kommentarer
Trenger griseflaks
- Politikere og sentralbanker trenger griseflaks om alle tiltakene de har satt i gang faktisk skulle vise seg å være akkurat passe porsjonert til å få økonomien på fote igjen uten at det medfører betydelig bileffekter, skriver dr. Espen Gaarder Haug i en kommentar.
Enkelte økonomer ser ut til å mene at kreditkrisen nærmest er over.
Det er svært vanskelig å tolke det økonomiske bildet når så mye nye penger er pumpet inn i systemet gjennom redningspakker i øst og vest.
Om pengemengden faktisk har økt er ikke mulig å se for eksempel i BNP-tallene som er målt i form av en pengemengde som i seg selv er meget elastisk og turbulent.
Bankfallitter
Det er dessverre lite som tyder på at de mange bankkonkursene i USA er over.
Antall bankfallitter i USA under denne krisen satte ny rekord den 24. juli med sju bank fallitter på en dag. Denne rekorden ble tangert 23. oktober.
Størrelsen på bankene som går under har naturligvis vel så mye å si som antallet, det er heldigvis ikke snakk om noen Lehmann konkurser i det siste.
At det fortsatt er mange små banker som går under gir imidlertid en viss pekepinn på at vi er langt fra normale tilstander.
Antall banker som har gått under i 2009 er i skrivende stund 106. Disse tallene er nok også bare toppen av isberget.
En rekke banker og finansinstitusjoner på randen av konkurs har blitt plukket opp i tide av andre finansinstitusjoner før de amerikanske myndighetene har måtte kobles inn (FDCI).
Til sammenligning var det ca 26 banker som gikk under i 2008 og kun 3 i 2007 og ingen i 2006 eller 2005.
I løpet av de siste 3 måneder har det gått langt flere banker konkurs enn i løpet av hele 2008.
Privatgjeld er erstattet med statsgjeld
Mange store finasinstutisjonen har blitt reddet med statlige redningspakker.
Det er derfor på mange måter folket og skattelbetalerene som til syvende sist ser ut til å måtte ta regningen.
På den andre siden var en stor del av folket selv en del av boblen. Banker ville jo ikke ha kunnet låne ut så mye til boligboblen om ikke folket selv ville låne til langt over pipa til bolig og konsum.
Bankene har helt klart ofte vært dårlige rådgivere. Men hva kan man forvente av banker som tydeligvis selv har totalt undervurdert sin egen risiko?
Det kan diskuteres opp og ned om krisen ikke hadde blitt enda verre om man hadde latt flere banker gå konkurs fremfor å gi de fleste store banker hjelpepakker.
Men saken er at dårlige beslutninger i mange finansinstitusjoner gjennom en årrekke trolig ikke kan trylles bort kun ved å overføre privatgjeld til statsgjeld.
Hvor stor statsgjeld kan et land klare?
På et eller annet tidspunkt kan statsgjelden bli så stor i et land at det som normalt regnes som sikre statsobligasjoner mister noe av sin kreditverdighet.
Det er for tidelig å si om enkelte store nasjoner vil komme i et slikt scenario.
For internasjonale investorer som har sittet på amerikanske statsobligasjoner og hvor dollaren har falt betydelig i verdi mot deres egen valuta har avkastningen i det siste vært heller dårlig.
De fleste store nasjoner har så og si all sin gjeld i egen valuta. De kan således alltids betale tilbake det de har påtatt seg å betale. Men man må da spørre seg hva et land med gjeld i egen valuta egentlig har påtatt seg å betale? Jo kun en viss sum i penger som det ikke er noe fysiske verdier bak.
Det er derfor ingen garanti for at de pengene man har krav på som kreditor vil ha samme kjøpekraft når man får dem tilbake. Kraftig svekkelse i valutaen gjelden er utstedt i kan svekke kjøpekraften for internasjonale investorer.
Betydelig svekkelse i en valuta vil typisk på sikt også føre til betydelig inflasjon i det aktuelle landet, eller alternativt en kraftig oppbremsing i forbruket av importerte varer.
Norge
Norge er på mange måter i en særstilling med sin store pengebinge og oljeresurser.
Arbeidsmarkedet har heldigvis holdt seg relativt bra i gammelandet selv om det nå har kommet signaler på at det kan begynne å butte imot.
Ser man foreksempel på antall konkurser i Norge er det imidlertid en betydelig økning sammenlignet med 2008, og økningen i antall konkurser ser ut til å være akselererende.
Hva om vi skulle få inflasjon og renten må opp? Hvordan går det da?
Trenger griseflaks
Politikere og sentralbankene trenger griseflaks om alle tiltakene de har satt i gang faktisk skulle vise seg å være akkurat passe posisjonert til å få økonomien på fote igjen uten at det blir betydelig bileffekter.
Bieffekter som betydelig inflasjon på sikt er en av de mer aktuelle scenarioer.
Et like relevant alternativ er at vi kan få en dobbeldipp. I et slikt scenario vil sentralbanker og politikere stå igjen med færre midler til å løse floken enn de hadde når krisen startet.
Rentenivået er allerede veldig lavt i en rekke land så dette verktøyet er på mange måter mer eller mindre oppbrukt. Mer private lån kan naturligvis erstattes med enda mer statlige lån, men dette er trolig heller ikke uten uønskede bileffekter.
Arbeidsledigheten har jevnt over økt i store deler av verden. Det er vanskelig å se hvordan dette vil øke kjøpekraften i nærmeste fremtid eller gjøre folk bedre egnet til å betjene gjelden på sine hus.
Gullprisen
Gullprisen ser ut til å ha etablert seg på nye rekordnivåer.
Gull benyttes av mange som en form for sikring mot valutaer hvor myndighetene har pøst på med nye penger (latt den elektroniske seddelpressene gå). Og gull har så langt i krisen fungert utmerket som en slik sikring.
At gullprisen holder seg på relativt høye nivåer sier nok også sitt om at tiltitten til økonomien langt fra er tilbake der den var før finanskrisen startet.
Mange statsledere vil nok fortsatt prøve å bruke den elektroniske seddelpressen til å holde økonomien oppe.
Espen Gaarder Haug er utdannet diplomøkonom fra Handelshøyskolen BI, har doktorgrad fra NTNU og har jobbet 17 år som aktiv forvalter og researcher hos blant andre JPMorgan Chase, Chase Manhattan Bank og Den Norske Bank. Han har også vært aktiv forvalter i multimilliardfondene Amaranth og Paloma.
Haug har skrevet flere bøker om derivater og kvantitativ finans. Blant annet The Complete Guide To Option Pricing Formulas som av mange regnes som selve "bibelen" innen derivathandel.
Han står også bak finanstegneserien The Collector som har oppnådd kult-status i de finansielle miljøene på Wall Street og i City of London.