Tilbakeholdt makt

Det går an å undre seg over at den gamle «raddisen» Jens Stoltenberg endte opp som generalsekretær i NATO. Han er ikke den eneste som har gjennomgått en politisk omvendelse fra da han som nyvalgt leder i AUF flagget motstand mot Nato. Men Barack Obama og Angela Merkel ville ha Stoltenberg i denne maktposisjonen fordi han forstår bedre enn de fleste når makt skal brukes og når det skal lirkes fram kompromisser. Stoltenberg er «ekspert» både på kompromisser og makt.

I Ukeavisen Ledelse har vi to ganger inngående vurdert Stoltenberg som toppsjef. Den første gangen var da han var statsminister og Thorbjørn Jagland var partileder.

Den andre gangen var i 2005 etter at han hadde dannet den rødgrønne regjeringen. Stoltenberg scorer langt bedre på de 10 kriteriene vi vurderer ledere ut fra i den siste analysen. Makten var sikret og nå skulle landet farges rødgrønt. Det som er påfallende i begge målingene er at landets mektigste politiker skiller seg fra så å si alle toppolitikere ved å score så lavt som 6 på kriteriet «er besluttsom, kan bruke makt når det er nødvendig». Kjell Magne Bondevik ligger for øvrig på omtrent på samme nivå.

Et særlig kjennetegn ved Stoltenberg er at han klare å kombinere tung makt med tilbakeholdenhet for å bruke den. Han beruses ikke av den makten han har, forledes ikke til å tro han har full kontroll og kan tillate seg å korte svinger for å komme raskere til målet. Stoltenberg er opptatt av at makten må utøves innenfor etiske rammer. Bruken av makt vekker ofte sterke følelser hos de som opplever at de tvinges til noe de ikke ønsker. De kan slå hardt og ubehagelig tilbake. Derfor vil ikke Stoltenberg bevege seg inn i de sterke emosjoners landskap uten at han har gode grunner for det. Han velger sine konflikter med omhu og sier i boken at en leder må la mye passere uten å gjøre et nummer av det. Sjefer må ha fokus mål og de store linjer og ikke bruke for mye tid på «småtterier» som en saktens kan reagere negativt på.

For treg

Jens Stoltenberg fikk kritikk for å være for treg med å skjære igjennom, for å vike unna konflikter og drøye for lenge med å gi beskjed om hvordan saker skulle løses og hvilke standpunkter som skulle inntas. I boken «Min historie» som Stoltenberg ga ut fredag, forteller han rimelig åpenhjertig både om hvordan han brukte makt som skapte konflikter og hvordan han forsøke å unngå konflikter.

Han skriver at det er bedre å unngå konflikter enn å oppsøke dem, og mener det er en viktig oppgave for ledere å unngå å skape konflikter. Det handler igjen om å være varsom med å bruke makt.

«Personkamper er sjelden konstruktive. De fører til splittelse og må ende med klare vinnere og klare tapere. Derfor tar jeg slike kamper bare når jeg må», skriver han. Han forklarer i boken hvorfor han ikke kunne unngå å ta opp kampen mot Thorbjørn Jagland om å bli partileder. I 10 år hadde han vært nestleder og lojalt mot Jagland. Til slutt skar samarbeidet seg. Det var ikke en enkelt sak de ikke fant løsningen på. Gradvis mistet de tilliten til hverandre. Alternativet til å ta opp kampen mot Jagland, var å trekke seg fra politikken, forklarer Stoltenberg’

At det skjærer seg mellom toppolitikere er ikke uvanlig. Stoltenberg legger ikke skylden ensidig på Jagland og han framstiller ikke Jagland som en dårlig eller svak leder. Det fungerte bare ikke mellom de to i et tospann på toppen av et parti der spenninger og uenighet er en del av hverdagen.

Stoltenberg tar også sin del av ansvaret for at samarbeidet mellom de to sprakk høsten 2001. – Det er aldri sånn at det bare en persons feil at et samarbeid ikke fungerer. Jeg har gått i meg selv og skal ta min del av ansvaret for at det gikk galt, uttalte han på pressekonferansen lørdag.

Bak Jaglands rygg

Stoltenberg forsvarer at han deltok i møter bak Jaglands rygg som hadde til formål å få Jagland til å trekke seg. Den slags fraksjonsvirksomhet er ødeleggende for et parti. Men enhver regel har et unntak. Slik tenker Stoltenberg. Forståelig nok. Men i ettertid kan en spørre om det ikke hadde vært bedre å ta kampen i åpent lende, sagt rett ut at han ville stille seg til disposisjon som partileder fordi han mente det var best for partiet å ha en leder. Så fikk partiet velge. Men en åpen maktkamp tok ikke Stoltenbergs og hans tilhenger sjansen på.

Skulle Stoltenberg først skrive sine memoarer, kunne han ikke legge skjul på at han deltok mer aktivt enn vi tidligere har fått inntrykk av med å få Jagland til å trekke seg som leder. Ved å si det som det var, blir han mer troverdig. Vi kan regne med å få Jaglands versjon om noen år.

Jens Stoltenberg kan det politiske spillet til fingerspissene, han er nøye med å følge spilleregler, tar seg ikke til rette, opptrer med musikalitet og har en velutviklet radar for å registrere emosjonelle svingninger som settes i gang der den politiske maktkampen utspiller seg. Saklighet og rasjonalitet var et varemerke ved Stoltenberg som politisk leder. Som sjef for NATO må han i enda større grad opptre slik. Hvert ord har sier offentlig blir nøye vurdert.

I boken skriver han en god del om følelser og tvil, men han viser stor tilbakeholdenhet med å utnytte følelser i rollen som toppolitiker. Der er det saken og argumentene som skal telle. Men på bakrommet kan det koke. Det vet Stoltenberg alt om, og i boken gir han et innblikk i hvordan følelser får politikere til å opptre uklokt.

Et annet kjennetegn med Stoltenberg er at han er god på å bygge relasjoner og omgås folk han er uenig med. Vladimir Putin får rosende omtale, selv om jobben for tiden er å kritisere ham i temmelig klare ordelag. Vi får lese det som et aldri så lite bidrag til avspenning.