Tillit som ­kapital i krisetid

Erik Kollerud er leder i YS.

SYNSPUNKT. Dette deler vi med store deler av resten av verden. Men i Norge, og i Norden, har krisetiltakene svært stor oppslutning og myndighetene høy tillit. Ingen har marsjert i gatene, og kun i svært få tilfeller har det vært nødvendig å bruke ordensmakt for å få folk til å følge gjeldende smittevernregler.

Hvorfor er det slik? Jeg tror at mye av forklaringen handler om den norske/nordiske modellen, eller mer presist den norske samarbeidsmodellen. Over mange tiår har vi bygget høy sosial kapital og en samarbeidskultur med sterke både formelle og uformelle institusjoner. Og dermed høy tillit til hverandre og til institusjonene.

I en gjennomgang Nordisk ministerråd har gjort av internasjonale sammenligninger av tillit, skårer alle de nordiske landene svært høyt, og man spør om tillit er det nordiske gullet.

Jeg vil gå så langt som å si at for oss nordmenn er det nettopp det. Det er ikke olja som har gjort oss rike, men tilliten til hverandre og til de samfunnsinstitusjonene vi sammen har bygget opp.

Måten vi har organisert arbeidslivet på er kanskje det fremste eksempelet. Ja, frontene står sterkt under tariffoppgjørene, men begge parter har en grunnleggende tillit til den andres intensjoner og ønske om en langsiktig, positiv utvikling for hele samfunnet Det har gjort at vi har samfunn med høy tillit, sammenpresset lønnsstruktur, faste, trygge jobber og lite fattigdom.

Det samme gjelder den tredje parten i samarbeidet, myndighetene. Måten lover og regler blir til i Norge kan for mange virke omfattende og i overkant involverende, men er avgjørende for å sikre legitimitet til, og forståelse for grunnlaget for, beslutningene.

Det siste året har modellen virkelig vist sin styrke. Gjennom nasjonalt og lokalt trepartssamarbeid og endringer i lov- og avtaleverk, har vi på kort tid, og under stor uforutsigbarhet, etablert nye løsninger på de utfordringer vi har møtt under koronakrisen. Vi har mobilisert til en nasjonal dugnad understøttet av gode økonomiske sikringsordninger for ansatte og virksomheter, og ikke minst en betydelig grad av regulering, koordinering og styring av sosial og økonomisk aktivitet. Vi har hatt felles virkelighetsforståelse og felles kriseforståelse.

Koronakrisen kan sies å ha vært og er en stresstest for den norske samarbeidsmodellen.

Hvordan vi kommer ut av krisen vil si noe om robustheten i modellen og om den fortsatt er egnet som et virkemiddel for sosial og økonomisk organisering i Norge. Vi bør derfor bruke denne anledningen til å vinne kunnskap om hvordan samarbeidet har fungert, på hvilke områder den har fungert og ikke, og ikke minst forsøke å belyse gjennom denne perioden hvilke utfordringer modellen står overfor.

Vi kan aldri slå oss til ro med at høy tillit er noe som bare er der. Det er ikke naturgitt tilstand, men er blitt skapt over lengre perioder og gjennom et samspill mellom ulike prosesser.

I en krise som vi er i nå, kan tilliten som er bygget opp over tid raskt raseres.

Her har vi alle et ansvar som medborgere, men jeg vil særlig peke på oss partene i arbeidslivet, den til enhver tid sittende regjering og ikke minst politikerne på Stortinget.

Når vi nå går inn i en valgkamp midt under den største krisen siden andre verdenskrig vil jeg oppfordre til edruelighet og ansvarsbevissthet. Ja, det skal være politisk debatt om krisetiltak, kompensasjonspakker og vaksinestrategi. Det er helt sentralt i demokratiet.

Men vi har alle en plikt til å bidra til at veien uten av krisen bli bra for alle, og at grupper, generasjoner og landsdeler ikke settes opp mot hverandre. Slik vil vi bevare tilliten som har gjort samfunnet til det det er i dag.

Jeg har tillit til at vi klarer det.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.