To minutters lykke

Fire dager og 15 timer før Majid Diallo vender tilbake til sin landsby i den nordlige delen av Guinea og ødelegger de andres drøm, før han forteller sin mor at han ikke kommer til å bygge et hus til henne, at han ikke kommer til å gi landsbyen en skole i gave og at han ikke kommer til å støtte landsbyens overhode i arbeidet med å bygge opp mangoplantasjene, går han langs en utdødd, støvete gate – på vei til en av de mange busstasjonene i Niamey, Nigers hovedstad.

Han ser på himmelen hvor de store flaggermusen – såkalte flygehunder– kretser. Spørrende. En liten mann, 1,68 meter høy, anslår han. 27 år gammel. Tilbakeholden, med våkne øyne. En utslitt treningsjakke over singeleten. Noen arr i ansiktet – som fregner som har gått seg vill.

Han skyver hodetelefonene over ørene. Han ser ut som Mikke Mus med dem, pleide de andre å si – de som fortsatt er i Libya, eller døde. Han har vært heldig.

Diallo vandrer på Boulevard Mali Bero i retning nord. På en av disse brede gatene i Niamey, hvor det aldri finnes trafikkork fordi det ikke finnes nok biler. Niamey, hvor rødt støv dekker bakken. Byen som passeres av nesten alle migranter i Vest-Afrika, på vei til den nordlige delen av Niger, til oasebyen Agadez, «telleapparatet» der menneskesmuglerne transporterer migrantene videre inn i ørkenen. På lasteplanet til pickupene sine og inn til Libya.

Niamey er også byen som nå er blitt til en dreieskive for dem som har gitt opp. De som vender tilbake til hjemlandet sitt. Som Majid Diallo.

Diallo – EUs drømmemigrant

Diallo er hva Den europeiske union ønsker seg. En migrant som returnerer før han når europeisk jord. For å få flere som ham, utdanner EU sikkerhetsstyrker i Niger, bygger gjerder, støtter tvilsomme militser som skal sikre kysten i Libya og pumper hundrevis av millioner euro inn i Sahel-regionen. Diallo er en suksess for EU.

En ung mann som dro ut for å bygge et hus til sin mor og en skole til sin landsby, som tidligere lekte med en flat ball under akasie-trærne, som stjal naboens høner for moros skyld og som fortsatt ikke vil gifte seg fordi han er for fattig – og som ikke vil tilby sine barn det som livet tilbyr ham. Og som nå må hjem igjen.

Menneskene som blir borte

I 2014 fantes det 15,9 millioner migranter i Afrika, ifølge en fersk studie fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) i Genève. På grunn av EUs politikk er tallet på dem som drar nordover gjennom Niger falt fra 333.000 i 2016 til like under 70.000 i fjor, ifølge statistikk fra Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM), FNs migrasjonsbyrå.

Det skyldes ifølge IOM også at migrantene nå velger nye, ofte enda farligere ruter hvor de ikke blir fanget opp. I fjor bistod IOM bare litt over 7.000 kvinner og menn etter at de kom tilbake til Niger. For å forstå hvorfor de er så få, må du gå veien tilbake, til utgangspunktet.

I Niamey ligger det over 3500 kilometer foran Diallo – inn i en fortid som han ikke vet hvordan vil ta imot ham. For fortiden er aldri slik den er blitt forlatt.

Hans drøm da han dro: Italia, en jobb i byggebransjen, en leilighet. At han sender penger til sine foreldre og at han skriver en bok om kvelden. Om Afrika og sin familie. Om drømmer. Og at han lytter til den spanske sangeren Julio Iglesias.

Hans drøm i dag: at hans landsby vil tilgi ham og han vil få rett i det som han fortalte sine medreisende som ikke ville vende tilbake, nemlig at landsbyen vil hilse ham velkommen tilbake.

Fanget mellom forventninger og redsel

Diallo passerer den falleferdige stasjonen som er full av rustspiste billigbusser. En plass, halvt støv, halvt søppeldynge hvor bussene, mellom sønderrevne plastikkposer, spyr ut eksos gjennom natten, og hvor tre mennesker synes, sammenkrøpet i et hjørne.

Det er Yapi, fru Adama med sin fem år gamle datter og Mohammed, 15-åringen som ikke vil snakke mer etter at han var i Libya. De sitter under et Eucalyptus-tre, på en grovt bygget trebenk, fanget mellom egne forventninger og redsel. De rører seg nesten ikke fordi enhver bevegelse koster energi.

I to måneder har Yapi bodd her nå, ved siden av busstasjonen. I årevis var han en slags dårlig betalt hus-slave i Algerie. Så ble han kastet ut av landet. Nå vil han tilbake, til Algerie eller Libya. Forbi slavemarkedene til Europa.

– For vende tilbake kan jeg ikke, sier han. En kraftig mann i en støvete skinnjakke, med armer hvor blodårene synes godt. Trøtte øyne hvor rødt og gult blandes.

Livet er lidelse

– Mine foreldre, mine tre søsken, min kone og våre to barn – alle forventer at jeg sender dem penger. Uten penger kan jeg ikke komme tilbake. Aldri. Livet er lidelse for oss. Et menneske burde ikke måtte lide.

Men den som lider, må gå dit hvor det finnes mindre lidelse. De tre har ikke lykkes med det. Derfor sitter de hver kveld, hver dag under Eucalyptus-treet og ser på bussene som ruller inn på plassen, på menneskene som går forbi – slik som Diallo gjør sammen med dem denne kvelden.

Diallo ser et lite øyeblikk over til de andre, nøler og skyver tomlene under stroppene til ryggsekken hvor han bærer sitt liv. Et par sko, to bukser, tre t-skjorter uten ermer, en grønn tannbørste og en tube Colgate. Så går han videre, skritter over den opplyste gården til «Rimbo Transport Voyageurs» hvorfra bussene kjører til Gao, Bamako (begge Mali), Cotonou (Benin), Lomé (Togo) og Abidjan (Elfenbenskysten).

Skammen verre enn døden

Å vende tilbake er for mange migranter vanskeligere enn å fortsette på veien til Europa. Ydmykelsen er verre enn en mulig død.

Derfor snur de fleste ikke. Selv ikke når de sitter fast, blir torturert eller nesten drukner. De som måtte låne penger for reisen, returnerer enda sjeldnere. De prøver videre inntil de lykkes – eller dør. Eller de innretter seg i triste mellomverdener i Nord-Afrika, i en leir. Og venter.

Den som er fattig, har ikke mange forsøk. Den som er veldig fattig, har ofte bare dette ene. Og på det venter han. Fordi den som kommer tilbake med tomme hender, blir ikke sjeldent utstøtt.

Diallo er redd for tilbakekomsten. Men han har jo prøvd det, dette med Europa, sier han. Han har greid å overleve Libya. Han har ikke tatt penger fra noen.

Et bedre liv – for de andre

– Min families kjærlighet er større enn penger, sier han.

Det håper han i alle fall. For så langt har Diallos liv ikke vært mye mer enn en reise på leting etter et bedre liv. For de andre.

Han er sju år gammel når moren hans sender han bort fra den lille landsbyen i Binani-fjellene i den nordlige delen av Guinea. I fjellene ligger riktignok gull og aluminium, men det er ikke mulig å dyrke fram nok som kan spises. Han kommer til en venn av sin onkel, fem biltimer unna. Mannen driver en bensinstasjon. Han betaler Diallos skolegang slik at gutten senere både kan forsørge landsbyen og sin fosterfar. Siden Diallo er sju år gammel, er han ikke bare en gutt, men også en investering for familien.

Han går til skolen, og som 15-åring, som klassens beste, dropper han ut. Etter press fra faren. Han vil at sønnen skal arbeide i Senegal. Siden har Diallo vært på vei.

I 2006 drar han til Liberia hvor han jobber i en landhandel, og drar videre. Han hører at det er mulig å tjene penger i Elfenbenskysten. Men heller ikke der blir han lenge. Etterpå: Benin, Guinea-Bissau, Ghana, Ekvatorial-Guinea. Han selger ris, høster cashew-nøtter, arbeider som sikkerhetsvakt, driver et renseri og borer brønner. Av og til sender han penger til sin landsby, til Télimélé, og til sin far i Senegal. Men det er aldri nok til alle.

Europa, sier en venn i Ekvatorial-Guinea, er ikke så langt unna. Og hvis det er noe som finnes der, så er det penger.

I Europa, tenker Diallo, er alt bedre. Klimaet er mildere, livet enklere og menneskene mer hensynsfulle. I Europa har de respekt for hverandre. Sikkert også for en som ham, en som har kjempet seg ut av elendigheten.

En historie om myter

Han har en fetter som har greid å komme seg til Italia, sa hans venn på den tiden. For 1000 euro. Og nå har denne fetteren et hus der, og arbeid. Vennen viser ham bilder. Et Ikea-kjøkken, fasjonable gater, selvportrettet til en kraftig, smilende mann. Det finnes alltid den ene som har greid det. Alle kjenner ham. For historien om flukten fra Afrika er alltid også en historie om myter.

Mytene dekker over bildene fra slavemarkedene i Libya hvor menn, sittende i bur, blir solgt – som i sin tid ved Gullkysten. Mytene er sterkere enn bildene av synkende gummibåter, eller soltørkede lik i ørkensanden.

I desember i fjor hadde Diallo spart nok penger. Rundt regnet 2000 euro. Nesten tre ganger så mye som en gjennomsnittlig årsinntekt i Guinea. Pengene var hele tiden hans hemmelighet. Han fortalte ingen ting om dem til familien.

– Fordi det er slik det er her. Hvis noen har noe, vil alle andre også ha noe av det, forteller han. På denne måten trekker alle hverandre ned igjen på fellesskapets nivå.

Han kjører via Bamako til hovedstaden Niamey. Så videre nordover til Agadez, langs den humpete veien som er beleiret av banditter.

Det er bedre å dø i havet

På veggene i ghettoen står: «Barca or Bazargh.» Barcelona eller dø.

Og det står også: «Better die in the sea than cry in front of your mother». Det er bedre å dø i havet enn å gråte foran din mor.

Og dette: «European hell is better than African paradise». Europeisk helvete er bedre enn det afrikanske paradiset.

Og dette: «A good son has to help his mother». En god sønn må hjelpe sin mor.

Han greier å komme seg dit til slutt. Dit hvor kun havet ligger mellom ham og Europa. Til Sabrata, en havneby i det nord-vestlige Libya hvor båtene legger av.

Vinden slår med tolv knop fra nordvest mot gummibåten. I bølgedalene er det mørkt. Det er for mange mennesker i båten. Det skyller inn vann. Redselen til 130 mennesker til havs blir til sinne.

Via satellittelefon gir italienerne beskjed om at de må kjøre lengre nordover. Dit hvor de store skipene krysser utenfor den nautiske tolv-mil-sonen. Mannen fra Senegal, som styrer gummibåten, øker hastigheten, og det kommer til knuffing om bord. Båten er i ferd med å kantre. De snur. Det er slik Diallo forteller det.

Tortur og pengeutpressing i Libya

Tilbake på land, blir alle arrestert. De er nå fanger av det libyske systemet av tortur og pengeutpressing. I ukesvis sitter Diallo i sin celle. Hver dag kommer vokterne, skyter i taket og truer dem. De slår fangene og gir dem deres mobiltelefoner tilbake slik at de kan ringe sine familier – for å tigge om penger. Krøpet sammen i et hjørne, prøver Diallo å holde alt dette på avstand.

Siden sin ungdom har han hatt talent for å holde seg under radaren, fjernt fra trøbbel og tumulter. Det har alltid beskyttet ham godt. Så treffer en rikosjett mannen ved siden av ham i hodet.

Diallo hadde hørt om alt dette. Men at dette skulle skje ham selv, nei, det hadde han ikke trodd. Ingen tror det.

Guds vilje?

Da han var liten, hadde moren fortalt ham om Gud. Hvordan han er barmhjertig overfor alle som underkaster seg ham. Dette hadde gitt ham ro i lang tid. At alt er Guds vilje. Men i Libya mister han ham, denne Gud, når han skjønner at det bare er sjeldent at alt blir bra for en afrikaner.

Han bestemmer seg for å reise tilbake. En venn sender ham de siste 450.000 CFA-franc, rundt regnet 700 euro, som Diallo har deponert i Abidjan (Elfenbenskysten). Han kjøper seg fri med 350.000 CFA-franc – en valuta som brukes i tidligere franske kolonier i Afrika. Med resten betaler han turen tilbake til Niamey.

Klokka tre om natten forlater bussen den blå-hvite Rimbo-stasjonen i retning Abidjan.

–Så klart, sier Diallo når den sovende byen trekker forbi vinduene. – Selvfølgelig er jeg redd for å komme hjem igjen, med tomme hender. Men i Libya var jeg mer redd. I Libya er du aldri fri. Mange jobber som slaver der. En migrant er aldri fri.

Nå er han i alle fall fri.

Spørsmålet er: for hvor lenge?

– I landsbyen vil jeg bli sett på som feig. Som en som har sviktet. De kommer til å le av meg, men familien min vil ønske meg velkommen. Jeg skal greie meg der, sier han.

– Jeg har jo også to hvite med meg.

Diallos reise har forandret seg siden vi, Spiegels reportasjeteam, er blitt med ham. Den blir enklere så fort han blir oppfattet som vårt følge. Den blir billigere fordi han ikke lenger blir lurt så ofte.

Bussen passerer akasie- og eucalytus-trær som selgere i dagtid står under ved råtne bord og selger mango, kolanøtter, rustne gasspatroner og skitten bensin i gamle whiskyflasker. Det er trangt i bussen, og midtgangen er full av rødt støv og søppel. Det lukter svette og urin. Bak Diallo skriker et lite barn, med ansiktet tilsmurt av snørr. Det kommer til å skrike hele natten.

Bussen kjører forbi stasjonen i Niamey. I over to år har det stått et nytt tog her. Det har forlatt stasjonen bare én gang da noen fotografer skulle ta bilder av det. Siden har toget stått der fordi sporet ikke blir ferdig.

Diallo tenker over hva han skal si om fem dager. Så sovner han. Sammensunket, med hodet mot setet til mannen foran ham. Noen ganger våkner han kort, er stille, lytter til musikk, så faller hodet mot det svarte håndtaket på ryggstøtten til forsetet.

Aldri nok til et godt liv

65 mennesker, i 13 trange seterekker, kjører denne natten ut av byen og nærmer seg etter timer grensen til Burkina Faso. 65 mennesker hvorav 61 av dem er på leting etter penger. Alle vil tjene noen få tusen franc ekstra hvis de finner arbeid på plantasjene Elfenbenskysten før de returnerer til Niger når regntiden setter inn.

– Men det er aldri nok, sier én av dem.

– Aldri nok til et godt liv, uansett hvor du drar. For å få et godt liv, må du dra nordover.

– I Europa har en fetter nå funnet arbeid, forteller én som sitter to rader foran Diallo til sin nabo.

– 200 euro sender han, hver måned.

– Det er kaldt der, mørkt. Menneskene er annerledes.

– Men det finnes mye arbeid. Du kommer til en leir, får dine papirer og så en jobb. Agenter kommer til leirene fordi de trenger folk til plantasjer, i hoteller og på byggeplasser.

– Du har nok rett i det.

Migrasjon er en virksomhet av rykter.

Så synker de ned i trykkende stillhet. Hodene faller framover, ruller til venstre og høyre, i takt med hullene i veien. Den nattlige savannens klare, bitende kulde trekker gjennom vinduene inn i bussen. Den som har et skaut, vikler det rundt hodet, rundt ansiktet. Klokka 7.17 når bussen grensen ved Pentelkole, sammen med den stigende solen.

Burkina Faso. Landet som er avhengig av bare få råstoffer og deres priser på verdensmarkedet – som så mange afrikanske land. Burkina Faso har lenge vært kjent for sin bomull. Inntil det multinasjonale, amerikanske konsernet Monsanto overbeviste de mektige i landet om å så genmanipulert frø. Det hadde allerede vært vanskelig nok før, å bestå mot varer fra USA, men nå var kvaliteten på egen bomull så dårlig at de tjente enda mindre penger.

Migrasjonen som alle vil tjene på

Bussen fortsetter sørvestover, mot hovedstaden Ouagadougou. Kontrollpostene bestemmer herfra reisens takt. 18 er det fram til grensen til Elfenbenskysten. 18 ganger må alle passasjerer gå av bussen, vise fram sine pass og betale soldatene som sitter i veikanten som om de er uteliggere. Én til tre euro per person, mellom 10 og 30 kroner.

Migrasjonen er en forretning som alle vil tjene på.

– På veien til Europa betaler du mer, sier Diallo.

– Når du bryter opp for å bringe velstand til dine, til ditt land, ditt kontinent, vil alle ha dine penger. Opp til 45 euro per kontrollpost. Ofte forlot vi bussen og leide motorsykler. Vi kjørte i timer gjennom savannen for å unngå disse kontrollene. Den som ikke ville eller kunne betale, ble sendt tilbake. Solidaritet med migranter finnes ikke her.

Klokka er ennå ikke ni, og solen står knapt høyere på himmelen når kulden viker for en brutal hete. Som en forhåndsregel slår sjåførene av kjøleanlegget i bussene. Av årsaker som de kun kjenner til selv, blir anlegget utelukkende slått på om natten slik at det kan blåse ytterligere kulde inn i den iskalde bussen. Så snart det blir varmt, slår de det av.

Noen ganger, hvert 15. minutt, så hver halvtime, stopper bussen. Så blir det innkassert, skreket og truet. Barn kommer styrtende ut av hyttene eller fra skyggen til Zachun-trærne, står tause foran de reisende, med store og tomme øyne, deres ansikter nesten hvite av støv. Som spøkelser fra et Shakespeare-drama. De har små plastbøtter rundt halsen, til almissene.

Fattigdom, penger og misunnelse

– Hvis du ikke har noe, handler det alltid om penger, forteller Diallo videre.

– Og på ett eller annet tidspunkt handler det alltid om misunnelse.

Ute brenner solen på den brune, tørre savannen.

– Enhver her er alene, sier Diallo bittert. Menneskene er egoistiske. Den som er fattig, vil etter hvert bli egoistisk.

Når bussen senere på kvelden vrir seg gjennom trafikken i hovedstaden Ouagadougou, slår vinden gardinen i ansiktet på en kvinne som sitter foran Diallo. Hun rører seg ikke. Ikke i 15 minutter. Inntil hennes mann binder fast forhenget.

– Å holde ut er blitt de reisendes andre natur, syns Diallo. Den reisende i Afrika holder ut. Bare slik kan men greie det, i det man undertrykker stolthet og verdighet.

Klokka fire om morgenen når bussen grenseposten Yendene, overgangen til Elfenbenskysten. Soldater ligger rundt et bål. Geiter leter mellom søppel etter mat.

Vest-Afrikas tidligere «flaggskipstat», kakaoens land, ble først til et borgerkrigsland, og er nå et land av mytterier. Regjeringen greier ikke å få de tidligere opprørerne under kontroll, til tross for fyrstelige betalinger. I forretningsmetropolen Abidjan frykter menneskene i dag de såkalte «mikrobene», rusede ungdomsgjenger som trekker gjennom byen med macheter, jernstenger og kniver.

Når luften ikke lenger lukter av støv, men av rik, fuktig jord, og mangotrær i tidlig blomst flyr forbi vinduene, begynner Diallo å drømme – som alle reisende på et tidspunkt.

De evige drømmene

I tankene, forteller han senere, kommer han til sin landsby. Moren hilser på ham. Det blir hentet fisk fra elva der han vasket seg som gutt. Peanøtter blir revet og kokt til saus.

Landsbyen lytter til hans historier, får høre hvordan han knapt overlevde. De forstår ham. Onklene hans kommer for å hilse på ham. Han blir i noen uker og drar videre når han har kommet seg til hektene. Jobber ved foten av fjellene. Han skal bygge seg opp noe i Guinea. Han lytter til Julio Iglesias og smiler.

«Je sais en amour il faut toujours un perdant». Jeg vet at i kjærligheten finnes det alltid en som taper.

«J'ai eu la chance de gagner souvent». Jeg har vært heldig nok til å vinne ofte.

«Et j'ignorais que l'on pouvait souffrir autant». Men jeg visste ikke at man kan lide så mye.

Det er hans favorittlåt.

– Det er i kjærligheten som i livet, sier han.

På gata tapper noen ungdommer bensin fra en lastebil som ligger på siden.

Bussen må vente, igjen og igjen, fordi sjåføren ikke har nok gaver eller penger med seg. I Elfenbenskysten betaler ikke passasjerene, i Elfenbenskysten betaler sjåføren. Hvis ikke, stirrer mennene med sine russiske maskinpistoler så lenge inn i bagasjerommet at sjåføren likevel betaler til slutt.

– Soldatene i gata er bare ute etter penger. Det er kun derfor de er der. Afrikanske soldater tenker som forbrytere, sier Diallo.

I Bouaké, Elfenbenskystens nest største by, er det rolig. Ingen skudd, ingen kamper som for bare fire dager siden. Bare trafikken som skyver seg raslende gjennom gatene. Bussen stopper. Diallo går av.

– Europa ser ned på oss

– Hjertelig velkommen, dere hvite, sier en ung kvinne med flettet hår og et frekt smil.

– Vi er to mørkhudede og to hvite, svarer Diallo. – Hvorfor hilser du bare de hvite velkommen?

– Afrikanerne ser fortsatt på hvite som overlegne, forteller Diallo. – Europa ser ned på oss, men vi ser opp til dere, sier han. Kanskje det ene betinger det andre.

To timer senere kan vi dra videre.

På en overskyet onsdag morgen, 41 timer etter avreise og 71 timer før sin ankomst, på en diesel-stinkende busstasjon i den vestlige delen av Elfenbenskysten, sier Diallo plutselig:

– Jeg må ringe henne. En gang må jeg jo ringe henne.

Han mener sin mor. Ingen vet at han kommer.

Vi kjører forbi Daloa. En by som ikke er stort mer enn tilfeldig strødde hytter, dekket med bølgeblikk, og hvor søppelet samler seg mellom dem. Diallo sitter ikke lenger på en buss, men en mini-buss. Den kjører ut på en av disse veiene som trekker seg som en kløft gjennom underskogen.

Et anstrøk av knust håp

Diallo har vært her før, i 2016. På vei til Abidjan, stedet hvor han i sin tid antok at hans lykke ville ligge. Noen hadde fortalt at du kunne tjene penger i Abidjan. Men han tjente ingen penger der.

På gatene i Vest-Afrika ligger et anstrøk av knust håp.

I Niger, forteller en medreisende i drosjen, har Diallos stamme, fulbene, en fest hvor mennene duellerer med trepinner.

– Min stamme hjemme har nesten forlatt alle tradisjoner. Den eneste skikken som vi fortsatt har, er å prøve å få tak i penger, sier Diallo tørt.

Noen timer senere sitter han i en gjennomrustet Nissan og blir kjørt til grenseposten. Kontrollpunktets overvektige sjef halvsover i en hengekøye under et mangotre og brøler ut noen ordre. Så kan Diallo dra videre.

– Du må være forsiktig der borte i Guinea. De er alle banditter, hvisker Diallo. – Alle sammen.

– Det finnes så mye rasisme her. Mellom stammene, og landene.

Afrika, et fritt kontinent – og Europa?

Så roper bossen fra sin hengekøye:

– Afrika er et fritt kontinent!

Magen hans stikker fram under skjorta.

– Fri for dere. Dere kan dra hvor dere vil. Hvor kan jeg gjøre det samme i Europa? Ingen steds.

Et gjørmete bekkeløp som krysser veien, markerer grensen mellom de to landene. Og der, dypt nede i «bushen, våkner følelser som Diallo ikke hadde regnet med at han hadde. Stolthet og glede. Han er hjemme.

56 timer før han skal slå armene rundt sin mor, vasker han seg i en plastbøtte ved busstasjonen i byen Nzérékoré, sør i Guinea. For én euro natten kan han sove i et rom uten vinduer. Hullet tettes rundt halv tolv om kvelden.

– Ikke gå ut, og ikke rundt hjørnet, sier én av guttene som sover i rommet. – Der er vagabondene. De banker dere opp og raner dere.

Korrupsjon og fattigdom

En mann setter seg ned ved siden av Diallo og selger ham et SIM-kort. Han er geologistudent.

– Landet har alt for å kunne bli rikt, sier han. – Men alt vi har fått, er korrupsjon og fattigdom.

Guinea. Bakken er full av råstoffer. Det finnes olje og diamanter, gull og bauxitt. Og malm. Bare i Simandou-fjellene kan det ligge jernmalm verdt 140 milliarder dollar, ifølge estimater. Mer enn to milliarder tonn ligger i bakken. Det regnes som den største, uutnyttede forekomsten i verden.

Og likevel er Guinea med sine over tolv millioner innbyggere ett av de fattigste landene i verden. På grunn av lysskye avtaler fra korrupte regjeringer. I 2008, for eksempel, fikk selskapet til en israelsk diamanthandler tillatelse til å bygge ut Simandou-forekomsten. Åpenbart uten å betale for det, i alle fall ikke offisielt.

Istedenfor rikdom har de nå sin «Highway 10» i Guinea. Den blir kalt det fordi den løper omtrent langs den tiende breddegraden. Det er ruten hvor sør-amerikanske karteller smugler narkotika gjennom Vest-Afrika til Europa.

Senere på natten hører vi rottene – og tyvene som stjeler batteriene ut av bilene. Små gutter kommer til å selge dem senere, til alle dem som trenger et nytt bilbatteri.

Neste morgen står Diallo igjen foran en maksitaxi. Elleve mennesker i en Renault-Nevada-kombibil. 20 timer til Labé nord i landet. Men drosjen blir borte med all bagasjen og kommer først tilbake en time senere.

– Det er problemet her. Ingen regler, ingen orden. Enhver gjør som man vil, sier Diallo.

I veikanten advarer plakater mot returen av Ebola-sykdommen. Og mot den farlige veien til Europa.

– Ta meg ut herfra, står det over et bilde av en mann på huk. Det er EU som har latt plakatene henge opp.

Når den overlastede Renaulten kjører inn i Marela tolv timer senere, er det allerede natt. Landsbyene ligner på hverandre. Gaten er alltid marked, møtepunkt og stall samtidig. Det finnes sjelden elektrisitet. Hvis ja, så kommer den fra solceller som ideelle organisasjoner har installert. Av og til finnes det en brønn, andre ganger ikke. Men det finnes alltid en stand hvor mobiltelefoner kan lades – for penger.

Så snur stemningen i bilen. Der er sju timer igjen til Labé. Sjåføren trykker på gasspedalen, og redsel sprer seg blant passasjerene. Det er tiden hvor selgerne kommer tilbake til Labé, og med dem, om natten, de kriminelle. Det krangles. Til slutt venter vi til daggry i tre hytter som er spist av termitter.

– Gud er stor!

Neste kveld, den siste før han vil se sin mor i øynene der han forventer intet mindre enn «syndsforlatelse», sitter Diallo i bakgården til et falleferdig hotell. Han sitter ved siden av et basseng der en delfin av stein spyr ut en vannstråle. Barn vasker seg. Diallo ser på sin mobiltelefon. Så slår han et nummer.

–Det er meg. Majid, din sønn.

Moren er stille. Så sier hun: –Gud er stor!

– Jeg kommer hjem, mor, sier han. – I morgen er jeg hjemme.

–Gud er stor, sier hun igjen.

– Alt blir bra, sier han mens han legger på.

Hvorfor han kommer hjem, og at han ikke har med seg noe, det har han ikke sagt noe om.

– Nå vet jeg hva jeg skal si. Det har vært tøft i Libya. Jeg vil leve i mitt land. Jeg er nødt til å snakke mye i morgen. Jeg skal fortelle om hvert skritt på reisen.

Så legger han seg. Beroliget.

Rike fjell, fattige mennesker

Turen opp til Boual, hans landsby, tar fem timer. Veier finnes ikke lenger, bare arrete pister med dype hull.

En gang i uken piner bilen seg oppover fjellene, gjennom skogene hvor bavianene bor, over høyplatået hvor de rødbrune bauxitt-steinene ligger.

Dette er rike fjell hvor det bor fattige mennesker.

Diallo er stille. Så sier han: – Snart blir alt bra.

Han kjøper 20 kilo med appelsiner i veikanten. Slik at han i det minste kan holde noe i hendene.

Bilen ruller inn i landsbyen og stanser under et akasie-tre. Lenger unna Europa kan du ikke komme.

Tidligere pleide de å jakte på antiloper her som beitet ved siden av landsbyen. I dag finnes den ikke lenger, skogen som beskyttet antilopene. Beboerne brente den ned fordi de trodde at de kunne dyrke mais der. Men bakken er for steinete for å kunne drive jordbruk. Og siden skogen er borte, er også brønnene tørket inn.

Derfor skulle Diallo skaffe penger til en mangoplantasje. Mango vokser fortsatt.

De runde hyttene ligger spredt utover åsen. Det finnes seks hus.

«Riktige hus», sier landsbyens beboere. Fordi husene ser ut som de gjør i Europa. I hvert fall tror de det her. Hus, betalt av menn som har jobbet i Europa eller USA.

Mor og lykken

Det er en landsby, så avsidesliggende og fattig at du ikke kan se fattigdommen umiddelbart fordi kontrasten som fattigdommen kan speile seg i mangler. I en skråning, bak skulderhøyt, soltørket gress, ligger morens hytte, i skyggen av et mangotre.

Diallo løper oppover. Først sakte, så raskere og raskere. Han springer over små knauser. Høner iler omkring, duer skremmes opp. Så står han foran sin mor.

Hun gråter, omfavner sin sønn.

– Takk være Gud, roper hun. Hun tar ryggsekken fra ham og legger den i hytta, ved siden av teppet og kjelene.

Alt er bra.

Hun gir ham en klem. Så sier hun lavmælt, akkurat slik at bare han kan høre det:

– Du har vært borte i flere år. Se hvordan huset mitt ser ut. Du skulle jo bygge et nytt hus til meg.

Lykken holdt i to minutter.

Jeg må forklare henne, tenker Diallo. Jeg må fortelle dem om reisen. Om døden som jeg har sett på havet. Men så blir han allerede skjøvet bort av onklene sine. En tåre renner nedover kinnet hans.

Det blir innkalt til et familiemøte om kvelden.

Seks gamle menn sitter på en tynn stråmatte. Snakker om geiten som er blitt tatt for noen dager siden. 15 kvinner, de fleste barn, sitter i bakgrunnen. En LED-lampe kaster en kjegle av lys over gruppen som sitter foran Diallo – som en domstol.

Diallo begynner. Han lever seg inn i sin fortelling. Prøver å rive dem med, få fram redselen igjen.

Han forteller om ørkenen, om dem som døde av tørst, om de skadede i Libya som hadde blitt skutt i beina, om slavemarkedene, om havet, om fengselet, om ventingen – og døden. Og om sin lange reise tilbake.

Så står moren hans opp og går.

– Jeg er sint, sier hun senere.

– Han dro ut for å bygge et hus til meg, men han har ikke greid noen ting. Jeg er veldig skuffet. Som taper vil han aldri finne seg en kvinne.

Diallo – svikeren

Diallo sitter foran sin onkel. Ingen spør om noe.

– Tross alt har han brakt de første hvite inn til landsbyen, sier én av dem.

– Han er ikke et godt forbilde for de yngre, sier en annen.

To kvinner hvisker forsiktig til hverandre. – Kanskje er gutten forhekset?

Så går de og legger seg for natten.

– Jeg føler meg som en fremmed, sier Diallo. Men han forstår dem jo. Fordi det alltid har vært slik. De unge drar ut for å forsørge de eldre. Der har han sviktet.

–Det er min feil, sier han.

Europa – på nytt

Migrantenes drøm er ikke bare deres egen. Det er drømmen til et helt fellesskap som de må underordne seg, og som er grunnen til at de drar ut.

Dagen etter pakker Diallo sin ryggsekk og klatrer inn i bilen som kjører tilbake til lavlandet.

Diallo kjører til Conakry, Guineas hovedstad. For å skaffe penger. På en eller annen måte.

Han må dra ut igjen. Til Europa. Fordi de andres drømmer er vanskelige å oppfylle. •

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---