Tillitsreform i skolen

Trond Giske sier til Dagasavisen i dag at test- og rapporteringsregimet i skolen tar for mye tid vekk fra det pedagogiske arbeidet. Derfor vil Arbeiderpartiet på nasjonalt plan gjennomføre en tillitsreform i skolen. Han er ikke tydelig på hva det betyr. Han nevner at Ap vil ansette 3000 flere lærere. Det bør det kunne bli en bedre skole av, men det har ikke noe med tillit å gjøre. Giske sier han vil skape en mer praktisk skole. Det kan gi positive utslag i forhold til de mest teorisvake elevene. Men dette har heller ikke noe med tillit å gjøre. Det har heller ikke økt satsing på skolehelsetjenesten og bedre oppfølging av elever som sliter. Giske nevner også at det skal legges mindre vekt på rangering og rapportering. Hvis det skjer, begynner han å nærme seg hva det betyr å vise tillit.

Tillit betyr blant annet å ta sjansen på at de en samarbeider med eller som er ens underordnede selv er i stand til å finne ut hva som skal til for å nå mål en er enige om. Det motsatt av tillit er kontroll. For at kontroll skal kunne utøves, må det lages systemer for rapportering.

Det er kommunene som driver skolene og er arbeidsgiver for lærerne. Kommunepolitikerne har via skoleadministrasjonen rimelig stor frihet til å legge opp til systemer og ordninger de tror vil styrke skolen og bidra til at elevene lærer og trives. Høyre har styrt Oslo i 18 år og har satset sterkt på skolepolitikken. Ved forrige valg ble Oslo-skolen brukt som et utstillingsvindu for Høyres skolepolitikk. Dette bildet er i ferd med å slå sprekker. Denne uken kom en ny rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) som konkluderte med at de videregående skolene i Oslo ikke er bedre enn skolene ellers i landet. Osloskolen preges også av sosiale skillelinjer. Den største utfordring både for skolene i Oslo og andre steder, er å gripe fatt i de elevene som allerede fra treårsalderen ligger an til å få problemer. I første omgang er disse, de utgjør omtrent 20 prosent av et årskull, et ansvar for barnehagen. Men når de begynner på skolen, må de følges opp tett. Det avgjørende er da er ikke om læreren hadde fire i matte på videregående, men om man har de kvalifikasjoner og den motivasjonen som skal til for denne typen oppfølging. I den forbindelse har klassens størrelse og tilgang på lærere betydning.

Osloskolen har ord på seg for å ha et strengt rapporteringsregime. Det har ikke skjedd radikale endringer siden Ap overtok makten i Oslo. Det kan komme større endringer etter hvert.

Om Trond Giske skulle ende opp som kunnskapsminister, får ikke han gjort all verdens med hvordan kommunene driver skolene med mindre han dropper kontroll og rapportering. Da Giske i 2015 ga ut en bok om skolepolitikk, gjorde han det klart at første skritt for å slanke skolebyråkratiet, er å legge ned Utdanningsdirektoratet. Giske så da for seg at man kunne sitte igjen med et mindre læringssenter sentralt, men at mye av det Utdanningsdirektoratet i dag holder på med, kunne flyttes ned til kommunen.

– Større mulighet for hver enkelt skole og skoleeier til selv å ta beslutningene, vil gjøre flere i stand til ubyråkratisk og effektivt å finne de løsningene som passer i det enkelte tilfellet. Samtidig ville det gi større ansvarsfølelse hos dem som faktisk har ansvaret for å skape resultater i skolen hver eneste dag, skriver Giske i boken.

Hvis Giske akter å gjennomføre dette, snakker vi reelt om en tillitsreform. Det er en sjanse å ta, for kommunene vil ikke gå i takt. De vil møte utfordringene med ulike tiltak og planer. Det er positivt, for det finnes ikke en sentral, riktig måte å gjøre det på.

Skal det bli en tillitsreform som når fram til skolene, er ikke svaret å bygge større og sterkere kommunale skolekontorer. Det en sparer inn på mindre statlig byråkrati, bør komme skolene til gode. Det er oppgaver som må løses på sentralt plan og noen på kommunalt plan. Alt kan man ikke finne ut av og løse på den enkelte skole. Det Trond Giske har rett i, er at det er blitt en for sterk administrativ overbygning over lærerne. Lærerne er sammen med hverandre, skoleledelsen og foreldre i stand til å ta større ansvar. I denne sammenheng er det læreren som er sjefen. En lærer er ikke en sekretær for foreldre, rektor eller skoledirektøren. En lærer er en pedagogisk leder som må få tid til å undervise og gjøre det en selv har mest tro på gir best resultater, innfor rimelighetens grenser selvsagt. Det burde ikke være noen fare for å gi rektor og lærere større tillit. Lærerne blir mer enn andre vurdert ut fra resultater. Dyktige lærere skaper gode karakterer. Lærere som ikke leverer, må rektor følge opp. Det er ikke snakk om at lærere skal vegre seg mot innblanding fra ledelsen. Lærerne må imidlertid ledes med fokus på den enkeltes behov, ikke presses inn i systemer som lærere selv mener i større grad hemmer enn fremmer læring.

Det blir ikke en bedre skole av forsøk på å få alle til å gå i takt. Det viktigste vi kan gjøre for å skape en god skole, er å gi lærerne muligheter for å utfolde seg som pedagoger.

Trond Giske er på sporet. Spørsmålet er om han våger å hive kontrollregimet på båten. Det er en sjanse å ta og satse på at en skal oppnå bedre resultater med mer tillit og mindre kontroll. Vi har imidlertid nådd en grense der kontroll er blitt kontraproduktivt for å nå de mål en setter seg. Politikerne bør våge å gi rektorer og lærere større tillit.