Synspunkt

Hadde politikken vært normal og Høyre hatt landsmøte denne våren, ville regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret ha toppet den politiske dagsorden.

Totalforsvaret

Synden er tilbake i forsvarspolitikken. Vi kan igjen få en struktur som det ikke er vilje til å finansiere. Stortinget kan enten plusse på, eller tenke helt nytt om både forsvar og totalforsvar, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

Analyse: Hadde politikken vært normal og Høyre hatt landsmøte denne våren, ville regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret ha toppet den politiske dagsorden.

Selv om regjeringen går inn for å øke forsvarsbevilgningene hvert eneste år, er det på langt nær nok til å møte regjeringens egne krav til forbedret robusthet og reaksjonsevne.

Urealistisk innsparingskrav

Skjønt, helt sikker kan man ikke være. Regjeringen trikser med tall og periodiseringer i forslaget til langtidsplan. Ved å utvide tidsrammen fra fire til åtte år, gjør den det vanskelig å se hva som faktisk foreligger av forpliktende forslag og hva som skyves frem til det Stortinget som skal velges neste år.

Et særskilt effektiviseringskrav på et sted mellom 500 og 700 millioner årlig virker også så urealistisk at det i praksis vil føre til at vi ikke får den opptrappingen av budsjettmidlene som regjeringen lover oss. Tar vi med at kronen er forventet å holde seg lav i lang tid, kommer også forsvarsinvesteringene til å bli dyrere enn budsjettert.

En årsak til at innsparingskravet virker urealistisk er at det denne gangen ikke foreslås noen endringer av Forsvarets struktur. Det er ingen ting å spare på basenedleggelser. For opposisjonspolitikerne på Stortinget fremstår det nå som en stor risiko at vi holder fast ved en struktur og ved strategiske planer som krever mer penger enn det Stortinget er villig til å bevilge.

Da kommer vi veldig fort tilbake til situasjonen som preget tiårene før Russlands annektering av Krim-halvøya. Vi hadde et forsvar med skremmende dårlig utholdenhet fordi pengemangelen hadde ført til for dårlig vedlikehold og for lite bemanning.

Alle husker de svindyre fregattene som i sine første år lå til kai, fordi det ikke var folk nok til å bemanne dem.

Mangler flertall

Et av Høyres viktigste valgløfter var at det skulle bli slutt på liksom-finansiering av Forsvaret og at det heretter skulle være de definerte behovene for forsvarsevne som dimensjonerte bevilgningene. Frem til da hadde praksis vært at politikerne ga en budsjettramme til Forsvarssjefen og ba ham om å skaffe et best mulig forsvar med de pengene.

Solberg-regjeringen har ikke støtte fra et flertall i Stortinget og det kan godt hende at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet forener kreftene og presser frem en kraftig økning av bevilgningsnivået. På den annen side er landet i en helt annen økonomisk situasjon enn for to måneder siden.

Pengegaloppen nå vil bli etterfulgt av innstramninger. Utover på 2020-tallet er det enda mindre grunn enn før til å tro at det blir mange friske milliarder i hvert eneste nye statsbudsjett.

Til alt overmål har politikerne på andre politikkfelt også kommet med kjempedyre løfter for årene fremover, og det er ikke sikkert at det for eksempel vil være mulig å prioritere forsvar over nye samferdselsprosjekter som E18/Fornebubanen, Ringerikstunellen og fastlandsforbindelse mellom Bergen og Stavanger.

Hadde politikken vært normal og Høyre hatt landsmøte denne våren, ville regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret ha toppet den politiske dagsorden

En mulighet da er å tenke fundamentalt nytt. Dagens forsvarsbehov er definert av Forsvarssjefen som leder en organisasjon, og følger planer, som gir logiske svar om kraftig penge-opprustning. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er blant dem som har vist at det går an å tenke annerledes. Han var sjef i den tiden da det gjaldt å få mest mulig forsvarsevne ut av alt for lite penger.

Dersom politikerne også tar sjansen på å vurdere de sikkerhetspolitiske rammene på nytt, og dersom de i større grad ser Forsvaret i et totalforsvarsperspektiv, åpner det seg virkelig muligheter.

Det siste først: Det er nesten alltid folk som er nær Forsvaret som snakker om totalforsvar – i den betydningen at samfunnet som helhet må bidra til å forsvare landet når krig truer. Koronakrisen minner om at det er mulig å føre resonnementene motsatt vei. Vi skal leve med permanente trusler om pandemi, atomlekkasjer, askeskyer fra vulkanutbrudd og andre naturkatastrofer i alle år. Beredskapstenkningen mot slike hendelser har foreløpig stort sett vært sivil.

Dersom vi hadde hatt en forsvarsorganisasjon som var spredt over hele landet og ikke hadde fullt så spissede formål, kunne den ha gitt et viktig bidrag i den pågående pandemibekjempelsen. Tenk for eksempel om Forsvaret hadde hatt telt og HV-personale med elementær kunnskap om smittevern: Da kunne de ikke bare ha avlastet sykehjem og sykehus. De kunne kanskje til og med ha bragt litt beredskaps-metodikk inn i et sivilsamfunn som viste seg å være dårlig forberedt på en pandemi.

Dette ville ikke ha blitt billigere, men det ville i hvert fall ha gitt større legitimitet til Forsvaret. Et av de store problemene for årene fremover er at velgerne neppe vil forstå at man bruker 50-60 milliarder kroner årlig på et forsvar som de fleste av oss tror aldri vil bli brukt. Samtidig ser de at sykehusene har et budsjettsystem som gjør at de kan bryte sammen, dersom det skulle oppstå et umiddelbart behov for 100 ekstra intensivsenger.

Håp for «nordistene»?

Den andre måten å tenke nytt på om forsvar, er å se med friske øyne på de sikkerhetspolitiske rammene. Ikke minst kan det være tid for å gjenoppta diskusjonen om nordisk og/eller skandinavisk samarbeid. Både Nordisk Råd og de nordiske forsvarssjefene på Sverre Diesens tid har pekt på alle de mulighetene som ligger der, dersom Norge, Sverige og Finland samarbeider mer om å utvikle og å vedlikeholde forsvarsevnen.

De egentlige årsakene til at debattene forstummet er ikke helt klare. Den historiske forklaringen på at det aldri er blitt noe dreis over nordisk samarbeid er at vi har hatt ulik alliansetilknytning, men nå har både Finland og Sverige et så tett samarbeid med NATO at det ikke lenger burde blokkere intensivert samhandling med et NATO-land.

EUs forsvarspolitiske samarbeid kunne ha oppstått som en ny barriere, men det er ikke blitt så operasjonelt at det skulle være noe problem.

Dersom de nordiske landene hadde tenkt mer felles forsvars- og sikkerhetspolitikk, kunne de også utviklet et mer generelt nordisk beredskapssamarbeid. Noe av det som helt sikkert kommer etter koronakrisen er kravet om mer selvforsyning av medisiner og smittevernsutstyr.

Det kan bli dyrt. Det ville ha blitt adskillig billigere om de nordiske landene delte byrdene og inngikk avtaler som virkelig var til å stole på også i en krisesituasjon.

Ekte nordister har faktisk en grunn til å håpe nå. Etter de økonomiske redningspakkene kommer det en langvarig innstramningsperiode som kan tvinge frem nytenkning – også om samarbeid landene imellom.

Powered by Labrador CMS