– Tas ikke på alvor

Den andre delevalueringen av regjeringens store «nærpolitireform» er klar. Rapporten om ledelse, kultur og holdninger i politietaten slår fast at ledelse er essensielt for å få reformen i havn, og at planlagte og igangsatte tiltak bør gjennomføres som vedtatt. Samtidig peker den på «en rekke paradokser» i regjeringens visjon for fremtidens politi.

Uklar kommunikasjon fra toppen til grasrota om hva som faktisk skal endres – hvilken kultur som er ønskelig i politiet – sliter på tålmodigheten til bakkemannskapet. Luftige visjoner om mer medbestemmelse og færre nivåer mellom politibetjent og justisminister har heller ikke hjulpet nevneverdig.

«Inntrykket vårt er at mange i politiet er tvilende til at sentrale myndigheter i tilstrekkelig grad skjønner og tar på alvor de utfordringene og den kompleksiteten som politiet står overfor i utøvelsen av samfunnsoppdraget sitt,» heter det i rapporten fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).

– For meg koker det ned til manglende respekt for det lokale politiarbeidet, og manglende forståelse for hva det går ut på, sier Senterpartiets justispolitiske talsperson Jenny Klinge.

Grunnleggende misoppfatning

Informasjon Difi har hentet inn gjennom en rekke intervjuer på ulike nivåer i politiet tyder på at politifolk er opptatt av å gjøre jobben sin, og forholder seg i liten grad til planer og endringer som ikke direkte berører dem og deres arbeidssituasjon. Ifølge den seneste medarbeiderundersøkelsen (2015) har mange også mangelfull tillit til at politimesterens ledergruppe leder organisasjonen på en god måte (En ny undersøkelse gjennomføres i disse dager).

«Ansatte i førstelinjen i politiet er først og fremst opptatt av den konkrete polititjenesten, det vil si hvordan de kan yte hjelp og service til publikum,» heter det i rapporten. For dem er overordnede planer og strukturer først og fremst relevant for å slå fast de økonomiske, systemmessige og personalmessige rammene for den utøvende polititjenesten – for deres enhet.

«De ‘oversetter’ de overordnede målene, som ‘ett politi’ og ‘behov for mer erfaringsdeling på tvers’, til sin operative virkelighet og forstår og fortolker dem innenfor de strukturer og rammebetingelser som gjelder for dem. I praksis vil det ofte være deres egen enhet,» ifølge rapporten.

Klinge mener rapporten underbygger hennes syn om at reformen bygger på en «grunnleggende misoppfatning» av hva politiarbeid går ut på, særlig i distriktene.

– Jeg tror nok mange i politiet kommer til å nikke og være enige i kritikken som kommer frem, sier Klinge.

– Kritikken kveles

Hun tror også at mange «på gulvet» ikke tør å stå frem med sine kritiske røster fordi mange arbeidsplasser i politiet skal flyttes i neste fase av reformen, og at dette kan skade deres sjanser for opprykk - eller i noen tilfeller videre arbeid.

En sentral del av ledelsesbiten i politireformen innebar å opprette en nasjonal ledergruppe (NLG), bestående av politimestrene, Politidirektoratets ledergruppe, rektor ved Politihøyskolen, særorganene og Riksadvokaten, som treffes én gang i måneden. Dette skulle blant annet føre til færre ledd fra topp til bunn, og en tydelig stemme for distriktene inn mot POD og sentrale myndigheter.

I rapporten fra Difi omtales gruppen som «viktig for koordinering og samkjøring av etaten,» men det skrives også at noen stiller spørsmål om politimestrene har mistet for mye autonomi og i for stor grad har lojalitet knyttet til en samlet ledergruppe.

– Her har vi en prosess rundt politireformen der det egentlig er lagt til rette for at de som sitter høyt oppe i systemet skal være såre fornøyd, mens de som sitter på de lokale kontorene rundt omkring i hele landet ikke bare er mer kritisk, men ikke får muligheten til å få være kritisk offentlig, sier Klinge.

– Det som dessverre preger politietaten er manglende mulighet til å kunne være kritisk uten at det går ut over personen som uttaler seg, mener hun.