorisk ritual. Det er skoleledelsen som må ta ansvaret.

Men i 2020 bør vi ha kommet dit at alle medarbeidere bør ha delansvar i ledelse i næringsliv og i akademia.