Treholtsaken – Den vanskelige objektiviteten

Da Treholt saken først dukket opp i januar 1984, kom den på et tidspunkt der forholdet mellom øst og vest fremdeles var preget av klimaet fra tiår med konflikter og mistro. En mistro som preget både det politiske, juridiske og det samfunnsmessige bildet. Og også arbeidet til de hemmelige tjenester i Norge.

Selv var jeg praktikant ved et sykehus den gang, og nysgjerrig opptatt av å følge opplysningene som kom via media. Like fasinert opptatt var jeg av å se virkningen saken hadde i sykehusmiljøet blant de ansatte. En mulig spion i Norge, var ikke daglig kost. Det utløste sjokk, vantro, spenning, hevnlyst, og et mediehysteri som nok var spesielt for tiden.

Alt den gang var det noe merkelig med saken.

I dag er saken på ny førstesidestoff. Igjen vekker den tanker, følelser, sjokk og vantro. Til forskjell fra da saken oppstod i 1984, så er vi i dag en nasjon med et formildet forhold til det tidligere Sovjetunionen. Nåværende Russland inngikk vi nylig avtaler med om deling av Barentshavet, etter tiårs diskusjoner, og diplomati. Vi er fredelig stemt. Og forsonende.

Kanskje vil det også kunne ha effekt i Treholt-saken.

Det er bare et par år siden Treholt saken var oppe i gjenopptakelseskommisjonen. En kommisjon som den gang ble ledet av vår nåværende PST-sjef Janne Kristiansen. Saken ble ikke besluttet gjenåpnet. Det forelå etter kommisjonens vurdering, ingen nye momenter. Pengebeviset ble den gang vurdert på ny. En skuffet Treholt, gav gjennom media uttrykk for at han nå ville la saken ligge.

Sterkt engasjerte journalister og redaktører, gav før kommisjonens avgjørelse uttrykk for at det ville være en fadese å åpne saken.

Da saken var oppe i gjenopptakelseskommisjonen siste gang hadde rettsapparatet tilgang til teknologien innen strafferettspleien, som ville kunne blitt benyttet for å vurdere bevismaterialet i saken ut fra helt andre standarder og metodiske rammer enn i 1984. Utviklingen innen kriminalteknikk, og teknisk etterforskning har vært enorm de siste 20 år.

Så kommer det en bok.

Tidvis beskrives media som den fjerde statsmakt. Det er mulig den er det. I forhold til der Treholt saken står i dag, er det imidlertid andre statsmaktene som bør ha regien.

Hva som er eller ikke er i Treholt saken, vet vi fremdeles ikke.

Betydningen av å prøve å finne ut dette, er imidlertid stor. Både for Treholt og hans familie selv, for påtalemakten, rettsapparatet, politiet, justissektoren, media og samfunnet. Det må imidlertid gjøres på et objektivt og nøytralt grunnlag.

Mange mener, og reagerer i mange retninger i denne saken. Både de som saken berører direkte, de som har vært aktører i den tidligere eller nå, og mange som står rundt. Mange ulike motiver, og agendaer er sammenfiltret i det som nå skjer. Noe som skjerper behovene for nøytralitet og objektivitet i vurderingene som må gjøres for å klarlegge hva som har skjedd.

Det er behov for å se på de juridiske vurderinger som ble gjort i 1984 på nytt. Da ut fra juridiske rammer, og skranker som lovverket gir. Og ut fra tekniske og taktiske metoder som bevarer sakligheten, nøytraliteten og objektiviteten.

Vi er langt fra ferdig med Trehold saken!