Tilbake til institusjonene

– Vi er på full fart tilbake til institusjonene, sier forbundsleder Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU).

Her er ett av mange eksempel: I januar 2017 kunne en stolt kommune la 20 beboere flytte inn i hver sin splitter nye leilighet i Klæbu i Trøndelag.

I Klæbu kommune mener de at man har vært både smarte, effektive og kostnadsbevisste ved å slå 20 fluer i en smekk.

Dessuten ligger det nye bofellesskapet like i nærheten av sykehjemmet – så da får man samlet flere «typer» pleietrengende på omtrent samme sted. Tenk bare på hvor lett man kan sjonglere med kommunens personell.

Det er akkurat denne måten å tenke på som får det glatte lag i NOU-rapporten «På lik linje» fra det regjeringsoppnevnte Rettighetsutvalget som er på høring over det ganske land i disse dager. Rapporten hevder at Norge og norske kommuner regelrett bryter menneskerettighetene med sin boligpolitikk overfor mennesker med funksjonshemming.

Utvalget har forslått en rekke tiltak for å bedre på situasjonen. Å stanse byggingen av store, kommunale bofellesskap, er ett av dem. Rettighetsutvalget foreslår blant annet å begrense antal boenheter i bofellesskap til maksimum seks.

Bygger stadig større

Problemet til Klæbu er at de har etablert et bofellesskap som inneholder 15 leiligheter mer enn hva Kommunaldepartementet anbefaler og 12 flere enn hva Husbanken – på papiret – mener er akseptabelt.

Men Klæbu er kun én av rekke norske kommuner som i økende omfang gjør noe som i realiteten ble avviklet her i landet i 1991: De bygger en institusjon.

– Vi er på full fart tilbake til institusjonene. Det er det ingen tvil om, sier forbundsleder Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU).

Han minner om årsaken til at man forlot institusjonstankegangen i Norge gjennom den store Ansvarsreformen i 1991:

– Man ville vekk fra en total administrering av hele livssituasjonen til beboerne.

LES MER:

• Klæbu-rådmann om bofellesskap: Dilemma for små lokalsamfunn
• Utvalg: Norge bryter menneskerettighetene
• KS om utvalgsforslag: – Svært skeptisk
• 25 år etter Ansvarsreformen : – Plutselig ble utviklingshemmede en del av eldrepolitikken

Klæbu er ikke alene. Eksemplene er mange.

Sørvald bo- og behandlingssenter i Sørum kommune ble åpnet av daværende statsminister Jens Stoltenberg og hans helseminister Anne Grete Strøm-Erichsen med pomp, prakt og snorklipping i 2010. Der hadde man klart å putte inn «alt» i et nytt, flott bygg på til sammen 7200 kvadratmeter. Her skulle eldre, demente, utviklingshemmede og barn med utviklingshemming bo sammen i skjønn forening.

Slik beskriver Sørum kommune det på sine hjemmesider:

«Mange brukergrupper med ulike behov har tilholdssted ved Sørvald. Det er 10 leiligheter for brukere med psykisk diagnose, 8 leiligheter for funksjonshemmede og 6 avlastningsplasser for barn og unge med funksjonshemminger. Psykisk helse og rus har sine kontorer og et dagtilbud ved senteret. Det er 24 institusjonsplasser for beboere med demens og 6 korttidsplasser for eldre. I tillegg et dagtilbud for demente».

Nærmere beskrivelse av en institusjon, er det vanskelig å komme.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg var imidlertid strålende fornøyd med det nye senteret:

«Det er all grunn til å gratulere dere alle, både brukere, ansatte og hele nærmiljøet for et fantastisk flott bo- og behandlingssenter», sa statsministeren da han klippet den røde snoren og erklærte kommunens nye stolthet for åpnet.

Samvirkeorganisasjonen Uloba – Independent Living Norge, er blant de organisasjonene som jobber hardt for funksjonshemmedes rettigheter.

– Fram til 1997 var Stortinget, Kommunaldepartementet og Husbanken enige om at institusjoner med mer enn fem boenheter var i strid med Ansvarsreformens mål om å integrere utviklingshemmede i samfunnet. I dag støtter Husbanken kommuner som vil utvikle omsorgsghettoer for funksjonshemmede og andre med assistansebehov, sier politisk leder Ann Kristin Krokan i Uloba.

Uloba har flere eksempler på det de mener er bygging av rene institusjoner.

I august 2015 tok helseminister Bent Høie det første spadetaket i arbeidet med Nye Bekkefaret bofellesskap i Vadsø. I det husbank-finansierte prosjektet skal Vadsø kommune plassere 16 voksne personer – 13 utviklingshemmede og 3 fysisk funksjonshemmede. I tilknytting til bofellesskapet bygger kommunen i tillegg en avlastingsinstitusjon for fem funksjonshemmede barn.

– I praksis blir dette en stor institusjon med 21 boenheter, mener Uloba.

Selv begrunner kommunen det nye samlingsstedet på denne måten:

«Vadsø kommune har i dag 23 utviklingshemmede brukere fordelt på 11 adresser. De ansatte er nå spredt på 4 forskjellige baser, noe som gir utfordringer med hensyn til drift og kompetanse».

Også i hovedstaden bygges det stort. For eksempel i Odvar Solbergsvei 77 på Grorud i Oslo. Der er det 16 leiligheter eller boenheter fordelt på to plan.

Med store felles oppholdsrom – kjøkken og stue, samt møterom og kontorer for personalet.

En mor til en ung utviklingshemmet kvinne som trenger et sted å bo i Grorud bydel omtaler fritt brukervalg som «en tom frase». Til Uloba sier hun at hun synes det er vanskelig å stå fram og kritisere Oslo kommune sin satsing på store institusjoner som Odvar Solbergsvei 77. Grunnen er at Oslo kommune kommer til å tilby datteren her – eller ingenting. Kan man da snakke om et reelt valg? spør hun.

I 2015 ga Husbanken tilsagn om investeringstilskudd til 338 nye kommunale boenheter til utviklingshemmede. Over halvparten av dem var boenheter med 10 boenheter eller mer, viser tall Uloba har hentet inn fra Husbanken.

Ulobas politiske leder mener slike store byggeprosjekt blir institusjoner som segregerer funksjonshemmede fra samfunnet rundt.

– Nå må Bent Høie og husbank-eier Jan Tore Sanner lytte til Rettighetsutvalgets anbefalinger. For å bli inkludert må utviklingshemmede få en reell mulighet til å eie og bo i vanlige boliger. Husbanken må gi utviklingshemmede startlån og etableringstilskudd, sier Ann Kristin Krokan.

Kommunen har ikke lært

Tilbake til Klæbu: I Sør-Trøndelag fylkeslag av Norsk forbund for utviklingshemmede er de bekymret utviklingen i Klæbu.

– Det er mange problemer forbundet med å plassere så mange mennesker med bistandsbehov sammen. De blir lett sett på som en gruppe og ikke som individer. Det er heller ikke gitt at mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser trives sammen. Påtvunget samvær fører ikke nødvendigvis til trivsel, sier leder NFU Sør-Trøndelag, Frode Strømman. Han er også ovverrasket over at Klæbu, av alle, velger denne løsningen. Klæbu var tidligere vertskommune for sentralinstitusjonen Hallsetheimen, som fikk svært sterk kritikk på 1980- og 90-tallet.

– Vi hadde ventet noe annet av en kommune som var vertskap for en av de store sentralinstitusjonene for psykisk utviklingshemmede, og som ble nedlagt for ikke alt for mange år siden. Kritikk mot blant annet denne var en av grunnene til at man besluttet å avvikle alle institusjoner og overføre ansvaret til kommunene, sier Strømman.

– Etablering av slike enheter gjør det ikke enklere for funksjonshemmede å bli en del av et normalt samfunnsliv, mener han.

– Det oppstår en omsorgsghetto i et lite kommunesentrum. Saken er nok et eksempel på at en kommune gir blaffen i nasjonale føringer og retningslinjer. Selv om det kan finnes gode motiver for å bygge dette, var slike «gode motiver» også til stede da de store sentrale institusjonene ble bygd for en par generasjoner siden. Dessverre har man lite lært, mener Frode Strømman.